Journalistikken under #metoo var ikke plettfri | Kristin Skare Orgeret og Anja Sletteland
Den korte delen «Anonyme kilder og pressens arbeid med #metoo» i Kildeutvalgets rapport er problematisk.
Kildeutvalget har ikke vært opptatt av metoo, skriver journalist og medlem av Norsk Presseforbunds kildeutvalg, Anki Gerhardsen, i Aftenposten.
Utvalget ble oppnevnt for å se på kildebruk i et presseetisk perspektiv etter Bar Vulkan-saken, og har spurt alle de intervjuet om lærdommer fra VGs håndtering av Bar Vulkan-videoen. De fleste pressefolk så relevansen av en av de største debattene om presseetikk noensinne for diskusjonene om kildebruk.
Som vi skriver i boken Giskesaken, virker utvalgets rapport grundig. Men den korte delen «Anonyme kilder og pressens arbeid med #metoo» (7.4), er problematisk. Siden den er utgangspunkt for forslag til tillegg til punkt 3.1 av Vær varsom-plakaten, finner vi det betimelig å kritisere den.
Enerådende fortelling
Vår analyse av #metoo viser at mediene i all hovedsak tok ansvar. Grundige diskusjoner om anonymisering og navngivning fant sted i redaksjonene. Dilemmaene var store, flere sa at arbeidet ga en oppfriskning i presseetikk. Samtidig var ikke journalistikken under #metoo plettfri.
VG gjorde en stygg feil i å presse en uerfaren kilde. Saken fikk stort fokus i mediene, mens råkjøret mot varslerne for å få dem til å stå frem eller underminere dem knapt fikk oppmerksomhet.
Samtlige kilder i Kildeutvalgets rapport legger vekt på at mediedekningen av #metoo har vært slett. Det skilles ikke mellom anonyme kilder og anonymiserte kilder – et helt sentralt skille i varslingssaker. Vi kritiserer at et sitat fra Nettavisens Farid Ighoubah om at «støttespillerne til Hadia Tajik gjemmer seg ved å være anonyme kilder», står uimotsagt.
Vår gjennomgang viser at det ikke stemmer at de mange anonyme kildene hadde en klar slagside mot Giske. Arbeiderpartiet «lakk som en sil» i denne perioden, og lekkasjene kom fra alle hold. Utvalgets #metoo-del avsluttes med innspill fra Trond Giske og Haddy Njie, og lar fortellingen om at Giske er utsatt for maktspill være enerådende.
Vanskeligere å varsle
I vår gjennomgang fant vi tre ulike tenkemåter om presseetikk og anonyme kilder. Særlig vil perspektivet som advarer mot at pressen skal publisere usanne påstander som del av et maktspill (heksejakt-perspektivet), stå i kontrast til det som legger vekt på varsleres rettigheter (kamp mot strukturell sexisme).
Forskjellen er hva man ser som største trussel: Å publisere urettmessige anklager eller mangel på beskyttelse av sårbare kilder. Begge disse perspektivene er legitime og begge kan begrunnes ut fra presseetikken.
Kronikk av Orgeret og Arnesen: Hvordan dekket norske medier #metoo? Det har vi undersøkt.
En endring i VVP som gir det første dilemmaet forrang kan imidlertid resultere i at det blir vanskeligere å varsle. Vi synes Khronos redaktør Tove Lies forslag om å legge til en nyansering i forslag til punkt 3.1 er fruktbart: «Personkarakteristikker og udokumenterbare påstander bør som hovedregel ikke fremsettes anonymt.»
I arbeidet med boken Giskesaken har vi vært forberedt på motstand og at noen kunne ønske å diskreditere funnene våre. Derfor har vi skrevet et kapittel om vår vitenskapelige metodebruk. Om Anki Gerhardsen leser det, vil hun få svar på spørsmålet hun stiller om hva vi legger i «forskningsbasert».
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
