Debatt

Vi har en krimlitteratur som lager monstre og skriker etter hardere og lengre straffer | Eirik Husby Sæther

  • Eirik Husby Sæther
    Politietterforsker og forfatter
Som politietterforsker vet jeg at denne klisjeen faktisk er sann: Gjerningspersonen er også et offer, skriver Eirik Husby Sæther.

Krimromaner kan bli farlig underholdning.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Litteraturens styrke er at den kan vise menneskene bak onde handlinger. Litteraturen kan gå inn i et hode og avdekke tanker, følelser og motiv. Det gir litteraturen et viktig samfunnsoppdrag.

I nyhetsbildet beskrives først og fremst kriminelle handlinger. Det samme skjer i en rettssak. Det er vanskelig å se mennesket bak. Jo verre handlingen er, jo mindre menneskelig blir gjerningspersonen. Drap, voldtekt, grov vold, det overskygger alt.

Vi sitter igjen med monsteret.

Les også

Situasjonen i kriminalomsorgen er kritisk. Nå tåler vi ikke flere kutt.

«Det gode» mot «det onde»

Forutsetningen for å begå alvorlig kriminalitet er dehumanisering. For å drepe på nært hold, er du avhengig av stor avstand til menneskene. Når samfunnet ser på gjerningspersonen etterpå, overtar vi det samme blikket. Slik vokser avstanden enda mer.

Litteratur kan bringe alle nærmere.

Eirik Husby Sæther er forfatter og politietterforsker.

I bøkene kan vi finne desperasjonen, forsvarsmekanismer som låser oss fast i destruktive mønstre, behovet for løgner, nødvendigheten i å velge sin egen selvutslettelse, illusjonen bak frivillige valg, selvhatet som rettes mot andre.
Her kunne krimromanen virkelig gitt sitt bidrag. Dessverre skaper krimromaner oftere avstand gjennom klisjeer som «det gode» mot «det onde».

Krimromaner dyrker monsteret gjennom spektakulære drap. Et av de viktigste elementene er å skjule monsteret helt til siste side. Når avsløringen kommer, er det personen vi minst mistenkte. Forståelsen blir ofret for overraskelsen.

Les også

Nordisk noir-begrepet bør snarest avlives

Gjerningspersonen er også offer

Ganske mange leser krimbøker, og vår oppfatning av kriminalitet formes av våre historier. Vi kan bli mindre sympatiske av å lese krimbøker, fordi vi overtar dette blikket på ondskap.

Avstanden mellom oss og dem viser seg i måten vi snakker om de unge menneskene som begår vold på Grønland/Tøyen. Om psykotiske personer som skader eller dreper. Om gjengmedlemmene som vi tror har valgt et slags yrke. Som politietterforsker vet jeg at denne klisjeen faktisk er sann: Gjerningspersonen er også et offer.

Forebygging av kriminalitet krever forståelse. En fornuftig kriminalomsorg og straffelov avhenger av en viss omtanke. Nå har vi en krimlitteratur som lager monstre og skriker etter hardere og lengre straffer.

Så lenge monsteret er sperret inne, er vi trygge.

Følg og delta i debatten hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Krimlitteratur
  2. Ungdomskriminalitet
  3. Kriminalomsorgen