Hvem er på kanten av stupet?
På kronikkplass (Aftenposten 21. desember) omtaler journalist Vibeke Knoop Rachline og førsteamanuensis Franck Orban i svært negative vendinger et fellesintervju med Michel Houellebecq og Michel Onfray i sistnevntes tidsskrift Front Populaire.
Kronikkforfatternes påstand er at «de to franske Michel-ene», som tidligere hadde «en ideologisk forankring på venstresiden», i de senere år har holdt «stø kurs mot ytre høyre».
Det er ikke tvil om at de to i det aktuelle intervjuet gir uttrykk for en dyp pessimisme vedrørende utviklingen i Vesten og særlig i Frankrike.
Det er åpenbart deres syn på konsekvensene av den omfattende muslimske innvandringen som særlig faller kronikkforfatterne tungt for brystet. Og her sparer de ikke på kruttet. De får assosiasjoner til debatten om forfatterne Knut Hamsuns og Louis-Ferdinand Célines nazistiske sympatier og nekter seg ikke engang å trekke inn 22. juli og Anders Behring Breivik. De hevder at uttalelser i intervjuet «kan tolkes som en mer eller mindre direkte appell til vold».
Kronikkforfatterne erkjenner innledningsvis at Houellebecq er «en av nåtidens største forfattere», etter manges mening i Nobel-klassen, og at Onfray i dag er en av Frankrikes fremste filosofer.
Kunne det ikke tenkes at disse to kunne ha visse poenger i sin oppfatning av dysfunksjonelle trekk i det franske samfunnet, selv om de utvilsomt benytter spissformuleringer? Rachline og Orban er imidlertid helt uinteresserte i å gå inn i disse problemstillingene. Deres kronikk fremstår derfor som en nokså primitiv utskjelling av Houellebecq og Onfray – og ikke som et intellektuelt lødig motinnlegg.
Stig S. Frøland, professor i medisin
