Jeg slutter meg til det gryende forfatteropprøret mot sensitivitetssensuren

Det handler om poesi, ikke filologi eller ideologi.

Mange av oss satte nok morgenkaffen i halsen da vi nylig leste om det nå beryktede inngrepet (overgrepet!) mot flere av forfatter Roald Dahls velkjente tekster. Det viste seg å være mange hundre «overtramp» etter sensitivitetspolitiets mening.

Kvaliteten i de ofte siterte «rettelsene» roper til himmels om manglende litterær forstand, for ikke å si sunt vett. «Enorm» i bytte for «tykk» kan neppe sies å være et mer skånsomt uttrykk.

De latterlige eksemplene skulle ikke trenge noen ytterligere kommentar om det ikke var for at de faktisk er blitt gjennomført, og det i forfatterens hjemland. Fordi «renselsesaksjonen» vekker en viss gjenklang i videre litterære kretser, også hos oss. Og fordi de demonstrerer en sjokkerende respektløshet overfor verkets spesielle uttrykk som gjenspeiler forfatterens kreative gemytt, og «sensitivitetslesernes» insensitivitet sammenlignet med den dikteriske kvalitet i teksten.

Som om det gjaldt å trekke tenner på en dreven satiriker som Roald Dahl, gjøre ham snillere, mer stuevarm. Han som dyrket en livslang skepsis (les: hat) mot erkebritiske middelklasseritualer og -verdier, etter å ha hatt det vondt gjennom lange år i det ikke nettopp inkluderende kostskolemiljøet.

Men så viser det seg altså at denne renselsesmanien ikke bare er et britisk fenomen. Debattens bølger skvulper også over Nordsjøen, til oss, hvor tydeligvis ikke alle – heller ikke kulturfolk – finner tanken på å «renske opp» i tidligere utgitte tekster spesielt avskrekkende. Men «alle» tar selvsagt avstand fra absurditetene som nå får blomstre i Dahls blankskurte verk.

Woke-spøkelset

Likevel, tanken på å justere litt her og der later ikke til å være så fremmed hos oss heller, selv om den konkrete debatten mer har dreid seg om filologi, modernisering av vokabular, fjerning/erstatning av «gammeldagse» uttrykk, tegnsetting og lignende enn om ny modellering av tekstlig innhold.

Fingerferdige filologer med et mer instrumentelt enn litterært syn på språk ønsker glatt mer tidsmessige ord og uttrykk velkommen under dekke av åpenhet for en dynamisk språklig utvikling «som må komme». Men her står Fanden, i form av sensitivitetspolitiet, klar til å smette inn bakdøren.

Man kjenner woke-spøkelset på gangen. Kanselleringskulturen presser kunstfeltet fra flere kanter.

Bevegelsen oppsto i USA i lojalitet med utsatte grupper som i uminnelige tider hadde vært omtalt i villedende og direkte nedverdigende former både i skrift og tale. Den har fått utvikle seg til en veritabel pandemi som slår ned i øst og vest på det den finner «uegnet», uten sans eller respekt for det korrigerte verkets opprinnelige uttrykk.

Hva som er politisk korrekt, ser nå ut til å bli bestemt av den som til enhver tid måtte ha erobret talerstolen og roper høyest. Respekt for kunstens autonomi og egenart er lite fremme i aktuell debatt. Det viktige er hva som er verdt å snakke frem, og hva som er «feil» og skal kanselleres.

Interessegrupper trommes sammen i en fei på nettet. De ligner religiøse sekter som samles om sin egen tolkning av et evangelium og aggressivt forkaster all annen tenkning. Og etablerte kulturinstitusjoner, universiteter, høyskoler, ansette fagfolk og redaksjoner både i den analoge og den digitale verden skjelver i knærne og bøyer av for det som til enhver tid måtte være «riktig» holdning, innstilling og ordvalg i sensitive spørsmål.

Slike krefter er et hyperaktivt element i den nye «tidsånden», som mange påberoper seg når sensurfanen heises. Deres innstilling betyr døden for den levende litteraturen.

Språket er vårt eneste redskap

Sensurkravet – som er sensitivitetshysteriets endestasjon – er drepen for skjønnlitteraturens grunnleggende impuls. Forfattere, kanskje bortsett fra enkelte bloggere, skriver ikke for å bli elsket vidt og bredt. Vi finner vår litterære stemme på impuls, på ren lyst (eller ulyst) og en ustoppelig trang til å uttrykke noe unikt, uten snusfornuftig filter og baktanker om hva som er veloppdragent og tekkelig nok.

Ordene – språket – er vårt eneste redskap. Skjerpet kan det bli et mektig våpen, og nettopp det skremmer nok ideologene, moralvokterne, den voksende hæren av kulturaktivister som elsker å forby og fordømme, bortvise, rive ned, dekke til og helst utslette alt de for øyeblikket finner upassende, med referanse til svingninger på det kulturpolitiske barometeret.

Ingen steder står ytringsfrihetsbegrepet mer sentralt enn i det skjønnlitterære univers. En skjønnlitterær tekst er intenst personlig. Det frie språklige uttrykket er forfatterens – dikterens – eksklusive valg og første eksistensberettigelse. Den som etterlyser klarhet, entydighet og meningseffektivitet i skjønnlitteraturen, er blind, nei, døv for språkets mangfold og dybde.

Den litterære sannhet ligner ikke fakta i en stortingsproposisjon. Den blir lokket frem i samklang med det virkelige livets svingninger og motsetninger og krever sitt eget språklige uttrykk. Slik må det være. Derfor må grenser krysses og konvensjoner brytes i litteraturen og ellers i kunsten. Og aggressive motforestillinger skapes.

Redselen for språkets kraft gjør at mange stemmer i med kravet om sensur. Noen vinner også frem. Men den som tukler med språket i et verk, tukler med verkets sjel, og med leserens – vår alles – mulighet til å overvinne fordommer og fastlåst virkelighetsoppfatning. Det er et godt bytte.

Så jeg applauderer kollegers initiativ overfor våre forleggere til å få styrket forfatternes opphavsrett og verkenes integritet nå og i fremtiden. Selv har jeg ikke tatt den store samtalen med mitt forlag ennå. Men jeg melder meg, Gyldendal, en vakker dag. Jeg må bare få skrevet ferdig denne romanen først. Mitt håp er at den skal bli uredd, grensesprengende og provoserende for noen. Befriende for andre. Og det må, som vi skjønner, ta litt tid.