Norsk TV-industri sultefores | Gjermund Stenberg Eriksen
Problemet er ikke kvinneandelen, men at for få norske serier får penger.
Hvert år forsøker noen redaksjoner å gjøre en regneøvelse for å telle kvinner i norske serier, uten noen gang å klare å telle riktig. Regneøvelsen de burde gjøre er å se på forutsetningene for TV-drama over hodet. Først da kan vi ha den politiske debatten om utfordringene norsk TV-drama står overfor.
Beklager å kjede dere med tall, men det er tall man må kunne for at noen snart kan forsøke å satse, realpolitisk, på det kulturuttrykket Norge har størst forutsetning for å lykkes innen: TV-drama.
Det bør vedtas å bruke en tredjedel av offentlig tilskudd fra filmfondene på TV-serier. Eller sagt annerledes, 2015-nivået bør minst tredobles. Det brukes hundrevis av millioner på film, kun fåtall millioner på TV-drama.
Volum gir mangfold
Det er antall norske serier som må opp. Først da vil vi få en naturlig bredde i fortellinger, sjangre og karakterer.
Ikke alle fortellinger må handle om kvinner og menn som løper med — eller fra - en pistol.
At tre utenlandske, kvinnelige skuespillere skal bli symptomet på problemet, er som å trekke ut tenner fordi man lider av underernæring. Det gir ikke mening. Det er mye viktigere å få frem vanlige nordmenn med flere farger, få inn folk som veier mer enn gjennomsnittet og karakterer som ikke bare jobber i politi eller presse. Og ikke alle fortellinger må handle om kvinner og menn som løper med - eller fra - en pistol.
En enkel og tydelig ambisjon burde være å doble antall norsktalende serier i alle kanaler.
Serienasjoner
Alle snakker om Danmark, men det er like viktig å snakke om Israel. Som et lite land med et naturlig behov for å ivareta egen identitet og språk, definerte de tidlig at det må finnes gode israelske serier - for sitt eget folk og land. Men gjennom denne satsingen har de bygget en industri som eksporterer seier og formater til hele verden.
Poenget er at norske TV-dramaer er i ferd med å gå fra å være en bransje til å bli industri
Hva gjør vi i Norge? I 2012 brukte det offentlige, med NFI i spissen, 8 prosent av pengene på TV-serier. 11 prosent i 2013 og i 2014 kun 2 prosent. Det tallet bør være 45 prosent.
Talenter og publikum fortjener det
Det nærmeste året blir et kanonår for norsk TV-drama. NRK kommer med Nobel, Monster og Valkyrie. TV2 har Frikjent og Det tredje øyet i nye sesonger. TV3 er i gang i Bergen, og TVNorge rasler ikke bare med sablene.
Og dette skjer etter at Øyenvitne vant Emmy, Skam og Unge lovende vant unge og gamle, og Okkupert reiser godt rundt i Europa. Ikke er jeg hakkende misfornøyd med Mammon 2 heller, og jeg burde sikkert nevnt flere humor- og barneserier.
Poenget er at norske TV-dramaer er i ferd med å gå fra å være en bransje til å bli industri, men pengene må sitte løsere og prosessene gå fortere.
Det skal settes i gang serieutviklingsprosesser der forfattere skal løpe som hamstere i bur
Den største utfordringen er at det er film, film, film og film som dominerer debatten om de viktige spørsmålene; hvordan skal Norge ta en rolle i verden innen fortellinger med lyd og bevegelig bilde. Hvorfor er det ingen politikere som tar eierskap til å løfte norsk-TV-drama til enda større høyder og sikre stabile arbeidsplasser i årevis?
For hver krone NFI gir i toppfinansiering kommer det fire ganger mer fra private investorer og TV-kanalene til TV-drama.
Hamstere i bur
Den eneste uttalte strategien denne serieskaperen har fått høre, er at det skal satses mer penger på utvikling. Det vil si at det skal settes i gang serieutviklingsprosesser der forfattere skal løpe som hamstere i bur, men like få serier vil bli realisert. Ut ifra egen posisjon, klager jeg ikke, men det å få opp nye stemmer og flere serier handler om å få lov til å skrive og lage. Å skrive for kanalers og NIFs skrivebordsskuffer er tungt, og du skal være godt gift for å kunne ha nok til å leve.
Politikk er å gjøre
Filmmelding, filminstitutt, filmpolitikk, filmnettsider og filmanmeldere. Det er på tide at politikere og kulturredaksjoner får seg en seriepolitikk og en seriejournalistikk der man ser at vi ikke er en bransje, men en industri.
Og at de forstår at NFIs toppfinansiering, som aldri overgår 20 prosent, generer minimum 80 prosent i investeringer fra kanaler og distributører. En krone gir fem kroner … 80 millioner gir over 300 millioner i privat kapital, til industriarbeidsplasser foran og bak kamera. De som arbeider med TV-drama har jobb i 6–9 måneder, mange i over ett år. De som jobber med film, mye kortere. Film er en bransje. TV-drama blir industri.
Giske og norsk film vant mye på å få opp volumet. Nå er det serienes tur. Vi vil fortsatt trenge kanalers investeringsvilje. Utlandets kjøp av serier vil ikke på mange år kunne drive volumet.
Men får man flere år som 2014-2017, kan Norge bli en av verdens ledende serienasjoner. Da vil det fortsatt være debatt om kvinneandeler. Men veldig mange tjukke, tynne, mannlige, kvinnelige, fargede, normale og annerledes karakterer vil ha vært i de tusen hjem, og fått seg en stor plass i verdens største land - utlandet.
Kjære kulturminister Helleland, kan ikke du bli en serieminister?
