Debatt

Under lydighetspresset

  • Forfatter
  • Journalist
  • Av Mona Levin

Jostein Gaarder kan skrive en ny kronikk uten å nevne at det er to parter i konflikten, mens jeg, som jøde, er satt under et lydighetspress til å ta avstand fra den ene part, skriver Mona Levin.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jostein Gaarder starter en debatt som slår tilbake i ansiktet hans, så trekker han seg, så melder han seg på igjen for å oppklare hva han "egentlig" mener — omtrent det samme som sist, men i mindre profetiske vendinger. Han er lei seg hvis han har såret noen.

Absurd spørsmål.

"Mener du at et libanesisk liv er like mye verd som et jødisk?" spurte Gaarder meg i en av de utallige debattene 7. august. Jeg så stumt på ham. Senere forsto jeg at det var en kardinalfeil at jeg ikke nedlot meg til å svare på hans absurde spørsmål. Hvordan kunne Gaarder i det hele tatt tvile på svaret? Synes han kanskje selv at et libanesisk liv er mer verd enn et jødisk? La meg nevne i det minste to mulige grunner for hans spørsmål: Gaarder tror i fullt alvor at jeg anser et jødisk liv som mer verdifullt enn et arabisk. Følgelig, og det er grunn nr. 2, definerer han meg ene og alene som jøde, ergo en som setter seg selv høyere enn andre - eller kanskje det er pinsevennene som gjør det, denne gangen.

Ene og alene jøde.

I Gaarders, og mange av hans intellektuelle støttespilleres hoder (og en del ikke fullt så intellektuelles), er jeg hverken norsk, kvinne, skribent, noens mor, noens venninne - jeg er ene og alene jøde, og dermed innehaver av et helt spesielt tankesett, en etnisk mentalitet som gjør meg innebygd blind for andres lidelse. Det betyr at jeg i en hvilken som helst sammenheng, når som helst kan avkreves mitt syn på konflikten i Midtøsten.Hvis jeg mener at Israel er fryktelig, hvis jeg bøyer mitt hode i skam, da blir jeg en akseptabel jøde som får leve lenge i landet og ha en venn i Jostein Gaarder. Hvis jeg mener at det er to sider også i denne saken, da er jeg en ubalansert sionist, paranoid og overreagerende, og har meg selv å takke for antijødiske reaksjoner. Gaarder kan skrive en kronikk nr. 2, trykt i Aftenposten i går, uten å nevne at det er to parter i konflikten, mens jeg, som jøde, er satt under et lydighetspress til å ta avstand fra den ene part.

Et brennbart tema.

Når en dame i vannkanten et sted i fredelige Norge tar opp en hanske og den eksploderer i verden, viser det hvor brennbart temaet er, og hvor viktig det er å holde tungen rett i munnen. Telefonene ringer natt og dag. Av de nærmere 200 e-postene jeg har mottatt til nå, uttrykker langt de fleste først varmende støtte, deretter sjokk over at en forfatter med så stort internasjonalt nedslagsfelt plumper så uskjønt ut i det. Henvendelsene kommer fra flere verdenshjørner og fra Klassekampen, fra internasjonale medier og fra privatpersoner. Fra den siste gruppen kommer det også enkelte trusler, profetier/visshet om min snarlige død, fryd over min undergang. Som de fleste jøder i verden, er jeg sekulær. Hvis jeg en gang i året går i synagogen, er det slik en del kristne bare går i kirken på julaften - det er noe stemningsfullt i det, noe som lokker frem gamle dufter og minner. I Norge dag i er det bare jøder som året rundt må ha politibeskyttelse når de går til gudstjeneste.

1300 jøder i Norge.

I Norge er antall jøder omvendt proporsjonalt med uvitenheten om oss. Vi teller 1300 personer av svært forskjellig politisk, religiøs, sosial og økonomisk bakgrunn. Ikke alle er medlem av noen jødisk menighet (det finnes to), men har likevel en jødisk identitet, en vi selv ønsker å definere. Men Gaarder har i sin kronikk av 6. august gjennom en profeti, bygget på middelalderske fordommer mot jødedommen, nydefinert meg i sitt bilde. Professor i sosialantropologi, Thomas Hylland Eriksen, går lenger. (Aftenpostens kronikk 10. august). Han fratar meg mitt statsborgerskap ved å kreve at norske jøder skal sverge troskap til norskheten. Tusen takk, professor. Min familie har vært norske borgere i snart 150 år. Riktignok ble vi fratatt alle borgerrettigheter i 1940- 45, men vi fikk dem da tilbake etterpå. Når du nå har fjernet dem igjen, må jeg da ta offentlig avstand fra Israel for å få passet mitt tilbake, eventuelt med et J-stempel, lik det min familie hadde for 60 år siden?

Visker ut min nasjonalitet.

På grunn av Israel visker Hylland Eriksen ut min eneste nasjonalitet, nemlig den norske. Hvilken annen norsk borger avkreves i denne forbindelse troskap til landet? Hva annet ved min norskhet er det jeg skal stå til rette for, enn at jeg er jøde? Og nå hører jeg skrikene der ute: Kan man ikke kritisere Israel uten å bli kalt antisemitt? Kan dere ikke slutte å mase om Holocaust? Slik jeg ser det: Israel-kritikk er helt greit. Når mediene er full av den hver dag året rundt, fatter jeg ikke at noen kan kalle den tabu. Kritikk av jøder fordi de er jøder, i eller utenfor Israel, er ikke greit. Den som kritiserer (og hater) må ta ansvar for ordbruken, så den ikke ender i antijødisk oppgulp.

En lapskaus.

Religionskritikk er greit. Krenkelse av, hån og forakt for en bestemt religion, i dette tilfellet jødedommen, er ikke greit. En lapskaus av religion, politikk og kollektiv fordømmelse av alle verdens jøder til alle tider er rett og slett svært ugreit. Like ugreit som å tro at alle muslimer er fundamentalistiske selvmordsbombere. Når det gjelder Holocaust er det vanskelig å la være å snakke om det, fordi det angår de fleste jøder på jord. Holocaust er et verkende sår på Europas kropp, et det for europeere fører så stort ubehag med å rense at betennelsen sprer seg. Selv kan jeg skrive dette i dag fordi jeg med nød og neppe unnslapp deportasjon i 1942, da jeg var tre år gammel. Det meste av familien unnslapp ikke. Vissheten om at dette skjedde i så nær fortid, og vissheten om at Holocaust-fornektelsen blomstrer i dag, gjør det vanskelig å glemme. Og hvis jeg et øyeblikk skulle glemme, så hjelper Hylland Eriksen meg til å huske, han som mener at jøder ikke har vært ydmyket nok her i landet.

Hva jeg mener.

Så langt vet ingen i denne debatten hva jeg mener om krigen i Libanon, for den har jeg ikke uttalt meg om. Det betyr ikke at jeg støtter krigen. Det betyr ikke at jeg ikke støtter den. Jeg har ingen plikt til å fremlegge mitt syn på den offentlighet, når jeg snakker om noe helt annet - nemlig hvor rått det ustyrlige hatet i Gaarders første kronikk rammet meg. Det jeg har uttalt meg om, er norske jøders soleklare rett til å gå trygt i norske gater og på norske skoler, selv om krigen raser i Midtøsten. Jeg krever retten til et trygt, norsk liv, med eller uten Davidsstjerne rundt halsen, og uten å anses som en femtekolonist. Hvis ikke jeg kan det, er det et politisk problem, og det må politikerne ta inn over seg. Så langt har reaksjonen vært nølende og sen, men hvis politikerne ikke tar ansvar nå, kan de stilltiende komme til å berede grunnen for åpen antisemittisme.

Høyres holdning.

Erna Solberg markerte seg 8. august ved å nekte regjeringssamarbeid med Frp på grunn av partiets Israel-vennlighet. Jeg har ikke sett noe dementi foreløpig. Men når debatten om norske antijødiske holdninger gir gjenlyd over hele verden, ville det ikke vært en passende anledning for Høyre til samtidig å fastslå norske jøders borgerrettslige sikkerhet som en absolutt selvfølge? For ordens skyld: Jeg kaller selvsagt ikke Solberg antisemitt, like lite som jeg (noe mindre selvsagt) har kalt Gaarder det. Jeg hevder at han med sin første kronikk bidro til å legitimere antisemittisk og rasistisk tankegods, holdninger og handlinger. Jeg har fått ganske mange bevis på det, særlig på e-post, de siste dagene.

Hans eget ansvar.

Gjennom sin form og harselering yppet Jostein Gaarder til strid og ikke til fred. Det må han ta ansvar for selv. Det er ikke mitt ansvar. Og for å svare den selektive humanisten på hans spørsmål i innledningen: For meg er et liv et liv.Slik tenker vi her i Norge. Slik er jeg oppdratt.

Les også

  1. Gaarder-debatten

Les mer om

  1. Debatt