Kort sagt, mandag 24. juli

Dagens kortinnlegg handler om varsling i arbeidslivet, bistand, sviktende forsvarsevne, kriminalpolitikk og økende byråkratisering.

Bedrifter må ta varslingsordningen på alvor

Martin Kolberg uttrykker i Aftenposten 19. juli bekymring for at det er mediene, ikke selskaper og embetsverk, som avdekker potensielt kritikkverdige saker i statseide selskap. Avdekking av misligheter kan skje på flere måter, men den klart viktigste er varsling.

Undersøkelser fra blant annet Association of Certified Fraud Examiners (ACFE) og egen erfaring som gransker, viser at rundt halvparten av alle saker som avdekkes i virksomheter skjer ved varsling. Likevel er varslingsmuligheten lite kjent og vegringen for å varsle alarmerende høy.

I Ernst & Youngs Fraud Survey 2017 svarte kun én av fem at de kjente til at sin virksomhet har en varslingskanal. 52 prosent hadde informasjon eller bekymringer om kritikkverdige forhold i sin bedrift.

48 prosent av disse følte press til å holde igjen informasjonen, særlig på grunn av personlig sikkerhet og bekymringer for fremtidige karrièremuligheter, noe som medførte at 56 prosent lot være å varsle. Denne frykten for represalier må norske bedrifter ta på alvor!

De nye varslingsreglene i arbeidsmiljøloven er et skritt i riktig retning. Fra 1. juli kreves det at ledelsen i over 100.000 norske virksomheter sammen med sine ansatte får på plass detaljerte regler for varsling, fra bevisstgjøring og fremgangsmåte for varsling til den videre oppfølgingen i etterkant.

Slike regler og en tydelig tone fra toppen for forventet etterlevelse bidrar til å øke de ansattes tillit til å si fra internt og samtidig sørge for at ledelsen raskere får kritisk informasjon for å kunne reagere på svindelforsøk, underslag eller annen ulovlig eller uetisk adferd.

Monica Mæland svarer i Aftenposten at hun forventer at styrene følger opp etterlevelse av lover og interne regelverk, men er hun trygg på at selskapene har den kulturen som skal til for at en varsler sier fra internt neste gang og ikke går til media?

Kjetil Helvig, jurist og leder av Ernst & Youngs granskingsavdeling

Alt var ikke bedre før innen bistand

Per Ø. Grimstad og Tom Vraalsen viser med sin kronikk i Aftenposten 12. juli et fortsatt engasjement for bistand. Det har skjedd mye i norsk og internasjonal bistand de siste tiårene.

Det er bred enighet i Stortinget om at vi skal holde fast på énprosentmålet. Det er ingen motsetning mellom det og resultater i norsk bistandssamarbeid. Tvert imot: prosenten gjør at rammene er kjent – og innenfor disse rammene har Stortinget nedfelt overordnede mål for virksomheten. De følger vi.

I de siste tre årene har det vært arbeidet systematisk med å konsentrere innsatsen i norsk bistand, både på tema og geografi. En stor andel går til fattige partnerland. Norsk satsing i land i sårbare situasjoner inkludert humanitær hjelp, har aldri vært større.

Bruk av norske penger er i dag underlagt strengere kriterier for å redusere fattigdom enn noen gang. Ved at Norge har besluttet at FNs bærekraftsmål skal legge grunnvollen for vårt internasjonale utviklingssamarbeid (ref St. mld 24), er fokuset på å utrydde fattigdom skjerpet ytterligere.

Våre primære kanaler er nasjonale partnere, regionale og multilaterale organisasjoner. Det er samarbeid mellom givere og partnerland i sør som gir resultater. FNs 2030-agenda for bærekraftig utvikling understreker nettopp at det er strategiske partnerskap, der landene selv sitter i førersetet, som gjelder.

Det er riktig at bistanden har økt veldig de siste 20 årene. Det er likevel feil å koble vekst til at det ikke gjøres resultatvurderinger av norsk bistand. Det er også feil å påstå at en stor andel av Norads budsjett går gjennom programmet Olje for utvikling (Ofu). De samlede kostnadene ved Ofu i 2016 var 210 millioner kroner. Av disse gikk under 90 millioner gjennom Norad. Det vil si, under to prosent av Norads budsjett.

Norad er ikke som det var før. Det foregår en omlegging av norsk utviklingssamarbeid som også påvirker Norad. Tematiske områder som helse, utdanning, miljø, er i løpet av det siste året flyttet dit. Det effektiviserer saksbehandling og sikrer faglig god oppfølging. Det foreligger ikke planer om å gjenskape et Norad som de to artikkelforfatterne kjenner og åpenbart ønsker seg tilbake.

Tone Skogen, statssekretær, Utenriksdepartementet

Forsvarsevne og pengemangel

Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen sto forleden frem på Dagsrevyen og advarte våre politikere om at Det norske forsvaret trolig har sett sine beste dager, at det kan bryte sammen om en alvorlig krise skulle opptre.

Det samme kan man se i mange vestlige land. Har dette med en planlagt rasering av Vest-Europa å gjøre?

Vi slipper inn slike man tror er lojale mot oss, noe de aldeles ikke vil være i en krig. Muslimer har en religionspålagt fiendtlig innstilling til alt som er vestlig og uislamsk. Disse menneskene er kun lojale mot Allah! Og de læres opp i bruk av våre avanserte vestlige våpen. Forsvaret ansetter også imamer på like fot med feltprester.

Hvem av politikerne bryr seg? De er flinke til å applaudere et forsvar som oppholder seg i krig i utlandet, der vi er blitt verdensmester i likestilling, integrering og toleranse. Toleranse og apati er første tegn på et samfunn i forfall.

Nå jamrer de seg over manglende forsvarsevne. Men penger og mannskap til å drive krig i Afghanistan, Libya, Syria og Irak, land som vi burde sky som pesten, det er det ikke mangel på.

Amund Garfors, førstekandidat for Demokratene

Ikke ta meg, ta kameraten min!

Sosialistisk Venstreparti vil vri politiressurser fra å «ta brukerne» over til å «ta de som selger narkotika». Man kan isteden vri disse ressursene over på å bekjempe vold- og voldtektskriminalitet. Man kan også avkriminalisere alle lav-nivå, ikke-voldelige aktører i narkotikahandelen, inkludert småsalg.

Statistikk fra andre land over hvem politiet stopper og kontrollerer for mistanke om narkotikalovbrudd viser stor skjevfordeling og urett knyttet til hudfarge. Tilsvarende statistikk fra Norge finnes ikke.

Hvis en ny politikk leder til økt etnifisering av kriminalitet og dårligere odds for gutter med mørk hud, er det da et skritt i riktig retning?

Hadia Tajik har lovet at «Arbeiderpartiet vil reformere norsk narkotikapolitikk». For å sikre en kunnskapsbasert og bærekraftig utvikling er det avgjørende at vi gjennomgår og evaluerer de negative konsekvensene av dagens politikk, før vi reformerer og bygger ny.

Vi kan ikke risikere å utvikle en politikk som bidrar til systematisk nedprioritering av vold- og voldteltssaker, etnifisering av kriminalitet og dårligere odds for gutter med mørk hud. Alle skal med. Jeg stoler på deg, Hadia Tajik!

Ståle Nygård, Oslo

Mindre byråkrati uten Regelrådet

Regjeringen med Frp og Høyre har sammen med Venstre og KrF etablert et regelråd i Norge. Dette er et eget byråkratisk organ med ansatte byråkrater som skal passe på at andre byråkrater ikke finner på byråkratiske regler for næringslivet. Hæ? sier kanskje du.

Jo, det er helt sant. Regelrådet skal nærmere bestemt se til at den såkalte utredningsinstruksen blir fulgt.

Regelrådet er altså et statlig høringsorgan som gir rødt, gult eller grønt lys på hvor godt utredet sakene er. Til nå er det blitt flest røde lys. Har det påvirket regjeringen og fått de til å skifte kurs? Lite tyder på det.

Regjeringen bruker altså millioner av kroner i året på et byråkratisk organ som kan minne mye om Harald Heide-Steen jr. og Rolv Wesenlund sitt supperåd. Senterpartiet vil kjempe mot veksten i byråkratiet.

Vi tror ikke det å ansette flere byråkrater og opprette nye byråkratiske organ er noen effektiv måte å redusere byråkratiet på. Vi vil derfor legge ned Regelrådet om vi vinner valget. De flinke folkene som jobber i Regelrådet skal få mer meningsfylt arbeid å gjøre.

Geir Pollestad (Sp), leder i Stortingets næringskomite

Naturisme og fordommer

Sist uke skrev både NRK og Adresseavisen om at naturistene i Trondheim krever en strand i Trondheim hvor de lovlig kan bade og sole seg naken. Hvor grensene går mellom lovlig nakenhet og det som kan oppfattes som støtende av folk flest, er ennå ikke blitt prøvd for Høyesterett. Vanlig praksis i dag er at på strandområder som ikke er regulert til tekstilbading, kan hvem som helst som kommer først bade og sole seg naken. Når tekstilbadere spør naturister om hvorfor de er det, svarer de fleste at de får en frihetsfølelse av å plaske i vannet uten en tråd. Det som mange ikke tenker over, er at trangt badetøy kan virke mer erotiserende enn rumpen bar.

Fristrender samsvarer godt med norsk felleskaps-, likestillings- og likhetsideologi.

Trondheim fikk sin første fristrand i 1982. Da hadde byen liberale politikere som tilbød naturistene et område som var mer egnet enn det de søkte om. I 2007 vedtok kommunen med Arbeiderpartiet og Høyre i spissen å avvikle fristranden. En av fordommene overfor naturister er at de liker å posere, er svært sexfikserte, og at en fristrand nærmest er å betrakte som en filial av en sexklubb. Naturister respekterer tekstilbadere og skapnaturister. De forventer samme respekten og toleransen tilbake.

Thore K. Aalberg, nestleder i Trøndelag Naturistforening

Det viktigste er å styrke immunforsvaret

I Aftenposten 20. juli blir vaksineskeptikere bedt om å sjekke sin egen familiehistorie. I den anledning vil jeg be om at vi sjekker hvilke betingelser våre forfedre levde under.

De hadde ikke som i dag anledning til å spise sunn og variert kost. De bodde i kalde og trekkfulle hus og mange sammen. De visste ikke hva vitaminer og mineraler hadde å si for helsen. Derfor mener jeg at man ikke kan si at takket være vaksiner så lever vi bedre liv i dag.

Jeg vokste opp på 1960-tallet og husker at mange hadde barnesykdommer, noen til og med polio. Hjemme hos oss ble vi spart for store utfordringer, og det tror jeg henger sammen med at vi spiste sunn og ren mat og foreldre som forsto betydningen av å gå tur og være i naturen.

Derfor håper jeg på sikt at folk vil forstå at å bygge et godt immunforsvar, er beste måte å unngå å bli syk på. Når det gjelder vaksiner i utviklingsland skulle jeg ønske at Bill Gates med sine milliarder, i stedet for å vaksinere sultne og syke barn, heller investerer i å sørge for rent vann og nok sunn mat til fattige land. På sikt er det en mye bedre løsning.

Anne Marie Haave, Oslo