Langs Australias østkyst kryr det av endeløse, hvite strender.
På mange strekninger er det laget steile turiststier opp i regnskoggrønne åser med bratt utsikt ned til funklende turkisgrønt hav på begge sider.
Foran oss på stien går en familie med en sønn i tiårsalderen. Plutselig klatrer guttungen opp på gjerdet og står der med blåsten i ansiktet og stupet foran seg.
«Hvorfor gjør han det?» spør jeg svimmelt. Det er høydeskrekken som snakker.
«Han utfordrer verden,» sier han jeg er på denne oppdagelsesreisen med. «Det er jo sånne ting du skriver om.»
«Jeg skal slutte med det,» sier jeg.
Og så forklarer jeg med tungt hjerte hvorfor.
Det er ikke lenger liv laga
Jeg har skrevet seks sakprosabøker for barn og ungdom. Alle sammen kulturhistoriske, og de fleste skrevet med gutter som han på stien for øyet.
I alle år har con amore-prosjektet mitt vært å gjøre gutta i 8- til 12-årsalderen glade i å lese, noe som gjenspeiles i temaene jeg har valgt å skrive om: røffe helter, modige eventyrere og historiske forbrytere fra virkelighetens verden.
Neste vår utkommer min syvende sakprosabok for aldersgruppen. Det blir min siste, tror jeg.
Det er ikke lenger liv laga.
Det har aldri gitt penger eller anseelse, men nå når ikke bøkene ut til lesergruppen engang.
Denne litterære sjangeren har i løpet av de siste, få årene helt i det stille gjennomgått en langsom massakre.
En ond spiral
Hva har skjedd?
Jo, Kulturrådets pott for å kjøpe inn sakprosa for barn har alltid vært liten – pengesekken satt av til skjønnlitteratur for de yngste rommer til sammenligning fem sjettedeler mer.
I 2016 kom det ut omtrent 80 nye, norske sakprosatitler for barn og unge, hvorav bare 22 ble kjøpt inn.
Et kulturrådsinnkjøp sikrer ikke bare økonomien til forlag og forfatter, det sørger også for at boken blir spredt i 1550 eksemplarer til landets biblioteker og dermed gjort tilgjengelig for leserne.
Når innkjøpspotten har vært såpass liten, har forlagene vært redde for å melde på bøker, siden risikoen for at den skal gå med underskudd har vært svært høy.
Resultatet har derfor vært at forlagene utgir og melder opp stadig færre sakprosabøker til Kulturrådsinnkjøp.
Noe som resulterer i at Kulturrådet kutter enda mer i denne potten, takket være redusert etterspørsel.
En ond spiral, med andre ord.
I tillegg kommer det faktum at de fleste av landets bokhandlere er eid av landsdekkende kjeder der én innkjøpsansvarlig bestemmer hvilke bøker som skal kjøpes inn, og det er alltid bare et snevert utvalg.
Når vi også vet at de færreste bøker anmeldes i mediene, og i hvert fall ikke sakprosa for unger, så øker risikoen for at slike bøker ikke oppdages av leserne før de havner i Mammutsalgbunkene flere år etter.
Viktig sjanger for gutter
Hvem taper på dette?
Det er ikke for min egen skyld jeg er bekymret. Verden blir neppe noe fattigere sted om jeg ikke utgir faglitterære bøker for barn. Og selv blir jeg definitivt ikke fattigere om jeg finner på noe smartere å bruke tiden på.
Men det er ikke bare jeg som vurderer å legge dét tastaturet på hyllen.
Jeg hører stadig flere kolleger gi uttrykk for bekymring og frustrasjon over at det koster så uendelig mye mer enn det smaker å være dem som påtar seg den økonomiske byrden det er å opprettholde denne oppgaven på samfunnets vegne.
Det utgis stadig færre sakprosabøker skrevet på norsk, for norske barn, om norske emner – siden det er langt billigere å oversette dinosaurbøker og dess like.
Det er norske barn som taper mest på dette – og da i særlig grad guttene, siden de ofte foretrekker bøker fra virkeligheten.
Sakprosa for barn er sannsynligvis den viktigste litterære sjangeren når det gjelder å utvikle gutters leseferdigheter. Nå er den utryddingstruet.
Så varsku alle dere politikere, og andre, som har uttrykt bekymring for guttas mulighet for å holde tritt med jentene: Den norskskrevne sakprosaen for barn og ungdom er muligens snart en saga blott.
Her bør skole- og kulturpolitikerne snarest gjøre felles sak. Hva med et eget sakprosaår?
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.