Debatt

Vigdis Hjorth har gitt overgrepsutsatte en tydelig og modig stemme | Ylva Østby

  • Ylva Østby
    Spesialist i klinisk nevropsykologi, postdoktor ved Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo

Foto: Tor Stenersen

Falske minner er ikke den mest sannsynlige forklaringen når noen forteller om overgrep.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Med Helga Hjorths utgivelse av Fri vilje som tilsvar til sin søsters roman, har debatten om Arv og Miljø nådd et nytt nivå, hvor sannheten ikke bare leses inn mellom linjene, men også mellom verkene.

Det som er større enn romanen

Vi som ikke kjenner noen av forfatternes privatliv, er nødt til å forholde oss til premissene som legges i bøkene. Når det gjelder Arv og miljø angår den noe som er større enn romanen og dens forfatter, nemlig vanlige mennesker med egne overgrepserfaringer.

Hvordan boken omtales og tolkes, har innvirkning på hvordan de skal forholde seg til sin sannhet og sine familier. Det er leserne som er virkeligheten her, først og fremst.

Hvordan skal man bli trodd?

Da romanen kom i fjor, mente litteraturviter Ola Hegdal å kunne avvise overgrepshistorien som falske minner. Han konkluderer i et debattinnlegg i Aftenposten med at fortellerstemmen ikke er troverdig: «Ut fra opplysningene vi har i romanen vil jeg si at det klart mest sannsynlige er at Bergljot, med sin dikteriske fantasi, har innbilt seg overgrepene i barndommen».

Er det virkelig så enkelt å avfeie noens overgrepshistorie som falske minner? Hvordan skal man da kunne bli trodd?

Etter mitt syn er det ingenting i Arv og miljø som støtter antagelsen om falske overgrepsminner. Hegdal har enten misforstått hukommelsesforskningen, oversett vesentlige detaljer i boken eller hentet sine premisser utenfra romanuniverset.


  • Les også: Vigdis Hjorth kommenterer søsterens bok for første gang

Kritikerne har rett i at falske overgrepsminner forekommer. Det finnes eksempler på ekstreme tilfeller der terapeuter har brukt manipulerende teknikker i forsøket på å bringe angivelig fortrengte overgrepsminner til overflaten, overgrep som beviselig aldri hadde funnet sted.

Vi vet også fra forskning innen vitnepsykologi at helt normale mennesker ved sine fulle fem og helt uten spesielt «dikterisk fantasi» kan manipuleres til å huske dramatiske hendelser. Dette er mulig fordi hukommelsen vår baserer seg på rekonstruksjon. Hjernen iscenesetter minnene våre på en kreativ og fleksibel måte. Ved påvirkning utenfra kan man ledes til å huske ting som aldri har skjedd.

Det som utgjør romanens store nerve

I sin kommentar med tittelen Litteraturen er på villspor, skriver Ingunn Økland: «Gjennom psykoanalyse har Bergljot kommet til en erkjennelse av at faren må ha voldtatt henne da hun var mellom fem og syv år.» ​Men i romanen fremkommer det ikke at Bergljot utsettes for manipulative terapiteknikker i forkant av sin erkjennelse. Bergljot forteller i romanen hvordan hun på egen hånd kommer til erkjennelsen av farens overgrep. Deretter tar hun det opp med terapeuten. Hendelsesforløpet stemmer altså ikke med det Økland antyder, og som Hegdal baserer seg på.

Det som muligens forvirrer leserne, er at Bergljot i stor grad bruker det faktum at hun går i terapi som argument for at hun har opplevd overgrep. Hun får psykoanalyse på statens regning, skriver hun. Det må jo være et bevis på at det hun har opplevd, er sant.

Dette er et viktig virkemiddel i romanen, et virkemiddel som understreker kampen om å bli trodd. Det er dette som utgjør den store nerven i romanen og som gjør boken så viktig for andre som er i lignende situasjon – der ute i virkeligheten.

Misbruk av falske minner

Falske minner er ikke den mest sannsynlige forklaringen når noen forteller om overgrep! Dessverre ser det ut til at noen misbruker fenomenet falske minner som bortforklaring av overgrepshistorier og fremstiller psykoterapi som en mulig risiko.

Selv om falske overgrepsminner forekommer, finnes det også altfor mange eksempler på virkelige overgrepshistorier som ikke blir trodd. Vigdis Hjorth har gitt overgrepsutsatte en tydelig og modig stemme gjennom sin romankarakter Bergljot. Den vil stå seg helt uavhengig av søsterens roman med den andre siden av saken.

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Overgrep
  3. Virkelighetslitteratur
  4. Vigdis Hjorth

Relevante artikler

  1. KRONIKK
    Publisert:

    Meninger: En feilslutning å avvise overgrepshistorien i «Arv og miljø»

  2. KRONIKK
    Publisert:

    «Hvordan klarer psykologen å tolke en garasjedør i hodet som kode for seksuelt overgrep?»

  3. KULTUR
    Publisert:

    Terningkast 6: «Arv og miljø» er blitt rystende godt teater

  4. KULTUR
    Publisert:

    - Hjorth-bøkene kan lære oss mye om overgrepshistorier og familiekonflikter

  5. KRONIKK
    Publisert:

    Den moralske grensen for romanskrivere går ved ydmykelse

  6. DEBATT
    Publisert:

    Dagens kortinnlegg | torsdag 31. august