Debatt

Norge trenger et nytt parti i sentrum som setter mennesker og bærekraft først

  • Geir Lippestad
    Geir Lippestad
    Styreleder og nasjonal talsperson, Partiet Sentrum

Hva koster mennesker som står uten arbeid? Hva koster flyktninger? spør Geir Lippestad. Han er tidligere byråd for Ap i Oslo og en profilert advokat. Foto: Stein J. Bjørge

Kostnadene det bør regnes på, er hva det medfører at menneskene mister troen på fremtiden og hverandre.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I dag regner vi mer enn gjerne på verdien av et menneskes liv. Hva koster mennesker som står uten arbeid? Hva koster flyktninger? Hva koster mennesker med nedsatt funksjonsevne for landet vårt? Hva koster det at eldrebølgen kommer?

Jeg mener det er på tide å snu regnestykkene på hodet.

Hva gjør det med livsgnisten til en eldre person å bli del av en bølge som velter innover oss? Hva gjør det med ungdommer som sliter med å komme inn på skole eller i jobb. Er det noen som regner på kostnaden av å føle seg mislykket? Hvordan kan vi forvente at mennesker skal være motiverte til å delta i samfunnet når de samtidig får høre at de ikke er norske?

De røde tallene ville lyst kraftig i et diskrimineringsregnskap.

Behov for fellesskap

Kostnadene det bør regnes på, er hva det medfører at menneskene mister troen på fremtiden og hverandre. At vi mister tryggheten og medmenneskeligheten når vi har behov for fellesskapet. Hvilke utgifter vi får dersom tilliten mellom oss mennesker i Europa blir borte.

Norge trenger et nytt parti i sentrum. Et som setter mennesker og bærekraft først når politikk skal utformes.

FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet, stoppe klimaendringene og ta vare på det biologiske mangfoldet.

Les også

Tidligere KrF-ere og Geir Lippestad går sammen om å etablere nytt politisk parti

Polarisering

Vi ser kraftige tendenser til polarisering i samfunnet. Mennesker og grupper settes opp mot hverandre. Historisk sett har de viktigste strømningene i europeisk historie vært solidaritet, nestekjærlighet og toleranse.

Disse verdiene blir i dag utfordret av populistiske og innvandringskritiske stemmer. Dette er politikk og retorikk som bidrar til hat, radikalisering og ekstremisme.

I USA har vi en president som representerer alt det vi ikke ønsker oss, og som ikke kan love en fredelig maktovertagelse dersom han taper presidentvalget i november.

Hat og maktbegjær

Da jeg gikk i 8. klasse på Hauketo ungdomsskole på 70-tallet, leste vår samfunnsfaglærer høyt for oss i timene. Den boken jeg husker best, er Det angår også deg av Herman Sachnowitz. Boken handler om jødeutryddelsen og skapte stor debatt i klassen.

Vi forsto at hat og maktbegjær kan få ledere til å utføre grusomme handlinger. Det vi ikke greide å forstå, var hvordan et helt folk kunne snu seg bort fra de grusomme menneskerettighetsbruddene som skjedde rett foran øynene deres.

Hvorfor var det ingen som sa ifra? Hvorfor var det ingen som ble sinte? Var alle redde?

Det var godt å finne bøker fra samme tidsepoke om motstandsfolk både i Tyskland og resten av Europa. Folk som ofret egen sikkerhet for å skjule en familie på loftet eller utstede falske papirer så en ung mann eller kvinne kunne reise til et trygt sted.

Millioner døde, men noen ble reddet. Et bevis på at menneskelighet spiret i en absurd tid. Det ga oss helter, troen på mennesker og at vi alle sammen har en ukrenkelig verdi uansett hvem vi er og hvor vi er født.

Les også

Tidsvitnet Herman Kahan er død. Nå går kampen mot glemselen inn i en ny fase.

Møter barrierer

Altfor mange opplever i dag barrierer i utdanning, arbeidsliv og fritid. Når vi regner på kostnader, rettes søkelyset mot individet, og vi behandler individet som et problem. Individet som koster samfunnet noe.

Hva gjør det med en jente i begynnelsen av tjueårene å være en del av 100.000 funksjonshemmede mennesker som ønsker å jobbe, men ikke blir satset på? Alt hun hører er hva hun koster samfunnet eller at hun kanskje ikke skulle vært født.

Vi har et ansvar for våre medmennesker, og det stopper ikke ved landets grenser, skriver Geir Lippestad. Foto: Dan P. Neegaard

Vi må bygge ned samfunnsskapte barrierer. Det er ikke gutten i rullestolen som er problemet, men at vi ikke har styringsmekanismer som sikrer at samfunnet blir universelt utformet. Trappen er problemet, ikke gutten. Det er ikke de eldre som er problemet i den digitale utviklingen. Utfordringen er at ingen stiller krav til brukervennlig teknologi.

Om vi ikke tenker på sosial bærekraft i den teknologiske utviklingen av samfunnet, vil vi om få år oppleve at digitaliseringen blir en hovedårsak til økte forskjeller mellom mennesker i Norge.

Les også

Jan Grue: – Som funksjonshemmet får du hele tiden høre at du bør være som alle andre – altså noe annet enn det du er

Verdien av medmenneskelighet

Noen har regnet på at det er dyrt å hjelpe. Noen sier vi ikke kan hjelpe alle.

Dermed er det altså ikke Norges ansvar å bidra til relokaliseringen av dem som sitter i flyktningleirer på de greske øyene. Har noen regnet på verdien av medmenneskelighet?

Har noen tenkt på hva det gjør med oss som medborgere på det europeiske kontinent, når vi snur oss bort fra mennesker som lever i akutt nød på en branntomt, forfulgt, hatet og uønsket i Moria-leiren?

Motstandsfolkene under krigen var veldig klar over at de ikke kunne redde alle, men de forsto veldig godt at å redde noen ga håp om en bedre tid for alle.

Vi har et ansvar for våre medmennesker, og det stopper ikke ved landets grenser. Jeg ser med bekymring på utviklingen i Europa, hvor landene er mer opptatt av å beskytte sine grenser enn å beskytte mennesker.

Det kommer et historisk lavt antall mennesker til Norge for å søke asyl, og vi har både plass og kapasitet til å bidra mye mer offensivt enn vi gjør i dag. Vi kan både hente flere fra flyktningleirer på vårt eget kontinent, og vi kan forplikte oss til å ta imot flere kvoteflyktninger årlig.

Aktive og kapitalsterke eiere

Aktiv næringsutvikling er helt avgjørende for å nå bærekraftsmålene. Vi må sikre lønnsomme og trygge arbeidsplasser også for kommende generasjoner. Det blir altfor enkelt å snakke om at det grønne skiftet kommer.

Norge er et lite land. Skal vårt næringsliv greie å omstille seg til å produsere produkter som verden vil etterspørre i fremtiden, er det helt avgjørende at stat og kommune er aktivt med på lag.

Næringslivet trenger aktive og kapitalsterke eiere. Det trenger kunder som vil ta risikoen ved å delta i kostbare innovasjonsprosjekter, og det trenger klare definerte næringsområder Norge skal satse på i fremtiden. Stat og kommune er viktige på alle disse områdene.

Bare med denne type aktivt eierskap, investeringsvilje og tydelig næringsstrategi for landet vårt, vil vi være trygge på at ny industri vil vokse frem i takt med den endrede etterspørsel. Det handler enkelt sagt om å tørre å være like dyktige som oljealderens helter, men denne gangen velge produkter som også sikrer at fremtidige generasjoner har en plass på kloden vår.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Politikk
  2. Geir Lippestad

Relevante artikler

  1. SID

    Klarer Sentrum å endre norsk politikk?

  2. SID

    Hvorfor skal norske minstepensjonister komme før barna i Moria?

  3. POLITIKK

    Valgforsker: KrF kan rammes hardt av nytt parti

  4. POLITIKK

    Frp-topper: Vil gjøre det umulig å få asyl i Norge

  5. DEBATT

    Dette er det jeg brenner for

  6. KOMMENTAR

    Spørsmålet er ikke hva Norge kan lære av USA, men hva USA kan lære av Norge