Kort sagt, søndag 18. april
Sysselsettingsutvalget. Sosial ulikhet. Dette er dagens kortinnlegg.
Mangelfull utredning fra Sysselsettingsutvalget
Sysselsettingsutvalget ble nedsatt i 2018 for å foreslå tiltak for økt sysselsetting. Arbeidet har resultert i to utredninger på 620 sider. Fordi arbeidsevne påvirkes av helsetilstand, er det en stor svakhet at utvalget ikke har hatt helsefaglig kompetanse. Sentrale spørsmål forblir nærmest uberørt.
I Aftenposten 2. april presenterer utvalgets leder Steinar Holden sine forslag til tiltak. Det er vanskelig å se at de representerer noe nytt og å forstå hvorfor de skulle ha nevneverdig effekt.
I artikkelen «Klart vi kan jobbe mindre» begrunner Kristin Marie Skaar tittelens påstand blant annet i at tradisjonelt kvinnearbeid ignoreres i økonomiske analyser, til tross for at «ulønnet arbeid er svært viktig for at markedsbasert økonomi skal fungere». I «Regjeringens pårørendestrategi og handlingsplan» fra desember 2020 fremgår at pårørende yter nær halvparten av all hjelp til syke og eldre her i landet. Verdien av ulønnet arbeid drøftes ikke i sysselsettingsutredningene.
Det må tenkes nytt om hva som skal til for å få flere i arbeid, skriver professor i sosialmedisin Steinar Krokstad i en fersk artikkel. De aller fleste ønsker å være i lønnet arbeid, men press og strenge aktivitetskrav har vist seg effektløst.
Fattigdom fører til apati («fattigdomsfellen»). Aktivitet stimuleres ved å forhindre fattigdom, ikke gjennom pisk og strenge aktivitetskrav. Fattigdom skyldes først og fremst politikk som skaper fattigdom, ikke at mennesker gjør dumme valg.
I et intervju i Aftenposten i september 2020 uttalte den verdenskjente sosiologen Anthony Giddens at «en gang virket grunninntekt som en utopisk ordning, men plutselig er den en del av nesten alle regjeringers agenda». Hverken grunninntekt eller andre mer utradisjonelle perspektiver drøftes i utredningene.
Det vil herske ulike synspunkter med varierende begrunnelser på hva som skal til for å øke sysselsettingen. Poenget her er at så lenge viktige perspektiver og viktig kompetanse er utelatt, er det vanskelig å feste lit til konklusjonene.
Innleggsforfatteren har lang erfaring fra trygdeforvaltningen.
Georg Espolin Johnson, lege og idéhistoriker med lang erfaring fra trygdeforvaltningen
Vi er likere enn Agenda tror
Lederen i Tankesmien Agenda, Trygve Svensson, kom i et innlegg i Aftenposten 12. mars med noen betraktninger om ulikhet. Han viser til at folk var lite opptatt av sosial utjevning ved valgene i 2013 og 2017, og han mener det skyldtes at folk tror forskjellene er mindre enn de egentlig er. «Sannheten er at den rikeste femtedelen av oss eier 70 prosent av formuen», skriver Svensson, noe som gir samme formuesulikhet som i Storbritannia.
Når folk tror ulikheten er mindre enn det Svensson mener, kan det skyldes at han kun forteller en halv historie. Nesten to tredjedeler av formuen i Norge er på statens, eller fellesskapets, hender. Slik er det ikke i Storbritannia eller USA. Der eies formuen av private, mens staten har stor gjeld. De 20 prosent rikeste i Norge eier dermed noe over 25 prosent av formuen, ikke 70 prosent. Fellesformuen finansierer som kjent mange utjevnende velferdsordninger.
Når folk tror ulikhetene er mindre enn det Svensson hevder, skyldes nok det at folk ikke kjenner seg igjen i hans svært ufullstendige historiefortelling.
Steinar Juel, samfunnsøkonom i Civita
