Debatt

Sykehusenes finansieringsmodell hindrer innovasjon i helsesektoren

  • Iacob Mathiesen
    Styreleder Norway Health Tech/CSO Otivio AS,
  • Lena Nymo Helli
    CEO Norway Health Tech
  • Sveinung Tornås
    Innovasjonssjef, Sunnaas sykehus HF

Sykehusene får ikke refundert ny aktivitet som ikke inngår i takstsystemet, skriver kronikkforfatterne. Foto: Strømdahl Monica

Økonomistyringen av norske sykehus gir lite rom for samfunnsøkonomiske lønnsomhetsvurderinger.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Perspektivmeldingen tegner et utfordrende fremtidsbilde for Norge. Endringene kommer raskt og krever omstilling i helsetjenesten. Behovet for helsetjenester vil øke som følge av befolkningsvekst og høyere andel eldre.

Samtidig vil dagens inntektsside reduseres, knyttet til lavere aktivitet i oljeindustrien og færre i yrkesaktiv alder.

Gode rammebetingelser for innovasjon

Perspektivmeldingen peker på behovet for innovasjon. God forskning, godt helsevesen, gode støtteordninger og et digitalisert samfunn er nødvendige rammebetingelser vi allerede har i Norge.

Vi bruker høye summer på helseforskning og har miljøer i verdensklasse. Det er gode støtteordninger for produktutvikling og utprøving.

Vi mener derfor at private aktører og offentlig helsevesen kan løse mange utfordringer som perspektivmeldingen peker på. En slik utvikling forutsetter en finansieringsmodell for helsetjenesten som stimulerer til nyskapning og innovasjon.

Fra venstre Iacob Mathiesen, styreleder i Norway Health Tech/CSO Otivio AS, Lena Nymo Helli, CEO i Norway Health Tech og Sveinung Tornås, innovasjonssjef ved Sunnaas sykehus HF.

Dagens finansieringsmodell et hinder

Dagens finansieringsmodell for sykehusene gir imidlertid utilsiktede utfordringer for omstilling.

Sykehusene får 50 prosent som fast rammebevilgning. De resterende 50 prosent er aktivitetsfinansiert og et resultat av blant annet antall konsultasjoner, operasjoner eller behandlingsforløp.

Den innsatsstyrte aktiviteten tilbakebetales etter et fastlagt takstsystem. For å unngå underskudd må aktiviteten opprettholdes.

I praksis er det krevende å innføre endringer som ikke gir direkte besparelser for sykehuset – selv om det gir besparelser i kommunen, hos Nav eller for pasienten selv.

Økonomistyringen av norske sykehus gir dermed lite rom for samfunnsøkonomiske lønnsomhetsvurderinger. Dette står i kontrast til omstillingsbehovet.

Ikke refunderbar hjemmebehandling

Sykehusene får ikke refundert ny aktivitet som ikke inngår i takstsystemet. Kostnadene til innføring av ny aktivitet og metoder må de som regel bære selv inntil det er gjennomført grundige vurderinger av risiko, gevinster og økonomi.

I sykehusenes marginale budsjetter for innovasjon fører dette ofte til prioritering av ny aktivitet «innenfor sykehusets fire vegger».

Ett eksempel er en ny metode for hjemmebehandling av dårlig blodsirkulasjon i bena. Sykdommen er kronisk. Den krever jevnlig oppfølging av både spesialist- og kommunehelsetjeneste.

Den nyutviklede hjemmebehandlingen finnes det ikke takster for i dag, til tross for at vellykket behandling gir kommunen reduserte kostnader knyttet til oppfølging og transport. For sykehusene som ordinerer behandlingen, er det en utgift.

Dersom behandlingen er vellykket og pasienten får mindre behov for helsehjelp, forsvinner sykehusets inntektsgrunnlag.

Det haster med å gjøre endring i finansieringsmodellen for å fjerne en stor barriere for innovasjon og omstilling

Eksempelet viser at hjemmebehandling av dårlig blodsirkulasjon etter ny metode vil gjøre at samfunnet kan spare penger, helsepersonell kan prioritere andre presserende oppgaver og pasientene får bedre liv, mens sykehusets utgifter øker som følge av «ikke refunderbar hjemmebehandling».

Problemstillingen utgjør en stor utfordring for utvikling av ny helseindustri.

Refusjon for ny aktivitet tar lang tid

Et annet eksempel er en telemedisinløsning for oppfølging av alvorlige sår hos pasienten.

Spesialisthelsetjenesten ga veiledning til lokal helsetjeneste via video, og pasientene ble behandlet hjemme. Utprøvingen viste at kostnadene knyttet til pasientenes behov for transport og opphold ved sykehus falt bort.

På tross av investering i videoutstyr og oppfølging i kommunen ble kostnadene for samfunnet redusert med over 90 prosent, uten at behandlingen ble dårligere.

Likevel tok det om lag ti år å få på plass en refusjon, og den dekker fortsatt ikke kostnadene.

Endring av takst stimulerer utvikling

Under den pågående pandemien er ny teknologi tatt i bruk på rekordtid, spesielt innen telemedisin.

Sykehusene i Helse sør-øst hadde stor økning i aktivitet, og takster kom raskt på plass. Ordentlig fart på video/telefonkonsultasjoner ble det imidlertid først sommeren 2020, da det ble innført samme takst som for oppmøte. Lignende utfordringer knyttet til ny aktivitet og finansiering sees også i andre land.

Det haster

Morgendagens helsetjeneste innebærer løsninger med pasienten i sentrum, ikke den enkelte sykehusavdeling eller enhet i kommunen.

Sykehusene er pålagt å flytte 30 prosent av pasientbehandlingen til pasientens hjem innen 2030. En forutsetning for å lykkes er at finansieringsmodellen endres. Den må ta hensyn til samfunnsmessige gevinster på tvers av sektorer og tjenestenivåer og se utover det enkelte sykehusbudsjett.

I tillegg må det være en økonomisk motivasjon for å løse oppdraget på en «lønnsom» måte, ved å ta i bruk nye innovasjoner.

Dette kan for eksempel løses ved rammeoverføringer til innovasjon. Det vil sikre bedre kvalitet og tjenester for pasientene, mer effektivt helsevesen, bedre ressursbruk av helsepersonell og reduserte kostnader i et samfunnsperspektiv.

De helseteknologiske løsningene finnes. Det haster med å gjøre endring i finansieringsmodellen for å fjerne en stor barriere for innovasjon og omstilling. Parallelt kan det utvikles en livskraftig norsk eksportnæring.

Les også

  1. Vil du vite hvorfor norske sykehus er blitt sårbare? Følg pengene.

Les mer om

  1. Omstilling
  2. Sykehus
  3. Helse
  4. Innovasjon
  5. Helseindustrien