Kritikken av Terje Tvedts verdenshistorie gir ingen mening
Hvis dette er «høyrepopulistisk verdenshistorie», kan man lure på hva som faller utenfor denne kategorien.
Når man raser mot en bok uten å prøve å forstå hva som står i den, kan man fort ende opp med å skrive sinte innlegg i avisen som ser rare ut for omverdenen. Som for eksempel når professor Jostein Gripsrud nok en gang fyrer av saftige karakteristikker av professor og forfatter Terje Tvedt.
I et innlegg i Aftenposten mandag 8. februar blander han sammen to svært forskjellige bøker, omtaler dem under ett og etterlyser blant annet noen som kan «kommentere det klare klimapolitiske budskapet i siste del av Verdenshistorie. Med fortiden som speil».
Perspektivene Tvedt åpner opp
Nå er det kanskje ikke så rart at Tvedts sterkt kritikerroste Verdenshistorie ikke er blitt møtt med klimapolitisk motstand, hverken av anmeldere, kommentatorer eller de mange tusen leserne av boken.
Det skyldes sannsynligvis mange ting. Den mest åpenbare av dem er at Tvedt ikke skriver det Gripsrud tror han har lest. Derimot skriver Tvedt, på side 324:
«Årsaken til at så mye ved historien og fremtiden må tenkes gjennom på nytt, er snarere at mennesket nå for første gang vet at klimaet har endret seg dramatisk i fortiden, og at det derfor også vet at det er sannsynlig at det vil endre seg i fremtiden, både av naturlige og menneskeskapte årsaker.»
Den observante leser vil se at dette avsnittet neppe er skrevet av en som mener at det ikke finnes menneskeskapte klimaendringer.
Når Tvedt trekker linjene fra de aller første sivilisasjoners frykt for at vannet skal forsvinne, eller flommen skylle over dem, om hvordan tidligere tiders klimaendringer har endret samfunn og maktstrukturer – og hvilke mulige konsekvenser vi står overfor i dag, viser han frem noe som binder mennesker sammen, på tvers av historie og geografi. Samtidig viser han at vi i dag står i en ny situasjon.
En leser som faktisk er interessert i å forstå hvilke perspektiver Tvedt åpner opp i dette siste kapittelet, vil finne det åpenbart at forfatteren forholder seg tungt til fagtradisjoner, vitenskap og forskning.
Som han skriver, i setningen som følger på side 324, om klimaendringene:
«Denne vissheten hviler fundamentalt på et solid vitenskapelig grunnlag av funn og data om historiske endringer i vannets kretsløp. I tillegg er det bred enighet om at menneskelig handling har påvirket og vil komme til å påvirke klimaet, selv om det er uenighet om hvor avgjørende det er.»
Høyrepopulistisk?
Ifølge Gripsrud er Tvedts to siste bøker sydd over samme ideologiske lest, hvor Tvedt blir fremstilt som en slags høyrepopulistisk Trump-apologet og klimafornekter.
For de mange som har lest hele Verdenshistorie. Med fortiden som speil. og funnet stor glede i de originale perspektivene, analysene og linjene som blir trukket opp, vil det ikke være noen av Gripsruds påstander om bokens innhold som gir mening.
Hvis dette er «høyrepopulistisk verdenshistorie», kan man lure på hva som faller utenfor denne kategorien. Men det er neppe et stort rom for det som, etter Gripsruds standard, passerer som en «ideologisk korrekt» verdenshistorie.
