Selektiv historiefortelling

Vi har gjennom hele historien sett den økonomiske politikken i sammenheng med fordelingspolitikken. Dette ser hverken Civita eller Høyre.

Civita uttrykker i boken sin Den norske velferden en snever oppfatning av hva velferd er. Der undertrykkes to viktige forskjeller mellom Høyre og Arbeiderpartiet: For det første overser Civita fagbevegelsens rolle for velferdsutviklingen. For det andre snevrer de inn velferdssamfunnet til trygdeordninger og offentlige velferdstjenester.

For Arbeiderpartiet omfatter velferdssamfunnet også den aktive verdiskapingen. Vi har gjennom hele historie sett den økonomiske politikken i sammenheng med fordelingspolitikken. Denne sammenhengen ser hverken Civita eller Høyre. Verdiskapingens rolle er for oss en like viktig del av den norske velferdsmodellen som trygder og sykehus. Derfor snakker Arbeiderpartiet både om å skape og å dele, fordi trygge folk rett og slett skaper mer.

Arbeid og trygghet.

Arbeid for alle er og blir den viktigste av alle velferdspolitiske mål for oss. Anstendig lønn og rettigheter til arbeidsfolk er derfor vel så viktig som at de svakeste gis gode trygdeordninger. Fagbevegelsens rolle i utviklingen av et slikt samfunn er uomtvistelig, selv om Civita prøver å tone den ned. Høyre er langt på vei arbeidsgivernes parti. Og det var slik, lengre enn Høyre-folk i dag liker å innrømme, at arbeidsgivere så seg tjent med høy arbeidsløshet, fordi da kunne lønningene holdes nede. Det er ikke rart Høyres tenketank ønsker å omskrive den historien.

Høyresiden har historisk vært bakpå i utviklingen av velferdsstaten. Deres ideologiske og politiske grunnsyn vil fremdeles føre til en helt annen samfunnsutvikling enn den sosialdemokratiske prosjekt.

En elendig herre.

Civita hevder i boken, og sterkere i kronikken, at en liberal markedsøkonomi er en del av den norske sosialdemokratiske modellen, men skriver ikke om forskjellene i Høyres og Arbeiderpartiets politikk i synet på hvordan markedet skal håndteres for å tjene samfunnet.

I motsetning til Høyre er vi flaggbærer for blandingsøkonomien, et kompromiss mellom regulering og markedskrefter fordi markedet er en utmerket tjener, men en elendig herre. Det offentlige setter rammebetingelsene for næringslivet, med mål om bredest mulig velstand. Høyres mål er imidlertid størst mulig «frihet» for kapitaleierne. Et eksempel er synet på statlig eierskap, at vi eier fellesressursene sammen. I sterk kontrast ønsker Frp og Høyre storstilt utsalg, som er en direkte verdioverføring fra fellesskapet til kapitaleiere.

Faktiske feil.

Et av bokens grep er å slå sammen Høyre og Venstre i historieskrivingen. Dette blir historisk feil. Mange av de store spenningene i velferdsstatens historie gikk mellom Venstre og Høyre, ikke mellom de borgerlige og de sosialistiske partiene. «Siden Francis Hagerups regjeringstid (1895–98, 1903–05) har partiene (dvs. H og V) også hatt tradisjon for å danne regjeringer sammen». Dette er feil.

Høyre og Venstre dannet ikke regjering sammen før i 1965. Unntaket gjelder to helt ekstraordinære forhold, nemlig Samlingspartiet omkring unionsoppløsningen i 1905 og samlingsregjeringen sommeren 1945. Blunderen tyder på et svakt historiefaglig fundament. Vel så viktig er poenget at dette undergraver forfatternes påstand om Høyre som et moderat, velferdsvennlig parti.

Vil neppe lykkes.

Resultatet av en selektiv historieskriving, manglende drøfting av økonomiske og politiske forskjeller og faktiske feil, gir en faglig slett og politisk tåkeleggende bok. Forfatterne vil neppe lykkes i sitt prosjekt, nemlig å søke å ikle Høyre sosialdemokratiets klær. Høyre er opptatt av hva slags innflytelse de historisk har hatt på politikken. Men hadde de sittet i føresetet og fått gjennomslag for sin politikk, ville ikke den norske sosialdemokratiske modellen sett ut som den gjør i dag. Vi ville sett skattelette og privatisering, ikke velferd, likhet og vekst.