Kort sagt, fredag 19. mars
Holocaustundervisning for småbarn. Dette er dagens kortinnlegg.
Småbarn bør ikke undervises om holocaust
Passer det å introdusere historien om Anne Frank for barn i alderen tre til seks år, slik Gyldendal Forlag gjør i sin serie «Små folk, store drømmer»? I et debattinnlegg stiller forfatter Henrik Hovland noen viktige spørsmål, etter at hans lille datter kom skremt hjem fra skolen.
Eva Thesen, forlagsredaktør for barn- og ungdomslitteratur i Gyldendal, sier forlaget ønsker å «tilrettelegge for at barn skal kunne bearbeide opplevelser, forstå sin omverden og bygge empati».
Men fungerer egentlig denne fortellingen om Anne Frank for barn mellom tre og seks? Som Henrik Hovland påpeker, er ikke barn dumme – og fortellingen i barneboken om Anne Frank etterlater langt flere åpne spørsmål enn den gir svar.
«Da Anne var fire år, ble en mann med en liten sort bart valgt til landets leder. Navnet hans var Hitler. Han hatet jødene og ville at de skulle forsvinne», kan vi lese. Hvordan skal en tre- eller seksåring forstå dette? Ofte deltar skoleelever når museet setter ned snublesteiner – minneplater i bronse i fortauene med de dreptes navn – i nærheten av skoler. Det absolutt mest stilte spørsmålet fra elevene under slike steinnedsettinger er: «Hvordan døde de?»
Desto yngre barna er, jo vanskeligere er det å besvare slike spørsmål på en god måte. Dette er en utfordring førskolelærere bør slippe å forholde seg til.
Ved Jødisk Museum i Oslo tar flere hundre elever hvert år del i ulike undervisningsopplegg om holocaust. Elevene lærer at holocaust fant sted her i Norge – ofte i deres eget nabolag – på steder over hele landet. Hva forfølgelsen av jødene og folkemord angår, underviser vi i temaet fra 5. klasse og oppover. Jødisk Museum i Oslo har egne undervisningstilbud rettet inn mot barnehagene, men da handler det utelukkende om å gi innsikt i jødisk kultur og tradisjoner gjennom lek.
Det er viktig med god undervisning om holocaust i skolen, men temaet har ingen plass i barnehagen. Barn bør få lese Anne Franks egen tekst når de er modne nok.
Vidar Alne Paulsen, undervisningsleder ved Jødisk Museum i Oslo
Mats Tangestuen, faglig leder ved Jødisk Museum i Oslo
Myter om Kompetansesenter rus Oslo og rusreformen
Kompetansesenter rus Oslo kobles til kronikken om åtte myter om rusreformen når Arne Schanche Andresen signerer med «tidligere leder Kompetansesenter rus Oslo». Vi deler ikke synspunktene i denne kronikken.
Rusreformutvalget la frem et solid kunnskapsgrunnlag. Vår vurdering er at begrunnelsene for å flytte samfunnets reaksjoner fra straff til hjelp er faglig solide. De er støttet av forskning, fagmiljøer og brukerorganisasjoner. Vi er et kompetansesenter som arbeider med tjenester i hovedstaden. Da er det viktig at utvalget viser hvordan straff rammer sosialt skjevt og slik bidrar til å opprettholde sosiale forskjeller.
Straff er samfunnets sterkeste virkemiddel for å hindre uønskede handlinger. For å begrunne straff må man dokumentere at straff fører til redusert bruk av rusmidler.
Kunnskapsgjennomgangen viser at det er lite belegg for at straff virker på den måten. Et kompetansesenter må være oppdatert på kunnskap. Vi støtter politiske veivalg som gjør det mulig for rustjenestene å jobbe kunnskapsbasert.
Henning Pedersen, leder Kompetansesenter rus Oslo
Farlig å ferdes som myk trafikant
Dette bildet illustrerer godt hvor håpløst og farlig det er å ferdes på strekningen mellom Ekebergparken holdeplass og Oslo hospital. Det smale fortauet (noen steder bare 90 cm bredt) er eneste vei mot sentrum fra Nordstrand når man tar bena eller sykkelen fatt.
Nå konkurrerer ikke bare syklister og gående om plassen. Vi konkurrerer også med brøytekanter og sparkesykler.
Under normale forhold uten korona er det stor biltrafikk langs veien. På de 40 årene jeg har måttet benytte meg av dette fortauet, har trafikken økt betraktelig, og det er egentlig ikke tilrådelig å ferdes her som myk trafikant.
Sigrid Christensen, Oslo
Hva skjer med den fjerde statsmakt?
I Oslo tingrett føres for øyeblikket en rettssak som handler om livet til én kvinne, ett menneske. Hun har vært involvert, i større eller mindre grad, mer eller mindre frivillig, i en terrororganisasjon. Saken dekkes massivt i alle medier.
Samtidig pågår en rettssak som angår potensielt mange tusen mennesker som jobber utenfor arbeidsmiljø- og ferielovens rettigheter og vern. Folk som i større eller mindre grad er tvunget inn i et liv som løsarbeidere over flere år. Denne saken får konsekvenser for norsk arbeidsliv.
Her er det 22 som saksøker den kommersielle omsorgsbransjen, støttet av Fagforbundet. Til doms er bruk av løsarbeidere, som også er fundamentet for den nye gig-økonomien, en oppdragsbasert økonomisk modell uten rettigheter.
Et frontalangrep mot den norske modellen. Uber er kjent, men det er mange andre.
Denne saken har betydning for organisering av samfunnet vårt, men her er det ingen journalister. Er den fjerde statsmakt på vei inn i underholdningsbransjen og inne i en langsom abdiseringsprosess som politisk aktør? Eller?
Kim Pilgaard, helsefagarbeider og medieviter
