Kort sagt 25. august

Dagens korte debattinnlegg.

Lærermangel eller noen lærere som mangler 4 i matte?

I et debattinnlegg 23. august, der han refererer til mitt innlegg 18. august, bidrar lektor Fosvold til en dobbelt avsporing av debatten om kravet om 4 i matte for å kunne bli lærer, ved å stille følgende retoriske spørsmål angående påstått legemangel: «Vil løsningen på problemet da være å senke kravene til medisinstudiet?» Mulig legemangel skyldes imidlertid ikke at der er for få dyktige søkere, men for få studieplasser. Og man har ikke senket kravene til lærerutdanning - de er blitt hevet. Resultatet er at de fleste studietilbud ikke fylles opp.

Økonomistudent Barkald vil ifølge et innlegg samme dag at lærere med lavere enn 4 i matte ikke skal undervise hennes barn. Hvis hun bosetter seg i sentrale strøk, går det sikkert bra. Men i Nord-Norge er det bare tatt opp ca. 50 til utdanningene for trinn 1-7; det er en tredjedel av hva man tok opp før. Lærermangelen kommer først og sterkest på småsteder i utkantene.

Det er vanskelig å forstå at det er bedre med lærermangel enn at noen lærere mangler 4 i matte.

Karl Øyvind Jordell, professor i pedagogikk, Universitetet i Oslo

Underfinansiering av norsk IKT- forskning

Den 18. august viser Aftenposten til et ferskt omstillingsbarometer fra Abelia som konkluderer med at Norge er en sinke på omstilling og mangler spisskompetanse innen teknologi og digitalisering. Dette er en naturlig konsekvens av vedvarende underfinansiering av norsk IKT-forskning ved universitetene. Les om tingenes sørgelige tilstand i Produktivitetskommisjonens andre rapport. Dessverre er der ingen tegn på forbedring. Man får regne med at mangelen på spisskompetanse innen IKT blir permanent.

Å tro at man både kan minske forskningsbudsjettene innen IKT og samtidig øke opp antallet spisskompetente kandidater, er ren ønsketenking. Det mest forunderlige er at dette selvsagte faktum år etter år blir presentert som en overraskelse.

Arne Sølvberg, Trondheim

En selvfølge for foreldre å formidle verdier til barna

Anders Torp har en sterk og vond fortelling om oppvekst i et ekstremt kristent miljø. Jeg har stor forståelse for at han vil kjempe for at ingen skal oppleve det samme som ham (Aftenposten 19. august). Men det betyr ikke at all kristen oppdragelse bør forbys. Det håper jeg at vi er enige om.

Det var Zahid Ali som i en kronikk i Aftenposten ønsket forbud mot religiøs indoktrinering. Han snakket som om det bare fantes to muligheter: Enten møtes barn med total nøytralitet eller så prakker man sin egen religion på barna og indoktrinerer dem. Jeg protesterer mot en slik logikk. Det er en selvfølge for foreldre flest å formidle verdier, tro og livssyn til barna sine, og retten er beskyttet av menneskerettighetene.

Å leve i et demokrati, der foreldreretten og trosfriheten står sterkt, betyr at det er lovlig å ta ukloke valg - også for foreldre. Selv er jeg opptatt av at kristne foreldre understreker Guds godhet, ikke skremmer barn med helvete, og unngår at oppfordringer om å være en «god kristen» overskygger budskapet om tilgivelse.

Jeg avviser altså ikke at ulike former for religiøs oppdragelse kan skape problemer i menneskers liv. Men vi bør ikke lettvint snakke om «indoktrinering» hver gang foreldre står for noe vi ikke liker og etterlyse barnevern og politi.

Espen Ottosen, teolog og filosof, leder for fagrådet i tankesmien Skaperkraft

Professorer som sprer, frykt, halvsannheter og løgn

Det er skremmende at professorene Jan Ivar Røssberg, Ulrik Malt og Ole A. Andreassen har så liten respekt for brukermedvirkning (Aftenposten 18. juli).

Når en stor gruppe pasienter går til aksjon, er det en god grunn til det. Bent Høie har lovet å skape pasientenes helsetjeneste, noe som gjøres ved å følge opp pasientenes krav. Å etablere medikamentfrie enheter er ikke et sjansespill, men veien å gå. Det finnes solid uavhengig forskning, ref. professor P. C. Gøtzsce og vitenskapsjournalist R. Whitaker som sier at psykofarmaka gjør mer skade enn godt. I Hvite Ørn tar vi hensyn til den uavhengige forskningen som samsvarer med det vi ser selv og har kjent på kroppen. Hva pasientene nå møter i praksis, er tre valg: å ta medisinene frivillig, å bli tvangsmedisinert eller ingen behandling. I 2014 ble det registrert 2532 vedtak om tvangsmedisinering fordelt på 1502 pasienter. Det utføres også tvang som ikke blir registrert, der mange blir truet med, «Om du ikke tar pillene, blir du satt på tvang».

Å si at de fleste tar medisiner frivillig er løgn. Psykoserammede må ha et sted der de kan være trygge. Vi vet at avstressing kan være nok til at psyken kan håndteres. Profesjonen må lære av erfaringskunnskap, selvhjelps- og recovery-programmer som finnes hos oss.

Jan-Magne Sørensen, styreleder i Hvite Ørn Norge, Interesse- og brukerorganisasjon for psykisk helse