Med jevne mellomrom er det oppstyr rundt medlemmer av Norges kongehus. I juni dreide det seg om at Haakon og Mette-Marit tok sine barn ut av offentlig skole og plasserte ett av dem på en svært dyr internasjonal privatskole. Dette utdanningsvalget peker mot at barnet forberedes på et internasjonalt jet-set-liv.
Det norske kongehuset lever i et evig spenningsforhold mellom et «folkelig image», og monarkiets iboende elitistiske karakter.
Mange, som i motsetning til kronprinsparets Arbeiderparti-venner Støre og Giske, ikke er en del av dette nye hoffet, reagerer når kongehuset velger bort sitt eget folk på denne måten.
Kompaniskap med sjarlatan er i folkeligste laget
Men Glücksburg-familien, som den egentlig heter, kan også bli i folkeligste laget, som når prinsesse Märtha Louise utvider sitt repertoar fra å snakke med engler til å gå i kompaniskap med en sjarlatan som tar godt betalt for å lure folk til å tro at hun kan snakke med de døde.
Monarkister som misliker dette bør da huske at det var kong Harald som presset politikerne til å holde fast ved at bare en kristen – der troen på engler og oppstandelse fra de døde er en del av pakken, kan være konge i Norge.
De innvendingene vi måtte ha mot dem som bekler monarkiets posisjoner truer nok ikke institusjonen i Norge. For oss republikanere er personene heller ikke poenget.
Les hvorfor Aps Martin Kolberg mener kronprinsparets valg bringer oss nærmere
Ekstrem, uakseptabel og overflødig ordning
Liberalere er tilhengere av meritokrati – at din posisjon i livet bestemmes av dine egne talenter og egen innsats, og ikke går i arv.
Monarkiet er en helt overflødig levning fra en svunnen tid
Men vi erkjenner retten til å overføre materielle goder til etterkommere, og i virkelighetens verden starter vi selvsagt med ulikt utgangspunkt. Det å bli født til å være overhodet for et helt folk er likevel et ekstremt og uakseptabelt utslag av privilegiesamfunnet.
Egentlig er de aller fleste enig i dette.
Bare de særeste og mest reaksjonære ville finne på å ta til orde for å innføre monarki i et land i dag.
Men konservative er tilhengere av å bevare for å bevare, og de faller derfor tilbake på det eneste argumentet som kan bære monarkiet – vanen. Monarkiet fungerer jo så godt, sier de. Jeg er uenig – monarkiet er en helt overflødig levning fra en svunnen tid.
Stang og Stoltenberg samlet nasjonen. Kongen var til overs
Det så vi etter 22. juli 2011. Monarkister hevder gjerne at vi trenger kongehuset som et samlende, upolitisk symbol når landet er i krise. Dette var et slikt øyeblikk.
Det er som i historien om keiserens nye klær, men snudd på hodet
En høyreekstremist hadde slått til i stor skala og med ufattelig dødelig resultat mot staten og ikke minst Arbeiderpartiet. En handling som terroristen selv forventet skulle føre til politisk polarisering.
Men hvem var det folket samlet seg om, som sto frem med med nøkterne og kloke uttalelser og taler? Jo, det varstatsminister Jens Stoltenbergog Oslosordfører Fabian Stang.
I de dagene var Stoltenberg også liberalistenes statsminister. I de dagene var Stang også kommunistenes ordfører.
Kongefamilien gjorde jobben sin, men var egentlig til overs.
Konge av vanens makt
Det er som i historien om keiserens nye klær, men snudd på hodet. Flosshatten er ekte den, men under den er det bare en helt vanlig mann.
Vanens makt er stor, så en dag blir nok Haakon Magnus Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg konge i Norge.
Men han blir aldri min konge.
Twitter: @jasnoen
Mer fra Internrevisjonen: