En union i krise | Per Edgar Kokkvold
Brexit er problematisk for den europeiske union, men verre for den britiske.
Den 23. juni 2016 skulle, ifølge neisiden, bli en frigjøringsdag, dagen da britene tok tilbake landet sitt fra EU. Storbritannia skulle bli «stort» igjen.
I virkeligheten vil torsdagens folkeavstemning føre til det motsatte.
Unionen mellom England, Skottland, Wales og Nord-Irland knaker allerede i sammenføyningene.
To unioner
Den europeiske union kan selvfølgelig heller ikke etter dette gå videre som om ingenting har skjedd.
Den kan ikke fortsette å bygge en forbedringsanstalt for europeere som ikke vet sitt eget beste.
Kanskje finner man også i Brussel ut at det er på tide å ta et skritt tilbake. Dempe dem Charles de Gaulle kalte korgutter som hadde drukket av altervinen og latt seg beruse av tanken på et Europa uten selvstendige nasjoner og oppsetsige folk.
Men utfordringene for den britiske union er antagelig større enn for den europeiske.
Skottland, Wales og Nord-Irland
Skottene sa i 2014, med nød og neppe, ja til fortsatt union med resten av Storbritannia.
Men skottene sier ikke ja til Storbritannia en gang til, etter at de torsdag selv sa ja til EU, mens englenderne og waliserne sa nei.
Etter en periode med en ny og langt mer høyrepopulistisk regjering i London, ledet av Boris Johnson og preget av engelsk nasjonalisme, vil skottene antagelig har mer lyst på EU enn England.
Også Nord-Irland har stemt ja til britisk EU-medlemskap. En ny EU-grense gjennom Irland gjør, på sikt, også mulighetene for irsk gjenforening mer sannsynlig.
I Wales er det walisiske nasjonalistpartiet, Plaid Cymru, på fremmarsj. Engelsk nasjonalisme passer i hvert fall ikke waliserne.
Det er altså ikke et gjenforent kongerike som står frem etter den britiske folkeavstemningen om EU, men et England som fort kan bli stående alene.
Hva med de konservative?
Det konservative parti har i flere tiår vært et EU-skeptisk parti. Partiets medlemmer mener, som Margaret Thatchers tidligere finansminister Sir Geoffrey Howe sa om Thatcher, at «kontinentet formelig koker av ondsinnede mennesker som vil utslette demokratiet og ødelegge vår nasjonale identitet».
De konservatives velgere har i stor grad stemt nei, og det er neppe mer enn 30 av partiets 330 parlamentsmedlemmer som for alvor beklager at partiet snart kommer til å bli ledet av en mann som forakter EU av hele sitt troløse hjerte.
Verre for Labour
Verre er det med Labour. Bare 10–12 av Labours 232 underhusmedlemmer er uttalte EU-motstandere, mens hele 40 prosent av Labours velgere etter alt å dømme stemte nei.
Labour har allerede tapt sin maktbase i Skottland til de skotske nasjonalistene, og kan fort komme til å tape Nord- og Midt-England til UKIP, som i realiteten er et engelsk nasjonalistparti.
Mange av Labours parlamentarikere kom denne uken hjem fra sine valgkretser i sjokk over beskjeden de fikk fra det de trodde var trofaste arbeidervelgere: – Vi stemmer aldri Labour igjen!
På Twitter: @kokkvold
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
Lese mer? Her er noen forslag:
