Debatt

«Veras metode» i Hjorth mot Hjorth | Marianne Egeland

  • Marianne Egeland
    Professor i litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo

Litteraturprofessor Marianne Egeland (i midten) tar for seg debatten om Vigdis Hjorth (t.v.) og Helga Hjorths romaner.

I Fri vilje heter storesøsteren Vera, og boken fikk raskt merkelappen «hevnroman». Er det virkelig hevn å svare på alvorlige anklager om straffbare handlinger under dekke av fiksjon?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Helga Hjorths roman Fri vilje kan ikke bare leses som et svar på alvorlige beskyldninger om grove og straffbare overgrep i nær familie, fremsatt av søsteren i Arv og miljø.

Den kan også leses som et oppgjør med dem som bifalt at beskyldningene ble fremsatt, og uten videre aksepterte Vigdis Hjorths bruk av levende modeller.

Nedlatende og elitistiske reaksjoner

Reaksjonene på Fri vilje har vært blandede og utgjør et tankevekkende materiale for dem som måtte være interessert i å studere så vel retorikk og argumentasjon som makt, status, interesser og allianser innenfor bokbransjen.

Flere har berømmet debutforfatterens skriveferdigheter, ønsket boken velkommen og betegnet den som et klokt og modig grep av en som var blitt satt sjakk matt av anklager fremsatt i romans form, og som hun derfor ikke kunne imøtegå.

Men mange har åpenbart mye å forsvare på egne og venners vegne.

Nedlatende, elitistiske og autoritære trekk går igjen – man hever seg selv opp med motsatte egenskaper av den som trykkes ned, og det i spørsmål som hverken har fasitsvar eller klare definisjoner: Helga Hjorth «burde holdt kjeft», hun er «ensidig» og «subjektiv», «vet ikke hva en roman er» og forstår ikke hva som ligger i «litterær kvalitet»; hun «viser ingen innsikt i incestsaker», har et «begrenset virkelighetsbegrep» og boken hennes er «uten litterær troverdighet». I motsetning til Vigdis Hjorth, som er «sannhetssøkende», driver juristsøsteren «prosedyre» og er mest opptatt av å «overtale».

Hevn?

Fri vilje fikk raskt merkelappen «hevnroman».

  • Er det virkelig hevn å svare på alvorlige anklager om straffbare handlinger under dekke av fiksjon?
  • Hva slags samfunns- og kunstsyn innebærer i så fall en slik holdning?
  • Er det bare «svært problematisk» å mistenkeliggjøre overgrepshistorien i Vigdis Hjorths roman?
  • Er det ikke også problematisk med beskyldninger om så alvorlige forbrytelser som incest og voldtekt uten å høre den annen part, når dette leses som beskyldninger fra den virkelige verden?

Det kan se ut som om uinnskrenket ytringsfrihet, kunstnerisk nødvendighet og litteraturens mulighet til å tematisere vanskelige spørsmål bare gjelder for enkelte, og at det innenfor noen miljøer opereres med emner som må unngås.

Infame karakterdrap

Hvor «ensidige», «subjektive» og «flertydige» de to søstrenes bøker er, kan etter min mening diskuteres – personportrettene i Fri vilje er slett ikke så endimensjonale som det er blitt hevdet, og det begås infame karakterdrap i Arv og miljø.

Imidlertid er det udiskutabelt at også Vigdis Hjorth bedriver prosedyre og overtalelse i Arv og miljø. Den ganske overveldende overbevisningen som preget mottagelsen, om at overgrepene hadde funnet sted, reflekterer nettopp hvor vellykket overtalelsen har vært.

Det skyldes forfatterens bruk av et variert sett virkemidler, der så å si umerkelig gjengivelse av de andres tanker inngår, tanker fortelleren nødvendigvis ikke har tilgang til, mens forestillingene de andre tillegges, bidrar til å underbygge hovedpersonens versjon.

Brev og meldinger de levende modellene faktisk har skrevet, blir likeledes gjengitt og i tillegg tilpasset for å bygge enda bedre opp om historien.

Involveringen av «hjelpere» som kan bekrefte den ene partens versjon, er for øvrig vel så utbredt i Arv og miljø; en rekke venner holdes frem, som uttaler seg sterkt negativt om familien og bekrefter fortellerens fremstilling av personer og hendelser.

Begge romaner må leses kritisk

Hvis debatten om de etiske dilemmaene knyttet til forfatteres bruk av levende modeller skal komme seg videre, må begge romanene leses kritisk. Det burde ikke være vanskelig å erkjenne at hva vi kunne kalle «Veras metode», slik den dramatiseres i Fri vilje, er «svært problematisk», og jeg ville anta noe de færreste hadde likt å bli gjenstand for.

I likhet med forfattere og forlag har også anmeldere og vanlige lesere ansvar for litteraturens etiske klima.

Er det rimelig at levende modeller skal sitte stille i båten for ikke å forstyrre forfatteren i skrivingen og oss i lesingen ved å påpeke at teksten handler om og har konsekvenser for virkelige mennesker?

En slik påpekning innebærer selvsagt ikke noen påstand om at hele verket er dokumentarisk, like lite som den rommer personenes totale virkelighets- og fiksjonsbegrep.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Vigdis Hjorth

Relevante artikler

  1. KULTUR
    Publisert:

    Ingunn Økland: «Denne romanen vil vekke avsky og sette en støkk i det litterære miljøet»

  2. KULTUR
    Publisert:

    Professor Jakob Lothe ser etiske problemer med både «Arv og miljø» og «Fri vilje»

  3. KULTUR
    Publisert:

    Helga Hjorth kjente igjen sin egen familie i romanen «Arv og miljø» av søsteren Vigdis Hjorth. Nå forteller hun sin versjon.

  4. KULTUR
    Publisert:

    Forlaget forsvarer utgivelsen av Helga Hjorths roman: - Håper hun fortsetter å skrive

  5. KULTUR
    Publisert:

    Anine Kierulf om Hjorth-boken: At én levende modell nå slår tilbake, er egnet til å vekke oss

  6. KULTUR
    Publisert:

    Jan Kjærstad om Helga Hjorths roman: – Dette er alle forfatteres drøm