Karin Hindsbo skriver i kronikken «Krenkningens kraft» at «det billedlige er noe vi umiddelbart føler at vi forstår, uavhengig av språk, bakgrunn og kultur».
Men er ikke nettopp karikatur-tegningene et eksempel på hvorraskt forståelsen av et bilde splintres?
Mens vi i Norge kan humre avMuhammed med bombe i turbanen, kan en muslim føle at hans innerste identitet er under angrep.Vi ser det samme bildet, men opplevelsene er så ulike at de knapt lar seg sammenligne.
Normalisering
Hebdo «har ydmyket alle verdens tankesett, mennesker ogreligioner»,sier Hindsbo, men vi må ikkeglemme at muslimer har fåttgjennomgå mest.Det er eksempelvis få grovekarikaturer av jøderå spore i europeiske medier idag, men dét var ikke uvanlig før andreverdenskrig.
Da bidro slike tegninger til å normalisere rasistiske holdninger, blant annet i det nazistiske satiremagasinet Der Stürmer. Indirekte formidlet bladet at det var greit å drive gjøn med jøder. Ikke helt ulikt Hebdos karikaturer, hevder Norman Finkelstein, forfatter av Holocaustindustrien (intervjuet kan leses på hans hjemmesider).Spørsmålet er om vi er tjent med at grove vitsetegninger av muslimer blir hverdagskost vi kan le av over frokostbordet. For hva signaliserer vi da? Ikke nestekjærlighet og empati, ihvertfall.
Forførende
En ting er å bedrive maktkritikk, en annen er å gjøre narr av en gruppe med islamofob klangbunn. Etter Hebdo-angrepet er det viktig at vi spørre oss selv hvorfor karikerende bilder av muslimer og Muhammed oppleves som så dyrebare.
Vi må spørre: Hvor er den kritiske kraften i dem som er så viktig å forsvare?Hvorfor er vår latter viktigere enn den andres ydmykelse?
Ytringsfrihet kan bli en legitimerende innpakning som er fin ut på overflaten, men kan inneholde ødeleggende vrengbilder. Vi påkaller opplysningsidealer og menneskerettigheter, men klangen er uren.
Forenkling
Hindsbo går glipp av sakens kjerne når hun fordyper seg i spørsmål om representasjon. For bilder formidler ofte en forenklet versjon av virkeligheten vi må passe på å la oss forføre av, enten vi nå er satirikere eller muslimer, særlig når det formidler sitt budskap «i et nanosekund», som hun skriver.
Se på muren av statsledere i Paris etter terroren. Alle er forent i forsvar for ytringsfrihet, men Benyamin Netanyahu reiser hjem og fortsetter sine settlements . I Frankrike blir komikeren Dieudonné arrestert for sine uttalelser kort tid etter. David Cameron foreslår å forby sosiale medier som ikke kan overvåkes av staten.Bildet slår sprekker.
Terror må ikke forhindre at vi tar et skritt tilbake og tenker oss om.
Særlig bør vi ha et blikk på agendaene som skjuler seg bak den polerte konsus som har preget dagene etter angrepet.
Vi må tørre å ikke være Charlie.
Sivilisasjon
Så glem drapsmenne for et øyeblikk. Det er ikke fanatikerne vi skal være opptatt av. Det er nok av siviliserte og liberale muslimer som syns tegningene er ubehagelige og krenkende, men som fordømmer terrorangrepet på det sterkeste. Skal vi ikke høre på dem?
Jeg forsvarer ikke de som kommer med trusler eller vold, men foreslår at vi bør låne øre til vanlige muslimer som føler seg tråkket på av tegningene.
Mobbing er ikke greit på arbeidsplassen og i skolegården, og bør ikke være det i en større offentlighet heller.
Twitter: @kjetilroed