Debatt

Gamle konfliktlinjer og nye allianser i klimapolitikken | Bård Lahn

  • Bård Lahn forsker, CICERO Senter for klimaforskning

Det har skjedd overraskende endringer i det klimapolitiske landskapet, skriver Bård Lahn. Ettersom utslippene fra oljesektoren og industrien uansett faller utenfor det norske målet for 2030, er det lettere for Arbeiderpartiet å gå inn for at dette målet skal innfris på hjemmebane uten å møte motstand fra industrien og deler av LO. Landskapet på bildet er fra Kongsvinger i forrige uke, da flommen i Glomma førte til at E-16 ble ufremkommelig. Poppe, Cornelius / NTB scanpix

I Stortingets behandling av klimameldingen ser det ut til at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har byttet posisjoner på klimaområdet. Ser vi begynnelsen på en klimapolitikk som ligger nærmere den tradisjonelle høyre/venstre aksen?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det var harde tak i stortingssalen da regjeringens klimamelding ble behandlet torsdag 3. mai. At den norske, klimapolitiske debatten er preget av steile fronter, er ikke noe nytt. Men alliansene som avtegnet seg i Stortinget forrige uke var en overraskelse for mange.

Fra midten av 1990-tallet har diskusjonen om utslippsreduksjonene bør skje «ute» eller «hjemme» vært en dominerende konfliktlinje i klimapolitikken:

  • På den ene siden har Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet tilsammen sikret flertall for et prinsipp om «global kostnadseffektivitet». For dem har det viktigste vært å gjennomføre utslippskutt på billigst mulig måte. De har ønsket å bruke kvotehandel og andre «fleksible mekanismer» dersom det er billigere å gjennomføre tiltak utenfor Norges grenser.
  • På den andre siden har sentrumspartiene og SV (senere også MDG) utfordret de større partiene til å sette tydelige mål for kutt her hjemme for å tvinge frem nasjonale utslippskutt – også når det er dyrere enn tiltak i andre land.

Resultatet av konflikten har for det første vært at global kostnadseffektivitet er blitt et av hovedsporene i norsk klimapolitikk.

Norge har i flere omganger satt relativt ambisiøse mål for globale utslippsreduksjoner, som er innfridd gjennom en kombinasjon av nasjonale tiltak og kjøp av klimakvoter. Konflikten mellom partiene som vil kutte «ute» og «hjemme» har ført til at klimapolitikken ikke har passet inn på den tradisjonelle, politiske høyre/venstre aksen. Begge fløyer har hatt interne uenigheter om den klimapolitiske retningen, der de små partiene har utfordret «styringspartiene» Høyre og Arbeiderpartiet.

Klare rammer fra EU

Da Solberg-regjeringen i 2015 foreslo å knytte norsk klimapolitikk tettere til EUs, kunne det forstås som et forsøk på å løse den grunnleggende konflikten i norsk klimapolitikk:

I stedet for den evinnelige kranglingen om nasjonale og internasjonale utslippsmål, skulle vi nå få klare rammer å forholde oss til fra Brussel.

Men da Stortinget forrige uke behandlet stortingsmeldingen om hvordan denne EU-tilknytningen skal fungere i praksis, ble det tydelig at den gamle ute/hjemme konflikten fortsatt lever i beste velgående, skjønt med noen overraskende endringer i partienes standpunkter.

Blant de vanskeligste temaene i Stortingets behandling var spørsmålet om hvorvidt Norge skal gjennomføre utslippsmålet vi vil få fra EU utelukkende ved å kutte i våre egne utslipp, eller om vi også skal benytte oss av de såkalte fleksibilitetsmekanismene i EU-regelverket – en form for kvotekjøp fra andre europeiske land.

Dette høres ut som en reprise av den gamle ute/hjemme debatten.

Sentrumspartiene byttet plass

Det nye i Stortingets behandling var imidlertid hvilken side av spørsmålet partiene befant seg på. Nå gikk nemlig Arbeiderpartiet sammen med SV og MDG om å advare mot bruk av fleksibilitetsmekanismene og stemte for å gjennomføre alle utslippskuttene innenlands.

Også i sentrum skjedde det endringer: At Venstre som regjeringsparti støttet stortingsmeldingens linje, som legger opp til bruk av fleksibilitet og betaling for utslippsreduksjoner i andre land, var som forventet. Men at KrF og Senterpartiet valgte å gjøre det samme var mer overraskende.

I debatten om gjennomføring av Norges klimamål for 2030 ser det altså ut til at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har byttet plass sammenlignet med tidligere ute/hjemme diskusjoner.

Dermed ligger det klimapolitiske landskapet plutselig noen hakk nærmere den tradisjonelle høyre/venstre aksen, med en blokk på venstre side (inkludert MDG) som ønsker utslippskutt på hjemmebane, en høyreside som ønsker full åpning for kvotehandel og fleksibilitet med sentrumspartiene i en slags pragmatisk mellomposisjon.

Koblingen til EUs klimapolitikk betyr riktignok at det er én viktig forskjell fra tidligere tiårs klimakonflikter:

  • Den nye ute/hjemme diskusjonen handler bare om den delen av Norges klimagassutslipp som EU gir staten ansvaret for å redusere, ikke-kvotepliktig sektor. Det gjelder om lag halvparten av de norske utslippene, mesteparten fra transport og landbrukssektoren som ikke er en del av EUs kvotemarked for bedrifter.
  • Den andre halvparten, primært fra oljevirksomhet og industri, vil fortsatt være en del av det felleseuropeiske kvotemarkedet. Her kan utslippskuttene uansett gjennomføres hvor som helst i Europa.

Stoltenberg-linjen

I denne forskjellen fra tidligere diskusjoner finner vi trolig mye av forklaringen på de overraskende endringene i det politiske landskapet:

  • Ettersom utslippene fra oljesektoren og industrien uansett faller utenfor det norske målet for 2030, er det lettere for Arbeiderpartiet å gå inn for at dette målet skal innfris på hjemmebane uten å møte motstand fra industrien og deler av LO.
  • Derimot legger 2030-målet større press enn tidligere på landbrukssektoren, noe som trolig forklarer at Senterpartiet og KrF i større grad enn tidligere er åpne for bruk av kvoter for å innfri målet.

Det blir spennende å se om endringene i partienes standpunkter holder seg over tid, eller om de må forstås mer som markeringer av den typen Erna Solberg sto for da hun i 2013 varslet et oppgjør med Jens Stoltenbergs blinde tiltro til kvotemarkedet.

I forrige ukes stortingsdebatt var det tydelig at dette oppgjøret ikke stakk særlig dypt:

Da kritiserte Høyre gjentatte ganger Arbeiderpartiet for å ha forlatt den Stoltenberg-linjen som Solberg for bare noen år siden selv ønsket å gå bort fra.
Hvis de nye alliansene i klimapolitikken blir stående, vil derimot kommende valgkamper kanskje kunne by på klimapolitiske debatter som henger tettere sammen med andre sentrale skillelinjer i politikken.

Flere saker knyttet til Stortingets behandling av klimameldingen:

  1. Les også

    Slik kan Norge bli pionér innenfor elektrisk luftfart

  2. Les også

    Vil ha cruisekontroll i norske turistfjorder fra 2026

Les mer om

  1. Klimapolitikk
  2. EU
  3. Arbeiderpartiet (Ap)
  4. Utslipp
  5. Klimaforskning

Relevante artikler

  1. POLITIKK

    Klimaenighet på Stortinget: Om åtte år skal feilen på dette bildet være rettet

  2. DEBATT

    Følger vi ikke Hareide, kan dette bli slutten for KrF som landsdekkende parti

  3. DEBATT

    En ny regjering neste høst blir uten KrF

  4. POLITIKK

    Frp frykter symbolpolitikkk og vil bruke penger på kutt ute. Den politikken er passé, sier Ap.

  5. KOMMENTAR

    Politiske valg har stort sett ikke vært så viktige her i landet. Men dette er i ferd med å endre seg.

  6. DEBATT

    «Denne våren har vi opplevd at Ap i økende grad har diltet etter partiene på ytterste venstreside»