Seksuell trakassering har fått nyhetsverdi | Gunn Enli

Mediene kan kritiseres for mye, men i dekningen av #metoo fortjener de også hederlig omtale.

#metoo-sakene har aktualisert dilemmaer som anonyme kilder, medietrykk og personfokus, men dette må ikke skygge for at mediene har gjort en god jobb.

Twitter-kampanjer har som regel kort varighet og fisler ut i ingenting. At det ikke ble tilfelle i #metoo-kampanjen, skyldes nyhetsmediene. #metoo har skapt et vannskille. Seksuell trakassering er ikke lenger noe som dysses ned eller viftes bort, noe man må takle på egen hånd og snakke om som et privat problem.

Nå tas disse sakene på alvor og behandles som samfunnsproblemer. Sakene diskuteres på høyeste hold. Statsministeren må svare på hvorfor ikke Høyre har tatt tak i seksuell trakassering. Ap-leder Jonas Gahr Støre må svare på hvorfor han ikke har avklart om det lå noen sannhet bak rykter om seksuell trakassering.

#metoo som nyhetskriterium

Dette kan vi takke nyhetsmediene for, som har skapt seg et nytt nyhetskriterium etter #metoo-kampanjen. Seksuell trakassering har fått nyhetsverdi. Det betyr noe når mediene publiserer intervjuer med mektige kvinner. Når Erna Solberg og Kristin Skogen Lund er blitt utsatt for seksuell trakassering, er det ikke lenger noe å skamme seg over.

Medienes dekning har gitt oss et språk til å snakke om seksuell trakassering med presisjon og nyanser. Dette har bidratt til økt bevissthet om betydningen av ubalanse i maktforhold, rolleforståelse, alkohol, aldersforskjeller og grensen mellom gjensidig flørt og uønsket oppmerksomhet.

Personfokus i #metoo-sakene

Helt fra starten har #metoo og mediedekningen vært kritisert, både fordi den kunne ramme enkeltpersoner og fordi den ville lage en stereotypi av mannsrollen.

#metoo har rammet enkeltpersoner. Men der navn er nevnt, er det snakk om folk i høye posisjoner og hvor det pågår varslingsprosesser. Både i Norge og internasjonalt har mektige menn mistet posisjoner. Bølgen som startet i glamorøse Hollywood, traff den norske kulturen midt i hjertet. Våre egne folkevalgte.

Fokuset på enkeltpersoner har vært nødvendig fordi seksuell trakassering begås av enkeltpersoner. Det ville vært urimelig å rette skylden mot en gruppe, som alle menn, eller alle sjefer, når adferden utføres av enkeltpersoner.

Unnlatt å sette opp gapestokker

I dekningen av #metoo har mediene vært bevisst at de ikke skal være en gapestokk. De har lagt til rette for at mange har kunnet dele historiene sine uten å nevne navn, og på denne måten har mediene synliggjort omfanget, uten risiko for kvinnene og med begrenset risiko for menn som ikke får anledning til motsvar.

I saker der det har vært varslingssaker mot maktpersoner, har dekningen vært preget av refleksjon og åpenhet om redaksjonelle dilemmaer.

Politiske kommentatorer har bidratt til å holde seriøsiteten oppe i saker som involverer enkeltpersoner og forklart hvorfor de skriver om sakene og hvorfor de unnlater å skrive om andre saker. Den journalistiske podkasten er blitt en arena for refleksjon omkring politisk journalistikk og etiske dilemmaer knyttet til #metoo.

I dekningen av politiske skandaler er mediene indirekte aktører fordi de driver skandalene frem gjennom avsløringer. Hvis vi ønsker et samfunn uten seksuell trakassering, kan vi gi norsk politisk journalistikk honnør for å ha bidratt til at tematikken behandles seriøst og at det gjøres oppryddinger i institusjoner, partier og næringsliv. Uten mediene ville kanskje maktstrukturene i norsk offentlighet forblitt uberørte av #metoo.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.