Debatt

Når røyken har lagt seg

  • Ola H. Fjeldheim
Det fredede Sunneva Eris hus i Lærdal brant ned til grunnen. Om de blir rekonstruert er uvisst. - Eiers mening om saken vil veie tungt, sier Riksantikvaren.

Dagens regjering har muligheten til å gjøre tidenes innsats for en del av den flotte bygningsarven vi har i dette landet, skriver Fortidsminneforeningen.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Så har det sluttet å gløde i brannruinene i Lærdal. Det er tid for å bygge opp igjen, og det er tid for å ta konsekvensen av lærdommen etter brannen. For lokalsamfunnet og for dem som har mistet alt de eier, er dette en katastrofe.

Faktisk kunne det gått mye verre. Bebyggelsen i området som brant var ikke spesielt tett, faktisk mer spredt enn i et gjennomsnittlig norsk boligfelt.

Hadde brannen spredt seg inn i det tettere gamle trehusmiljøet ville katastrofen vært langt større. Dette ble hindret av lokalsamfunnets dyktighet, harde innsats og betydelige handlekraft.

Kommunenes ansvar

Kort tid etter, samme dag som en ny brann slukte lokalsamfunn i Flatanger, sto det klart at regjeringen ikke ønsket å vise tilsvarende handlekraft. Klima— og Miljøvernminister Tine Sundtoft slo fast at regjeringen ikke er villig til å bidra til bedre brannsikkerhet i tette historiske trehusmiljøer før «kommunene har gjort jobben sin».

Disse stedene er av nasjonal verdi, de er dokumentert verdifulle og unike i europeisk sammenheng

Fortidsminneforeningen har gjennom mange år jobbet for styrket brannsikkerhet i historiske tette trehusmiljøer. Vi har lenge bedt om at det settes av minst 40 millioner årlig over en periode på minst 5 år, gjennom et prosjekt som styres av Riksantikvaren.

Midlene skal brukes til oppbygging av kompetanse og til konkrete sikringstiltak, og de må brukes slik at de utløser midler og innats i kommunene. Vi har lansert dette tidligere, og vi har gjentatt det etter Lærdalsbrannen.

Trehusmiljøer med nasjonal verdi

Brannsikring er først og fremst oppgaven til de som eier og bruker hvert enkelt hus. Gjennom varsling- og sikringstiltak i huset, og gjennom fornuftig og våken bruk bidrar de fleste eiere til dette. Kommunen står for beredskapen, både konkret og gjennom planer. De står også for sikring og oppbygging av systemer i lokalmiljøene.

Men så er det slik at det finnes en del områder i Norge som har så stor verdi at det har betydning også utenfor lokalsamfunnet.

Rundt om i landet har vi fortsatt mange historiske trehusmiljøer som er verdifulle, som folk bryr seg om og som vi ikke vil miste.

Lærdalsøyri besøkes hvert år av tusener av mennesker som vil se og oppleve et unikt trehusmiljø. Flere byer og tettsteder har denne kvaliteten: Røros, Risør, Sogndalstrand, Lillesand, Skudeneshavn med flere.

Disse stedene er av nasjonal verdi, de er dokumentert verdifulle og unike i europeisk sammenheng. De er steder med historie og særpreg, om folk besøker for å se og oppleve.

Storsamfunnets bidrag

Begynner det å brenne er tidlig slukking vesentlig. De fleste huseiere gjør en god jobb med å sikre, men noen få gir blaffen. Ulykker hender, over tid er det svært sannsynlig at det usannsynlige skjer.

I områder som er så tette, kan én manns slurv få konsekvenser for mange menneskers liv, helse og verdier, og det kan utradere deler av vår kulturarv som vi ikke ønsker å miste. Det som er brent er tapt for alltid.

Felles for mange av disse stedene er at de ligger i kommuner som har for liten økonomi til å klare det løftet som skal til. Det er rett og slett for krevende for en liten kommune å hanskes med.

Vi snakker om liv og helse, vi snakker om hele byer og tettsteder og vi snakker om områder av nasjonal verdi. Det er ikke urimelig at storsamfunnet bidrar.

Uforståelig fra regjeringen

Ministeren innvender at mange kommuner mangler planer, dermed vil ikke staten stille midler til rådighet. Hva med de som har planer, men som mangler midler? Vil det ikke være et poeng å bidra til konkrete tiltak her, til alles beste?

Dagens regjering har muligheten til å gjøre tidenes innsats for en del av den flotte bygningsarven vi har i dette landet

Et prosjekt slik vi skisserer vil fungere utmerket som en gulrot, hvor det kan stilles krav til at planene er på plass før det kommer statlige midler inn. Og det er ikke sant at midlene som er brukt tidligere, er bortkastet. Som et eksempel har Røros nå meget bra brannsikring, sammen med en del andre områder. Men mye gjenstår.

Svaret om at statlig satsing er uaktuelt, i praksis både ansvarsfraskrivelse og avfeiing av utfordringen på én gang, er for oss uforståelig sett i lys av alvoret.

Sundtoft har som minister ansvar for arbeidsfeltene klima, miljø og kulturminnevern. For at hun skal ha muligheten til å gjøre en god jobb må det være interesse også i resten av regjeringen for at hun skal kunne lykkes. Kulturminnefeltet har vært vanskjøttet gjennom mange år.

Dagens regjering har muligheten til å gjøre tidenes innsats for en del av den flotte bygningsarven vi har i dette landet. Men skal de det må de la Sundtoft få handlingsrom slik at dette er mulig.

Regjeringen viser handlekraft når det gjelder å tillate snøskuterkjøring eller å åpne pol. Hvorfor ikke den samme handlekraften når det gjelder å sikre liv og unik kulturarv?

Les også

  1. - Naturlig at man bygger nytt i Lærdal

  2. «Brannsikkerheten her er ikke vesentlig bedre enn i år 1900»

  3. Det nære infernoet

Les mer om

  1. Debatt