Dagens kortinnlegg, mandag 7. mai

I dagens korte innlegg drøftes Osloskolen, villlaks og oppdrettslaksen, plassering av studieplasser, bankenes utlånspraksis til ungdom, lobotomi, sirkulær økonomi, Kjeller flyplass, byliv i Oslo og pensjon fra første krone!

Elevene taper på mistenkeliggjøringen av ledere i Osloskolen

De siste ukers debatt om fryktkulturen i Osloskolen tegner et bilde av at det i Osloskolen er et motsetningsforhold mellom det å være leder og å være lærer. At det er en kamp hvor man må velge side.

Demoniseringen av lederleddet tar fokuset bort fra vårt felles mål: Elevenes læring og vekst. Som leder er min motivasjon den samme som da jeg var lærer: Å gi alle elever de samme mulighetene til å lykkes, uavhengig av bakgrunn.

Arbeidsoppgavene har endret seg, men holdningene, idealismen, motivasjonen og ønsket om å påvirke systemet er det samme. Forskjellen er at jeg nå gjør jobben gjennom andre. Det er lærerne som er den store forskjellen. Som leder skal jeg først og fremst legge til rette for at lærerne har den nødvendige motivasjon, pågangsmot og kunnskap. For at alle elever skal lykkes må lærerne og jeg spille på lag.

Forrige uke feiret førstetrinnslærerne og jeg at vi nå har langt færre elever under bekymringsgrensen i lesing og regning enn tidligere. Vi feiret fordi disse barna nå er ett skritt nærmere å ha muligheten til å bli hva de vil her i livet, ikke for å bygge eget omdømme. Resultatene skyldes systematisk og knallhardt arbeid av motiverte og kunnskapsrike lærere. Alle elever trenger slike lærere. Men også slike lærere trenger ledere med tydelige mål som heier frem god praksis. Og elevene trenger begge deler.

Ingvild Sirevåg, skoleleder, tidligere lærer og mor i Osloskolen

Tillit i Oslo-skolen

Trond Nilsen i Skolelederforbundet anklager i Aftenposten 4. mai byråd Inga Marte Thorkildsen for å uttrykke mistillit til skolelederne i Oslo. Grunnlaget er utsagn i NRK.
Thorkildsen hevder at det har vært risikabelt for lærere å snakke negativt om egen skole i Oslo. Nilsen synes ikke å ha tillit til at lærerne i Oslo har svart ærlig når det i flere undersøkelser kommer frem at Oslo-lærerne i betydelig høyere grad enn lærerne i resten av landet synes det er vanskelig å ytre seg kritisk offentlig om ulike forhold i skolen.
Jeg mener vi som ledere bør vise stor interesse når lærere forteller at de vegrer seg for å stå frem med sine historier offentlig.
Nilsen reagerer også på utsagnet om at prosessen i Malkenes-saken har vært uheldig. Det Malkenes oppfatter som en Kafka-prosess, omtaler Nilsen som en sak hvor rektor har fulgt instruksen fra lovgiver. Med dagens lovtekst kan faktisk begge deler være riktig, og det å tolke byrådens manglende eksplisitte støtte til saksbehandlingen som mistillit fremstår for meg som et uttrykk for ukledelig hårsårhet.

Tormod Korpås, rektor og leder Utdanningsforbundets lederråd

Fremtidens studieplass er ikke i storbyen

Etter en lengre strukturreform har de som tilbyr høyere utdanning i Norge samlet seg i storbyene. Dette blir fulgt opp med store investeringer fra sentralt hold. Oslo har akkurat fått universitet nr. 2, og UiO skal bygge et stort livsvitenskapssenter. Høgskulen på Vestlandet skal bli universitet og bygger i Bergen, mens NTNU samler seg på Gløshaugen. Disse storbyinstitusjonene tilbyr solide utdanninger og huser fremragende forskningsmiljø. Likevel tror jeg dette er en uheldig utvikling for Norge.
God utdanning og god forskning er dyrt – det krever både plass og personer. Det vil alltid koste mer å plassere bygninger i Oslo enn på Hønefoss. Tomtene er dyrere, og det koster mer å bygge i tette bysenter enn ellers i landet. For samme pris som du får et trangt kontorlandskap i Bergen, kan du få flotte enekontor i Sogndal.
Studentene i Oslo og Bergen sliter med å finne seg boliger og klarer ikke leve på støtten fra Lånekassen alene. De aller fleste bruker store deler av tiden sin til å hente inn ekstra kapital eller sponses av foreldre. Studentene i Nesna, derimot, kan klare seg med det de får fra Lånekassen. Skal vi ha fulltidsstudenter i fremtiden, må vi enten legge flere studieplasser utenom storbyene eller øke støtten fra Lånekassen; alternativt vedgå at fulltidsstudier er for de bemidlede.
Vi trenger ikke fjerne de institusjonene vi allerede har, men når vi skal investere, bør vi sikte langt fra bykjernene. Dette er hverken radikalt eller nytt. Cambridge og Oxford ligger på landet. Verdens største private aktør på biologisk og medisinsk forskning (HHMI) har sitt største forskningssenter på landsbygda i Virginia. Det var der de fikk mest forskning for hver dollar. Skal vi ha de beste utdanningene og løse fremtidens utfordringer innen humaniora, naturvitenskap og medisin, er det viktig at vi klarer å få mest mulig ut av hver eneste krone. Det får vi ikke i Oslo eller Bergen.

Eirik Søvik, førsteamanuensis, Høgskulen i Volda

Er stans i sportsfisket redningen for villaksen?

Erik Slinde, tidligere forskningsdirektør ved Havforskningsinstituttet (HI) og Harald Kryvi hevdar i Aftenposten 28. april at stans i sportsfisket må til for å redda villaksen, og at norsk lakseoppdrett må frikjennast. I tillegg karakteriserer dei sportsfisket som dyrplageri og miljøkriminalitet.

Det er i dag brei internasjonal semje om at laks og sjøaure er negativt påverka av fleire menneskeskapte faktorar. I Havforskningsinstituttet sin årlege Risikorapport for norsk fiskeoppdrett framgår det at lakselus og rømming frå oppdrettsanlegg er alvorlege trusselfaktorar for villaksen. Heile kysten frå Karmøy til Stadt er plassert i raud sone grunna uakseptabel stor dødelegheit på villaks og sjøaure som følgje av lakselus frå oppdrett. Forskarar ved HI og NINA, saman med andre verdsleiande forskarar på villaks, genetikk og påverknad av rømt oppdrettslaks, er samstemmige:

Eit omfattande internasjonalt kvalitetssikra faktagrunnlag dokumenterer negative effektar på villaks og sjøaure som fylgje av lakseoppdrett. Det fins ingen data som viser det motsette. Difor er det oppsiktsvekkjande at Slinde og Kryvi går til eit så einsidig forsvar av oppdrettsindustrien. Det vitnar om lite kjennskap til internasjonal faglitteratur om villaks, HI sin Risikorapport og forvaltinga av norsk villaks.

Reidar Borgstrøm, Fakultet for miljøvitskap og naturforvaltning, NMBU

Rømt oppdrettslaks skader villaksen

I Aftenposten 28. april kritiserer de to professores emeriti, Erik Slinde og Harald Kryvi, norsk villaksforvaltning og desavuerer kunnskapen til dagens forskere innen avl, genetikk, genomikk og økologi, samt oppdrettsindustriens miljøinnsats.

Avlsforskere fra NMBU og Nofima har gjennom målrettet avl utviklet oppdrettslaks som er husdyr med helt andre egenskaper enn vill laks.
Genetikere fra Norsk institutt for naturforskning har identifisert genetiske særtrekk hos oppdrettslaks og utviklet metoder for presis identifisering av fisk med oppdrettsopprinnelse i norske lakseelver.

Genomikere fra Havforskningsinstituttet finner betydelig dårligere overlevelse hos viltlevende etterkommere av oppdrettslaks, og at stor og langvarig innblanding av rømt oppdrettslaks kan utrydde villaksbestander.

Bestandsøkologer fra en rekke forskningsinstitusjoner har kartlagt det høstbare overskuddet i Norges 400 lakseelver. Miljødirektoratets og fiskerettighetshavernes fiskeregler sikrer at det høstes av rentene og ikke grunnkapitalen. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning sier at sportsfiske i dag ikke er noen trussel mot villaksen.
Fiskeridirektoratet og oppdrettsindustrien prioriterer rømningsforebygging og utfisking av rømt oppdrettslaks høyt fordi uopprettelig skade på ville laksebestander kan oppstå dersom rømlingene gyter i naturen.

Med sin ignoranse og manglende oppdatering på publisert forskning og dagens praksis fremstår Slinde og Kryvi som utdaterte.

Erik Sterud, biolog og fagsjef, Norske Lakseelver

Hva vil egentlig Venstre?

I sitt svarinnlegg til meg 30. april skriver Abid Raja at Venstres primære forslag er å gi bankene større rom for skjønn i sin utlånspraksis. Men gitt at dette ikke lar seg gjennomføre, vil Raja redusere bankenes mulighet for skjønn i utlånspraksisen ved å legge føringer på hvem bankene kan og/eller skal gi kreditt.
Rajas premiss er at de som får tildelt lån på kvoten for unntak for krav til egenkapital og inntekt til andre og tredje bolig eller annen «boligspekulasjon», fortrenger førstegangs låntagere som egentlig er fullt kredittverdige. Men det er vanskelig å få det til å stemme, ettersom bankene i dag, slik Raja også påpeker, ikke fullt ut utnytter mulighetene for å tildele lån utenfor rammene for egenkapital og inntekt.

Med andre ord: Hadde bankene vært enige i at de unge låntagerne som Raja er opptatt av var betalingsdyktige og kredittverdige, kunne de allerede i dag gitt dem lån.

En forskrift som angir hvilke typer grupper som skal prioriteres ved utlån passer i et system med kredittrasjonering og ikke i et markedsbasert kredittsystem som det norske, hvor det i hovedsak er renten som brukes til å påvirke kredittmengden. Dersom Venstre ønsker å begrense investeringer i bolig fra dem som ikke skal bo i den selv, er det helt andre virkemidler de burde vurdere, som for eksempel endringer i skattesystemet.

Boliglånsforskriften er kommet for å begrense noen uheldige effekter på finansiell stabilitet av at renten er veldig lav. Men egentlig er forskriftens bestemmelser i stor grad fornuftige kredittvurderingskriterier bankene selv i utgangspunktet brukte på egen hånd.

Vil Abid Raja at flere unge skal få lån, må han pålegge bankene å ta mer risiko enn de ønsker selv. Det vil være svært uheldig, og i strid med boliglånsforskriftens intensjon.

Anne Siri Koksrud, politisk økonom, Civita

Frøland og historieløshet om lobotomi

Professor i medisin, Stig Frøland kritiserer NRK og senere Bjørg Njaas tilsvar for å være historieløse. Professorens hovedpoeng er at lobotomi rundt midten av 1900-tallet var anerkjent som metode for å lindre «det hav av lidelse som preget mange pasienter».

Frøland legger vekt på at «behandlerne» opererte ut fra datidens kunnskap og at den som lanserte metoden fikk Nobelprisen i medisin i 1949.

Han utelater fakta som:

• at psykiaterne aldri kom til noen enighet om hvorfor inngrepet skulle virke, eller hvilke tilstander det hadde best resultater på
• at Norge i perioden 1941 til 1974 utførte lobotomering av 2500 pasienter
• at det utgjør verdens nest høyeste andel lobotomerte i forhold til befolkningsstørrelsen
• at frem til 1947 døde hver tredje pasient som inngrepet ble utført på
• at mange av dem som overlevde fikk epilepsi eller andre skader som følgeresultat
• at «resultatene» ofte var forbigående
• at en av hjernekirurgene som lobotomerte uttalte at det ikke var et siktemål at pasientene skulle utskrives, men at man håpet de skulle bli enklere å pleie
• at det fantes forstandsmessig utrustning blant datidens leger som avviste behandlingsformen, eks. Rolv Gjessing ved Dikemark Sykehus.

En vurdering som ikke tar med disse faktorene i en kritisk vurdering, professor Stig Frøland, er ikke det en smule historieløst?

Leif G. Strømdal, Mental Helse

Kjeller flyplass

Etter Stortingsvedtak i 2016 om nedleggelse av Kjeller, skulle man forvente at det ble lagt press på ferdigstillelsen av Avinors landsverneplan. Men ifølge Riksantikvarens nettsider er planen «stilt i bero». At dette skjer samtidig med salg av Kjeller, er ikke godt.

En forutsetning for flyende, historiske luftfartøy er at de har et senter for restaurering, vedlikehold og utstilling. Fartøyvernet har tre slike, og sammen med den frivillige innsatsen sikrer de et levende fartøyvern. Skal historiske luftfartøyene kunne fly, må de ha tilsvarende og der fartøyvernsentrene trenger kai, må luftfartøyvernsenteret ha en flyplass.

Samferdselsdepartementet vil i løpet av 2018 gjennomføre en utredning om hvordan staten best kan legge til rette for småflyaktiviteten på Østlandet. Her må Riksantikvaren på banen og se til at ressursene knyttet til landets første flyplass, ved gjenbruk av eksisterende anlegg, kombineres med et luftfartøyvernsenter. Uten dette henger muligheten for flyende luftfartøyer i en tynn tråd ...

Carl Frederik Thorsager, Riksantikvarens Kulturminnepris 2016

Sirkulær økonomi er mer enn resirkulering

Vi er enige med Ingunn Grimstad Klepp og Tone Tobiasson, Aftenposten, 30. april, i at resirkulering ikke løser plastproblemet. Men resirkulering er bare en liten del av sirkulær økonomi. En slik økonomi begynner i designavdelingen. Produkter må redesignes slik at de kan lages uten skadelige innsatsfaktorer, de må vare lenge – og både produkter og komponenter må kunne gjenbrukes.
Som forskere jobber vi med bedrifter for å utforske sirkulære og tjenestebaserte forretningsmodeller. Vi leter etter nye måter å tjene penger på gjennom utleie, reparasjon og gjenbruk. En sirkulær økonomi krever at bedrifter legger til rette for nye og smartere forbruksformer og livsstiler ved hjelp av ny teknologi.

Veien mot en sirkulær økonomi er egentlig en adferdsutfordring. Her trengs det mer kunnskap. For hvordan kan vi legge til rette for at vi alle tar smartere, grønnere valg – ved å velge bort skadelige produkter, ved å dele på de knappe ressursene i produktene vi kjøper og ved å sette høyere ambisjoner for oss selv enn å levere gamle produkter til resirkulering? Først da kan bærekraft bli «big business».

Sveinung Jørgensen, førsteamanuensis, Høgskolen i Innlandet
Lars Jacob Tynes Pedersen, førsteamanuensis, Norges Handelshøyskole

Oslo må skape mer byliv der folk bor

En av konklusjonene jeg sitter igjen med etter Aftenpostens byutviklingskonferanse forrige onsdag er at sentrum beveger seg østover og stadig utvider seg. Flere aktører vektla også ønsket om å skape bredere tilbud i nærmiljøene.

Nabolag sovner når det blir for ensformig, de gir oss ingen grunn til å stoppe opp der på vei hjem. Derfor ønsker Oslo seg flere boliger i sentrum for å skape liv. Men minst like viktig er det å legge til rette for byliv der folk allerede bor.

Etter en rekke prosjekter sitter vi som fagmiljø igjen med inntrykket om at mange ønsker flere tilbud der de bor. Det var også tilfellet blant seniorer på Sagene i fjor. De forteller at tilbud i nærmiljøet gjør det mulig for dem å klare seg på egen hånd i hverdagen og bo hjemme lengst mulig. Det kan spare samfunnet for galopperende utgifter i årene som kommer. Men det gjelder ikke bare eldre. Analyser viser at også ungdom skriker etter tilbud i sine nærområder. Veien er kort fra kjedsomhet til kriminalitet og rus.

Det er slående hvor mange første etasjer i Oslo som har vært butikk-, kultur- og næringslokaler som nå for lengst er blitt konvertert til bolig. Så hvis byrådet mener alvor med intensjonen om å skape mer byliv, bør de ta beboernes ønsker om flere lokale tilbud på alvor. Spiller man på lag med beboere og aktører som tør å satse lokalt for å skape bedre nabolag, vil det gi oss mer byliv – også utenfor sentrum.

Jan-Tore Berghei, seniorrådgiver, By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved Oslo Met

Rettferdig pensjon for alle

Aftenposten kritiserer på lederplass 4. mai Arbeiderpartiet for å ville ta tak i en urettferdighet i dagens pensjonssystem som rammer lavtlønte, unge og de som har deltidsjobber. Det er en feilslått kritikk.

Arbeiderpartiet ønsker opptjening av pensjon fra første krone. Dagens pensjonsordning er urettferdig, og det rammer særlig kvinner, unge, de som tjener lite eller jobber deltid i privat sektor. Norske politikere har ordnet opp i dette i folketrygden og de offentlige tjenestepensjonsordningene, da bør det være slik også i privat sektor.

Høyresiden skryter over hvor mye de har gitt de rikeste i landet i skattekutt, men når vanlige arbeideres rettigheter står på spill, stritter de imot. NHO representerer mange av dem som har fått de største skattekuttene fra Høyre, Frp og Venstre de siste fem årene. Deres argumenter, som Aftenposten har lyttet til, er at rettferdig pensjon til alle koster for mye for næringslivet.

For Arbeiderpartiet er pensjonsopptjening fra første krone og første time er et viktig sosialt spørsmål. En million arbeidstagere har ikke pensjonssparing fra første krone. Det handler først og fremst om unge, folk med små stillinger og dem som tjener dårligst.

For en person som tjener 300.000-400.000 kroner, så vil det være snakk om en økning i pensjonskostnader på 1873 kroner pr. år. For bedriften utgjør det under 0,5 prosent av personalkostnadene for den enkelte. I løpet av et langt yrkesliv kan dette bety opp mot 10.000 kroner mer i årlig utbetaling knyttet til obligatorisk tjenestepensjon for en med ca. 400.000 kroner i årslønn.

Det mener vi i Arbeiderpartiet at mennesker som har stått på og jobbet gjennom et langt liv med lav lønn og små stillinger fortjener!

Rigmor Aasrud, stortingsrepresentant Arbeiderpartiet