Debatt

Norges usynlige glasstak | Nima Sanandaji

  • Nima Sanandaji
    president, European Centre for Entrepreneurship and Policy Reform

Når det gjelder å fremme kvinners karrièremuligheter, bør Norge ikke ses som en modell. Landet bør heller ses som en advarsel – om at velferdsstaten kan hemme likestilling, og at kvotering ikke er svaret, skriver Nima Sanandaji. Foto: Shutterstock/NTB scanpix

På tross av kvinnekvotering inn i konsernstyrene har landet relativt få kvinnelige ledere.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Norge holdes ofte opp som modell når det gjelder tilrettelegging av karrièremuligheter for kvinner. Landet er beskrevet som «et av de mest likestilte i verden», og kvinnekvoteringen til styrer er holdt frem som et eksempel til etterfølgelse for andre land.

Men om du – som jeg har gjort – ser på prosentandelen kvinner som når toppen av karrièrestigen, blir bildet et ganske annet.

Etter denne standarden kan ikke Norge sies å være eksemplarisk. De ligger rett over Romania og Tyskland og langt bak land som Russland, USA, Frankrike og Latvia.

Les A-magasinets intervju med en norsk kvinneligtoppsjef:

Les også

Telenor-sjef Berit Svendsen (54): «Vi må heie kvinnene frem»

Nordisk tradisjon for likestilling

Kall det Norges likestillingsparadoks. Den egentlige lærdommen fra landet – og dets nordiske naboer – er at kvotering er en dårlig metode for å fremme likestilling, og at myndighetenes inngripen utilsiktet kan holde kvinner tilbake i yrkeslivet.

Etter noen mål er Norden så absolutt det mest kvinnevennlige stedet i verden.

Siden vikingtiden har samfunnene i Norden vært usedvanlig åpne for at kvinner skal få delta økonomisk. Kvinner kunne tidlig arve land og eiendom, de beholdt kontrollen over egen medgift og over en tredjedel av eiendommen de delte med ektefellene sine. De tok hånd om gårdsdriften når mennene var ute på tokt, og noen ganger ble de også med, som «skjoldmøyer».

I henhold til middelalderens lover hadde kvinnene i Norden flere rettigheter enn de hadde i andre deler av verden på samme tid. Arv fulgte både manns- og kvinnelinjer. I tillegg kunne kvinner kreve skilsmisse – imponerende på denne tiden. Disse tradisjonene ble det gradvis bygget på. Svenske kvinner kunne drive egen forretningsvirksomhet flere generasjoner før kvinner i Europa fikk de samme rettighetene.

Fremveksten av velferdsstaten har vært et tveegget sverd for kvinners karrière.

Latvia på topp

I dag har landene i Norden stor arbeidsmarkedsdeltagelse for kvinner, og er holdningsmessig blant de mest likestilte i verden. Det ville være naturlig å konkludere med at mange kvinner også når toppen av karrièrestigen. Men det er ikke tilfelle.
Jeg beregnet nylig andelen kvinner som har lederposisjoner rundt om i verden. Her trådte det frem et tydelig mønster.

Listen toppes av Latvia – en nabo av landene i Norden med den samme protestantiske kulturen, men en liten velferdsstat.

I Latvia er 46 prosent av lederne kvinner. USA – som ofte blir kritisert for sin mangel på velferdspolitikk, for eksempel offentlig tilrettelegging av fødselspermisjon – følger på andre plass, med 43 prosent kvinnelige ledere.

  • Det første nordiske landet på listen er Island, med en begrenset velferdsmodell og 40 prosent kvinnelige ledere.
  • Sverige, som har begrenset velferdsmodellen og åpnet opp offentlig sektor for privat konkurranse, har 36 prosent kvinnelige ledere.
  • Norge og Finland klarer seg begge relativt dårlig, med henholdsvis 32 og 30 prosent kvinnelige ledere.
  • Danmark, som har det høyeste skattenivået og den største velferdsstaten i den moderne verden, gjør det enda dårligere, med bare 28 prosent kvinnelige ledere.

Lange pauser fra arbeidslivet

Fremveksten av velferdsstaten har vært et tveegget sverd for kvinners karrière.

Den har skapt jobber på kvinnedominerte felter som helseomsorg og utdannelse og har hjulpet kvinner inn på arbeidsmarkedet ved tilbud om barnehageplass og andre familierelaterte tjenester.

Men høye skatter har gjort det vanskelig for familiene i Norden å kjøpe tjenester som letter husarbeidet. Dette har hemmet kvinners mulighet til å investere tid i karrièren sin.

I mellomtiden hemmes det økonomiske incentivet for begge foreldre til å jobbe fulltid av sjenerøse velferdssystemer og høye skatter.

Mulighetene for foreldrepermisjon har gjort at kvinner tar lange pauser fra arbeidslivet. I tillegg har statsmonopol på kvinnedominerte sektorer, som helse og utdanning, begrenset kvinners karrièrevalg.

Makthaverne er klar over disse problemene, og de har forsøkt å løse dem gjennom forskjellige tilnærminger. I Sverige har for eksempel markedsreformer vært sett som en løsning for å øke kvinners karrièremuligheter.

Norge er ingen god modell

Norge prøvde i stedet å løse problemet med statsstyrt politikk.

I 2003 vedtok landet en lov som krever at 40 prosent av styremedlemmene i aksjeselskaper skal være kvinner. Dessverre har ikke dette hatt den ønskede effekten. En belgisk økonom har påvist at det ikke hadde noen målbar virkning i det hele tatt på gjennomsnittskvinnens karrière.

Når det gjelder å fremme kvinners karrièremuligheter, bør Norge ikke ses som en modell. Landet bør heller ses som en advarsel – om at velferdsstaten kan hemme likestilling, og at kvotering ikke er svaret.

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Nima Sanandaji har nylig publisert studien «The Nordic Glass Ceiling» for Cato Institute.


Les mer om

  1. Likestilling
  2. Foreldrepermisjon

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Kvotering av kvinner gir neppe fremskritt for likestilling

  2. DEBATT

    Hvorfor er det så få kvinnelige toppsjefer?

  3. DEBATT

    De nordiske arbeidsmarkedene er blant de minst kjønnsdelte i Europa

  4. DEBATT

    Meninger: Mannsdominans i de største selskapene er svært lik på tvers av land

  5. ØKONOMI

    Nå kan du satse sparepengene dine på selskaper med mange kvinner i ledelsen. Men er det lønnsomt?

  6. DEBATT

    Misforståelse om likestilling og kjønnsdeling? Neppe.