Debatt

La oss snakke om skam, følelsen – ikke TV-serien

  • Bente Holm Svenbalrud, Lunner

Vi trenger ikke mer skam, vi trenger redskapene til å bearbeide den enorme skammen vi allerede bærer på.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Skam deg!

Det kan være fristende å be folk om å skamme seg når de har gjort noe galt, men sannsynligheten er stor for at det mennesket du ber om å skamme seg allerede bærer på så mye skam at det er uutholdelig. Noe som trolig er grunnen til alt det gale som er gjort.

Jeg er ikke bra nok

Det er sørgelig mange som går rundt med skam. I ca. 40 år var jeg selv blant disse. Helt fra jeg lå i mammas mage og tok del i hennes følelser av aldri å være bra nok. Da jeg kom til verden oppdaget jeg raskt at heller ikke jeg var bra nok. Det ene «beviset» etter det andre.

Her er noen av «bevisene»

Jeg vokste opp uten kontakt med min far og trodde han ikke ville ha meg. Jeg sang falskt og var umusikalsk. På skolen fikk jeg beskjed om at jeg «arbeidet noe seint i matematikk» og på slutteksamen i jus evnet jeg ikke å gi «en god analytisk og vurderende fremstilling».

Jeg var altså stygg, kjedelig og dum. Men jeg ville så gjerne elskes. Føle en tilhørighet og være flink. Så jeg tviholdt på det som føltes mitt og søkte desperat etter anerkjennelse.

Jeg lot meg krenke

I min desperasjon lot jeg meg krenke. Jeg tillot meg selv å være et middel for andres forlystelse. Det begynte allerede på barneskolen. Da var grensesetting blitt vanskelig for meg.

Det er kanskje unødvendig å si at alt dette var noe jeg forsøkte å tilsløre og tie om? Det ironiske er at en slik strategi får skammen til å blomstre – for den lever best i taushet.

  • Her skriver psykiater Finn Skårderud om blant annet god og dårlig skam i en artikkel i Tidsskriftet for Den norske legeforening.

Følelsen av skam

Ifølge Robert Solomon er skam følelsen av å ha sviktet og ikke være bra nok. Når du retter pekefingeren mot deg selv og sier: «Du har gjort noe galt», samtidig som du opplever at det som er gjort viser til en feil eller mangel ved deg selv.

Vi kan føle skam over andre i den grad vi opplever at feilen eller mangelen reflekterer tilbake på oss. Vi ber andre skamme seg når vi vurderer at det de har gjort viser til feil eller mangel hos den andre.

Jeg vil ha den vekk!

Skamfølelsen er vond, veldig vond. Så vond at vi vil ha den vekk, men ettersom vi helst vil slippe å ha noe med den å gjøre så nekter vi å anerkjenne den. Da trives som sagt skammen ekstra godt og den nekter å flytte. Derimot formerer den seg mer enn gjerne.

Professor i filosofi, Arne Johan Vetlesen, kaller denne formeringsmekanismen for transport av smerte. For eksempel når du forsøker å lette din egen selvforakt ved å ydmyke en annen. Det hjelper selvsagt ikke i det hele tatt.

Hvis du føler at det letter litt med en gang,så er det bare fordi prosessen minner om den velkjente ideen om å tisse i buksen for å holde varmen.

«Selvskading»

Akkurat på samme måte fungerer det dersom du lar smerten din gå utover deg selv. For eksempel med selvskading, for mye/for lite mat, rus eller tvangstanker.

Kanskje er det noen som tenker at det er bedre når smerten rettes innover mot en selv enn utover mot andre?

La oss se bort ifra all den smerten de som skader seg selv tross alt likevel formerer ut til venner, familie og samfunn – dog kanskje mer indirekte. Saken er fortsatt at premisset for skammen ligger i bunn: Ikke alle er like bra; like verdige. Det sender et signal.

Ikke alle er like verdige

Hvis jeg tenker om meg selv at jeg ikke er bra nok, så åpner jeg for muligheten av at det finnes noen som ikke er like verdige som andre. Denne noen er meg, men det kan også være andre.
Når den muligheten først er åpnet så senkes terskelen både for at jeg kan krenkes og for at jeg kan krenke andre.

Hvis jeg ikke er bra nok – like verdig som andre – er nemlig sannsynligheten til stede for at jeg betrakter meg selv som et middel for andre og/eller andre som et middel for meg.

Det er neppe tilfeldig at krenkelser avler krenkelser, noe vi etter hvert har fått stadig økende belegg for å hevde.

Skammen som rollemodell

En annen sak er hva vi formidler til oppvoksende generasjoner, de som ser oss voksne som sine rollemodeller. Hva hjelper det om vi forteller dem hvor glad vi er i dem, hvis vi ikke er glad i oss selv og føler oss verdige?

Er det ikke en kjent sak at barn lærer mer av hva de ser andre rundt seg gjøre, enn av hva de blir fortalt?

Hvis vi som voksne rollemodeller ikke verdsetter oss selv, så er den underliggende sannhet denne: «Du kan verdsette andre, men ikke deg selv».

  • Forfatteren Ebba Haslund (1917–2009) ble intervjuet i Aftenposten om generasjonen, spesielt kvinnene, som var oppdratt til å skamme seg.

Når det kobles til vår vestlige kulturs moralske klokskap: «Elsk din neste som deg selv», så er det duket for det vi til stadighet kan lese ut av nyhetsbildet: Vi elsker vår neste som oss selv, nemlig ikke i det hele tatt…

La oss sette ord på det

Ettersom skammen lever best i taushet, er kanskje første bud å forsøke å sette ord på den?

Gitt betingelsene for skam – altså taushet og tilsløring – kan den skamfulle neppe klare dette alene.

Når vi i tillegg vet at skam handler om opplevelsen av å ha sviktet, eller gjort noe galt, så handler skammen like mye om vårt samfunn og kultur som det handler om den skamfulle.

Når dette igjen kobles til skadeomfanget av smertens formeringsevne, som vi kan gjette må være betydelig, er det ikke bare et problem for den enkelte, men for hele samfunnet.

Hvis likeverd er et ideal, må skammen vike. Det gjør den ikke av seg selv.



Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Les mer om

  1. Skam