Vi kan ikke ta et oppgjør etter 22. juli hvis vi ikke er enige om hva det betyr
Det trengs en kommisjon som gir Stortinget et felles grunnlag for å diskutere bekjempelse av ekstremisme.
Norge trenger et politisk oppgjør med tankegodset som førte til 22. juli-tragedien. Jeg er redd vi ikke kommer videre uten en felles forståelse av hva et politisk oppgjør betyr.
Mitt forslag er å sette ned en ny kommisjon som kan hjelpe oss med å ta det politiske oppgjøret.
Ikke et angrep på Høyre
Noen dager etter tiårsmarkeringen av den største norske tragedien siden 2. verdenskrig er Fabian Stangs reaksjon på Jonas Gahr Støres tale fra Utøya blant debattene som lever videre. Støre sa følgende: «Politikere på høyresiden må heve stemmen og trekke klare grenser opp mot det høyreekstreme, og ikke lukke øynene.»
Jeg tolket ikke dette, i likhet med statsminister Erna Solberg, som et angrep på Høyre. Det var likevel flere moderate politikere som opplevde det som at Støre plasserte ansvaret blant annet på Høyre for terroristens tankegods.
Et grunnleggende problem i debatten er at vi mangler en felles forståelse for å diskutere hva det politiske oppgjøret betyr.
Statsminister Erna Solberg sa selv i et intervju 22. juli: «Vi har nok litt ulik oppfatning av hva et slik oppgjør skal være. Jeg mener du ikke får et endelig oppgjør med dette. Det er et kontinuerlig arbeid mot rasisme, for empati, for toleranse, mot intoleransen.»
Mitt forslag er å nedsette en kommisjon som gir Stortinget et felles grunnlag for å diskutere bekjempelse av ekstremisme i Norge og høyreekstremisme spesielt.
Slik Gjørv-kommisjonen samlet hele det politiske Norge for å ta et oppgjør rundt sviktende beredskap, må en ny ekstremismekommisjon gjøre det samme.
Det finnes noen kloke hoder som kan definere et mandat, men jeg drister meg til å peke på noen spørsmål jeg tror det kan være fornuftig å få besvart.
Hva er tankegodset bak 22. juli-tragedien?
Et politisk oppgjør må starte med å definere hva vi tar et politisk oppgjør med. Fra tiårsmarkeringen finnes det eksempler på at dette er nødvendig. Rødt-politiker Mímir Kristjánsson reagerer på Aftenpostens sjefredaktør Trine Eilertsens beskrivelse av tankegodset bak 22. juli-angrepet. Han argumenterer for at det ikke er avgrenset til elitehat.
Men hva består den ideologiske høyreekstremismen av? Hvor mye er politisk ideologi, og hvor mye er konspirasjonsteorier og forakt mot det etablerte? Hvor stor omfang har det høyreekstremisme miljøet, og hvordan rekrutteres nye meningsfeller?
Disse spørsmålene er viktige å besvare for å vise hvor ytterliggående og ekstreme ideene vi skal bekjempe, er, og hva som gjør at mennesker søker seg til disse miljøene.
Må mye bredere og dypere
Hvor er det vi mislyktes i oppgjøret med ekstreme tankegodset? Dette spørsmålet er særlig viktig for hvordan vi tolker Støres budskap om at høyresiden har et spesielt ansvar.
VGs politiske redaktør Hanne Skartveit trekker frem Høyres håndtering av Frps mange innvandringskritiske utspill. Hun mener Støre har rett. Her blir behovet for å definere det politiske oppgjøret veldig klart.
Flere Høyre-politikere vil nok mene at ingen partier var en tydeligere motstemme enn nettopp Høyre, da begrepet snikislamisering ble lansert av Frp i 2009.
Det viktigste poenget er likevel at høyreekstremistenes budskap er radikalt, revolusjonært og voldelig. Det ligger langt på utsiden av noen av stortingspartienes meninger.
En kommisjon må selvsagt se på hvordan skarp retorikk fra etablerte politikere påvirker ekstreme miljøer. Men den må mye bredere og dypere hvis oppgjøret skal ha noe verdi.
Hvordan tas det politiske oppgjøret?
For meg er dette spørsmålet hvor Erna Solberg selv påpeker det er ulike oppfatninger i det politiske miljøet.
Solberg påpeker at oppgjøret aldri blir endelig, men at det er kontinuerlig. Samtidig finnes det helt klart feil hele samfunnet kan ta lærdom av. 22. juli var et politisk angrep på AUF og Arbeiderpartiet.
Et politisk oppgjør kan tas på mange måter
Tidligere statsminister Jens Stoltenberg har forklart hvordan man i offentligheten først prioriterte sorgen og dernest debatten om beredskap. Siden har den politiske dimensjonen bleknet.
Videre har Dagens Næringsliv beklaget formuleringer som kan ha gjort det vanskeligere for overlevende fra Utøya å delta i det offentlige ordskiftet.
Et politisk oppgjør kan tas på mange måter. Vi må bekjempe ekstremisme i alle dens former.
Vi må dokumentere og lære av feil. Kanskje må vi se på helt andre løsninger enn dem vi har tenkt på? Kanskje finnes det demografiske fellestrekk blant dagens ekstremister som viser at å bekjempe sosialt utenforskap er det viktigste forebyggende tiltaket?
Vi er enig om målet. Hvis vi også er enig om at det krever et politisk oppgjør med tankegodset bak tragedien, må vi starte med å finne ut hva det betyr i praksis.
En kommisjon er ikke noe perfekt svar, men det er i det minste en mulighet til å komme videre.
