Vi må vite mer om kulturskolene

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Aftenposten hadde nylig et oppslag om tilbudet i de kommunale kulturskolene. Artikkelen bygde på Forbrukerrådets undersøkelse av kommunenes informasjon om pris på ulike tjenester.

Norsk kulturskoleråd er positiv til at det foretas denne type undersøkelse. Det er viktig både i den nasjonale og kommunale debatt om kulturskolene. Kulturskolerådet har også en løpende dialog med Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet om utvikling av den statlige kulturskolestatistikken både når det gjelder innhold og kvalitet, især fortolkningen av materialet.

Krevende

Forbrukerrådets rapport viser tydelig hvor krevende slike undersøkelser er. Det mangler svar fra en rekke kommuner, og både spørsmål og analyser gir et bilde av vanskene med å ta høyde for kulturskolevirksomhetens kompleksitet. Norsk kulturskoleråd ser de samme utfordringer med den nasjonale statistikken.

Lav svarprosent er et grunnleggende problem. Kulturskolerektorer i små stillinger kan ha vanskeligheter med å prioritere av tilmålt tid. En annen utfordring er å stille klare spørsmål, en tredje rett og slett feilføringer. Når Tydal i Forbrukerrådets undersøkelse oppgir 17 ukers undervisning, gir dette inntrykk av undervisning annenhver uke. Dette er imidlertid for et halvår. Tydal har, som de fleste kulturskolene, 38 ukers skoleår. Et hovedpoeng i undersøkelsen er at undervisningstimens lengde i kulturskolene varierer mellom 15 og 45 minutter. Dette fortjener en kommentar. Dersom tre begynnerelever hver tildeles 15 minutter og undervisningen organiseres i gruppe med 45 minutter, kan det være et egnet faglig tilbud. Som Forbrukerrådet peker på, opplever nok mange kulturskolerektorer et stort press fra lange ventelister, og kan komme ut med gruppestørrelser som ikke ivaretar et nødvendig faglig krav.

Mangelfull og misvisende

Forbrukerrådets undersøkelse viser at informasjonen kan være både mangelfull og misvisende, men også at det behøves ytterligere kartlegging og kvalitetssikring av virksomheten i kulturskolene. Veiledende nasjonale fagplaner kan gi en beskyttelse av undervisningstilbudets kvalitet. Ingen kommune er tjent med en kulturskole som forvitrer gjennom uakseptable faglige rammebetingelser.