Kemal gjorde nabolaget bedre. Derfor må han flytte.
Så snart du får egne ben å stå på økonomisk, er det ut.
De kommunale leilighetene er en viktig del av vårt velferdstilbud. Men brukes de rett, eller holder de folk fanget i fattigdom?
Trebarnsfar Kemal har bodd på Tøyen i tretten år. Han har vært en av de mest utrettelige pådriverne for et bedre og tryggere nabolag. Han har voktet skolegården til alle døgnets tider og varslet hver gang det er antydning til dopsalg eller hærverk. Han er en viktig grunn til at dette knapt forekommer lenger.
Skolen har sett Kemals innsats og gitt ham jobb, først som tilsynsvakt, nå også i aktivitetsskolen. Ansettelsesforholdet er et prakteksempel på det vi vil Tøyenløftet skal handle om: Et lokalsamfunn der vi hjelper hverandre frem, et samarbeid mellom beboerne og det offentlige. Kemal jobber i tillegg frivillig for Tøyen sportsklubb, blant annet som fotballtrener.
Må flytte
Kemal er det vi trygt kan kalle en godt integrert innvandrer. Han har fulgt de rådene han har fått: Skaff deg en jobb. Yt noe for samfunnet. Alt dette vi gjerne hører at mennesker med innvandrerbakgrunn må gjøre: Bli en aktiv del av det store vi. På Tøyen har familien funnet et sted hvor de trives og har venner, og hvor de kan være til nytte. Også Kemals kone har kommet seg ut i deltidsjobb som renholder.
Men dermed har også husstanden bikket grensen for å kvalifisere til kommunal bolig. Barna på 12, 14 og 16 mister retten til sitt barndomshjem.
Økte forskjeller
Inntekten er langt fra tilstrekkelig til å kunne kjøpe egen bolig på eller i nærheten av Tøyen. Lønnen har dessuten så langt gått med til å dekke den kommunale husleien på 14.600 kroner i måneden, for 64 kvadratmeter. Familien har derfor ikke kunnet legge seg opp egenkapital.
Også til det private leiemarkedet er spranget for stort. Prisene på Tøyen har steget dramatisk de siste årene, fordi området er blitt tryggere å bo i – en følge av nabolagsarbeidet Kemal selv har vært del av. År for år øker gapet mellom de av oss som eier vår egen bolig og de av oss som ikke gjør det. Gevinsten for Kemals innsats er det andre som får – selv har han ingen plass her lenger.
Ikke lønnsomt å jobbe
Vi ser dette igjen og igjen: De mest ressurssterke kommunale beboerne er nettopp dem vi mister fra nabolaget. Så snart du får et eget ben å stå på økonomisk, er det ut.
Hvilke signaler sender vi med dette? At det ikke lønner seg å jobbe. At skolen ikke må ansette lokale ressurspersoner, for da må de flytte. At vi som naboer ikke bør hjelpe hverandre inn i samfunnet, for da mister vi hverandre.
På Tøyen har vi vist at vi kan få til noe stort og viktig ved hjelp av samhold. Men vi klarer ikke å vinne over selve systemet. Vi forstår at kommunen har begrensede midler og et stort behov å dekke, men vi nekter å forstå at det finnes noe å spare på å flytte folk som Kemal langt bort fra Tøyen for at de fortsatt skal kunne jobbe på Tøyen.
Vi nekter å forstå at stadig nye barn må slutte på skolen og flytte fra venner fordi foreldrene har skaffet seg jobb. Vi nekter å forstå denne manglende fleksibiliteten i systemet – denne manglende viljen til å se den enkeltes innsats og plass.
Ubrukt boligmasse
Enda vanskeligere blir det å forstå så lenge det bare noen titalls meter unna finnes en stor, ubrukt boligmasse. På Tøyen torg har en kommunal boligblokk stått tom i mange år. Den kunne huset 30 Kemal-familier.
Enda lenger har rektorboligen ved Tøyen skole stått ubrukt. Nærmiljøet har i årevis ivret for at noen kan få bo her rimelig mot å yte noe tilbake. Vårt eget Tøyen boligbyggelag har pekt på konkrete løsninger hvor kommunale beboere som blir selvberget, på sikt kan overta boligen. Løsninger som i større grad inviterer til egeninnsats.
Fra byrådspartiene har vi fått fagre løfter om etablering av en tredje boligsektor. Vi har fått løfter om pilotprosjekter hvor andre boformer prøves ut. Men det tærer på et helt nabolags fremtidstro å høre så mange fine ord og se så lite handling.
