Norske mediers dekning av Nagorno-Karabakh er mangelfull og overfladisk

FNs sikkerhetsråd har vedtatt fire resolusjoner som krever full armensk tilbaketrekning.

Nagorno-Karabakh har preget nyhetsbildet helt siden armenske styrker åpnet ild 27. september. Området har vært bebodd av aserbajdsjanere i flere århundrer. Men etniske forfølgelser av aserbajdsjanere og russisk bosettingspolitikk har gradvis endret demografien i armenernes favør.

800.000 aserbajdsjanere ble fordrevet fra sine områder som følge av den armenske okkupasjonen ved Sovjetunionens fall. Vonde minner om for eksempel Khojaly-massakrene i 1992 vekkes nå til live. Armenske styrker bryter stadig våpenhvilen og begår krigsforbrytelser ved å angripe og drepe sivile i Ganja og andre bosetningsområder i Aserbajdsjan.

Medienes rolle

Norske medier har en viktig rolle for å belyse konflikten, men det er nok et behov for å heve kunnskapsnivået. Dekningen blir dels overfladisk og mangelfull og dels nokså ensporet. Vi ser at proarmenske kilder benyttes i langt større grad enn andre kilder. Det er også en tendens til at armenske påstander blir lagt frem på en lite kritisk måte.

Tyrkia har talt kraftig imot okkupasjonen. Men det ikke finnes noen indikasjoner på direkte tyrkisk innblanding. Likevel vies armenske påstander om tyrkisk involvering stor plass.

Mediene bør heller spørre hvor mye og på hvilken måte Russland og andre aktører støtter armenske styrker ved å opprettholde okkupasjonen. Det nevnes knapt at PKK – regnet som en terrororganisasjon av både EU og Nato – kjemper på armensk side.

Minsk-gruppen – utgått på dato?

Vi må huske på at FNs sikkerhetsråd har vedtatt fire resolusjoner (822, 844, 853 og 874) som krever full armensk tilbaketrekning. FNs generalforsamling vedtok også en resolusjon (62/243) hvor det blant annet kreves en umiddelbar, fullstendig og ubetinget tilbaketrekning av alle armenske styrker fra alle okkuperte områder, og at ingen stat skal yte hjelp til å opprettholde okkupasjonen.

Partene er også i et vedtak (1416) bedt om å overholde FN-resolusjonene. Likevel fortsetter uretten.

Osse har forsøkt å løse konflikten gjennom Minsk-gruppen. Men man spør seg nå i stadig større grad om gruppens evne, vilje og legitimitet til å kunne megle i konflikten. To av gruppens ledere, Frankrike og Russland, er nemlig sterke støttespillere for Armenia, og armenske lobbyister har en relativt stor påvirkningskraft på beslutninger i Minsk-landet USA. Dette gjør det vanskeligere for aserbajdsjanere å bli hørt. Det er derfor på tide at det internasjonale samfunnet ser på andre mekanismer for å finne en løsning.

Vernepliktige og sivile betaler prisen

Den armenske lederen Nikol Pashinyan trekker kanskje oppmerksomheten vekk fra økonomiske problemer hjemme ved å føre unge armenere i krig i nabolandet for å opprettholde en folkerettsstridig okkupasjon. Men det er dessverre vernepliktige armenere og aserbajdsjanere, samt sivile i Aserbajdsjan, som må betale prisen for dette.

Vi ønsker fred for både aserbajdsjanere og armenere. Men i dag lever dessverre mange under stor usikkerhet om sin fremtid og sikkerhet grunnet denne politikken.

Konflikten har stort potensial for å trekke inn flere andre land på sikt. Fred i Nagorno-Karabakh er derfor også viktig for resten av verden.

Norge kan bidra

Det må utøves mer politisk press på Nikol Pashinyan og hans støttespillere for å få slutt på okkupasjonen og armenske angrep på sivile mål, og for å la aserbajdsjanske flyktninger få vende hjem.

Norge har nå en viktig stemme som medlem av FNs sikkerhetsråd. Det er viktig at Norge som en fredsnasjon bruker sin stemme og krever at FN-resolusjonene følges for å få en varig og rettferdig fred for alle parter. Dette er også viktig for tilliten til FN som en fredsbevarende organisasjon.