Er Norge en klimaskurk eller en klimahelt?
Konsekvensene av å sette menneskerettighetene til side i klimakampen vil vedvare i flere tiår.
Hva betyr retten til et sunt miljø i møte med klimaendringene? Hindrer den en regjering i å utstede nye lisenser til leting etter petroleum? Norges høyesterett samles denne uken for å behandle disse spørsmålene.
Saken er unik ved at Norge gjennom flere tiår har finansiert sin økonomiske utvikling med utvinning og eksport av olje og gass. Saken er også et symbol på de utfordringene mange land møter i arbeidet for det grønne skiftet. Det er fordi eksisterende globale reserver av olje, gass og kull ikke kan brennes uten å overskride de avtalte temperaturmålene i Parisavtalen.
Moralsk kompass
Noen oppfatter saken som en tiltale mot en modell for energiproduksjon som ikke er bærekraftig. Andre stiller spørsmålet: Hvorfor skal Norge slutte å lete etter olje og gass når verdenssamfunnet vil fortsette å bruke fossilt brensel i flere tiår fremover?
Her tilbyr menneskerettighetene et moralsk kompass for det strukturelle, økonomiske skiftet som er nødvendig i energisystemer på alle nivåer.
Klimaendringer utgjør en eksistensiell trussel mot utøvelsen av menneskerettighetene. Selv en tilsynelatende beskjeden økning i globale gjennomsnittstemperaturer til 1.5 grader over førindustrielle nivåer vil øke fattigdom, matusikkerhet, sykdom og død.
Norges store ansvar
I fjor behandlet nederlandsk høyesterett Urgenda-saken. Den konkluderte med at Nederland hadde en forpliktelse til å «gjøre sin del for å forhindre farlige klimaendringer, til tross for at det er en global utfordring». Konklusjonen var særlig basert på menneskerettighetene. Den avviste argumenter om at én stat ikke trenger å ta ansvar dersom andre stater ikke overholder sine forpliktelser. Det samme gjaldt hvis én stats bidrag til utslipp er svært lite i global skala.
Norge har et relativt stort ansvar for å komme klimaforpliktelsene i møte. Det er på grunn av landets ressurstilgang, rollen som storprodusent av olje samt drivhusgassutslipp pr. innbygger, som er høyt over det globale gjennomsnittet. Norge har også den nødvendige kapasiteten.
Betydelig mindre velstående land, som Belize og Costa Rica, og land i en økonomisk fordelaktig situasjon, som Frankrike og New Zealand, har allerede stanset videre leting etter olje og gass for å bremse klimaendringene. Og i 2019 avviste en australsk domstol en foreslått kullgruve. Basert på forpliktelsene i Parisavtalen samt en rapport om det globale gjenværende karbonbudsjettet konkluderte domstolen med at en utvidelse av kullgruvedrift var «feil sted til feil tid».
Global rekkevidde
Bortimot alle verdens land strever med disse utfordringene. Det er det tatt høyde for i Parisavtalen. Hvert land bestemmer selv mengde og tidsrom for utslippsredusering av farlige klimagasser.
I mange land er regjeringen motvillig til å iverksette nødvendige tiltak. Resultatet av dette er at sivilsamfunn i økende grad går rettens vei for å sikre bærekraftig utvikling. Da er ofte internasjonale menneskerettigheter, som retten til liv, kultur, helse, familie og et sunt miljø, avgjørende for rettens beslutning.
Klimautviklingen fremhever også menneskerettighetenes globale rekkevidde. Konsentrasjonen av drivhusgass i jordens atmosfære påvirkes likt, uavhengig av hvor norske petroleumsressurser forbrennes. Konsekvensene av petroleumsvirksomheten forsterker den globale klimakrisen, uavhengig om det foregår i Norge eller i et annet land.
Empati er avgjørende
Alle land i verden står overfor utfordringer i utviklingen av alternative energikilder. De økonomiske kostnadene for det grønne skiftet er betydelige.
Men investeringer i grønne arbeidsplasser i gjenopprettingen av økonomier post-covid-19 vil forberede verdensøkonomien på avkarbonisering. Kostnadene for passivitet er derimot betydelig mer ødeleggende. Selv dersom kostnadsregnskapet settes til side, er spørsmål om moral og rettferdighet kjernen i klimaproblemet. Empati i møte med utbredt lidelse og respekt for andres rettigheter er avgjørende for klimakampen.
Nettopp derfor vil avgjørelsen fra Norges høyesterett ha en varig innvirkning også utenfor landets grenser. Den vil belyse hvorvidt, og hvordan, menneskerettigheter kan forenes med petroleumsvirksomhet i en verden som står overfor en enorm klimakrise. Ønsker Norge å forsterke eller lindre denne krisen?
Retten til sunt miljø
Produksjon på nye petroleumsfunn vil forsterke risikoen klimaendringene medfører for menneskehetens velvære. Det er ubestridelig. Konsekvensene av å sette menneskerettighetene til side i klimakampen vil vedvare i flere tiår.
Hvis Norge godkjenner en aktivitet som resulterer i millioner av tonn med skadelig utslipp, så er den grunnlovfestede retten til et sunt miljø meningsløs. Og det i en tid hvor verden står overfor de største miljøutfordringene noensinne.
