Rettferdig konkurranse er viktigere enn inkludering av transpersoner
Jeg er redd vi vil få en idrett som er forbeholdt menn.
Så har det altså skjedd, det helseminister Bent Høie (H) i 2015 i debatt med teolog Espen Ottosen avfeide som «fantasier». Laurel Hubbard er første transkvinne som skal delta i OL innen vektløfting.
Hubbard var en talentfull juniorutøver med nasjonale rekorder i New Zealand. Som senior var Hubbard helt ordinær. Da han som godt voksen 35-åring skiftet juridisk kjønn fra mann til kvinne, gikk han fra å være middels elendig i herreklassen til å bli helt i verdenstoppen i dameklassen.
Og nå, som juridisk kvinne, er Hubbard tatt ut til OL. Det er på bekostning av Parisa Jahanfekrian som ville fått oppleve OL for aller første gang.
Hubbard er ikke bedre enn Jahanfekria fordi hun har trent så mye mer eller hardere. Det er ikke fordi hun er så mye tøffere mentalt. Tvert imot. Hubbard er bare sterkere enn sine konkurrenter fordi hun er hankjønn.
Tydelig forskning
De siste årene er det kommet mer og bedre forskning omkring disse spørsmålene. Vitenskapen er helt utvetydig. Biologiske menn har så store konkurransefordeler på alle områder sammenlignet med biologiske kvinner at rettferdig konkurranse er helt umulig.
Selv en profilert transutøver og forsker som Joanna Harper innrømmer at transkvinner, selv etter langvarig hormonbehandling, har store fordeler.
Den internasjonale olympiske komité (IOC) sier at man så langt det er mulig, skal unngå å ekskludere transutøvere. Det er bra. Men, og her er det et stort men, de samme retningslinjene hevder at lekenes overordnede sportslige mål er at det skal garanteres rettferdig konkurranse.
Når vi også vet at disse retningslinjene kom på plass i 2015 uten at tilgjengelig forskning på området var vurdert, kan man ikke annet enn tenke at IOC virkelig ikke bryr seg om kvinnelige utøvere.
Rettferdig konkurranse
Regelverket pr. i dag sier at så lenge utøvere som har gått igjennom en mannlig pubertet, har redusert testosteronnivået (under 10 nmol/L) sitt over en periode på 12–24 måneder, så kan de konkurrere i kvinneklassen. Med dagens regler vil likevel transkvinner kunne ha opp til fem ganger så høyt testosteronnivå som kvinner.
Skal idretten ha et minimum av mening og integritet, må resultatene ha troverdighet. Da trumfer rettferdig og trygg konkurranse spørsmålet om inkludering.
Etter at nyheten om Hubbard sprakk, har flere ledende internasjonale utøvere rettet sterk kritikk mot IOC og internasjonal idrett. Her hjemme er det stille som i graven.
Like muligheter eller ikke?
Hvorfor? Er norske utøvere likegyldige til sine kolleger? Eller er de som britiske utøvere livredde for å påpeke den åpenbare urettferdigheten?
For noen måneder siden ble prosjektet «Like muligheter» lansert. Kulturminister Abid Raja (V) og flere av våre mest kjente kvinnelige utøvere var ambassadører. Sommer-OL i Tokyo var sommeren store mål for to av disse ambassadørene, Amalie Iuel og Grace Bullen.
«Like muligheter» er i utgangspunktet en strålende idé, men hvorfor har ingen av ambassadørene eller hjernene bak kampanjen tatt til orde for å beskytte og sikre kvinner rettferdig deltagelse i OL?
Vår eneste mulighet til å feire eksepsjonelle prestasjoner av våre kvinnelige utøvere er jo nettopp at de har en egen beskyttet klasse. Dette er noe FNs kvinnekonvensjon artikkel 10 gir kvinner rett til og garanterer.
Biologi, ikke identitet
Hva er formålet med idrett og konkurranse? Toppidrett er en dyst mellom likemenn, eller kvinner om man vil, og det handler om hvilken kropp som er raskest, sterkest eller mest utholdende.
Vinneren er stort sett den som har optimalisert kroppens prestasjoner. Derfor må vi ikke forveksle kjønn (sex) med kjønnsroller (gender) i idretten. For det handler om biologi, ikke identitet.
Når Norges idrettsforbund kopierer trans-aktivistenes språk, ties norske kvinner og kvinnelige utøvere ihjel.
Trist og skammelig
Så langt er det bare Senterpartiet og Kristelig Folkeparti som våger å gå i bresjen for å forsvare kvinners rett til rettferdig og trygg idrett. Da kan man ikke tro annet enn at likestilling og kvinnekamp egentlig ikke er så viktig for de andre politiske partiene.
Norsk og internasjonal idrett står ved et veiskille. Hvis vi ikke sikrer rettferdig og trygg idrett for våre kommende generasjoner av jenter og kvinner, er jeg redd vi i fremtiden vil få en idrett som er forbeholdt menn.
Det vil gjøre kloden langt fattigere, og det er ingenting annet enn trist og skammelig.
