Jostein og jeg har ikke vært i nærheten av å gå fra hverandre. Så kom januar.
Tegnehanne hadde en tøff start på året.
Da jeg ble gravid, skjedde det som alltid skjer: Folk begynte uoppfordret å slenge råd i min retning som om det var småpenger og jeg var Trevi-fontenen midt i turistsesongen.
Ett av rådene som gikk igjen, var en variasjon av at vi bare måtte komme oss gjennom babyens første leveår, og så ville ting bli enklere.
Nå har vi vært foreldre i syv måneder, og jeg kan med glede si at det har gått bedre enn jeg fryktet. Selv om jeg et par ganger i mørke nattetimer har fantasert om å kaste babyen og alle mine livsvalg på sjøen, så har jeg jevnt over vært utrolig fornøyd med tilværelsen. Jostein og jeg har ikke vært i nærheten av å gå fra hverandre.
Så kom januar.
Om ikke det var nok med speilglatt is, sur vind og uendelig mørke, så kom også koronaisolasjon, min permisjonsslutt og et nyttårsforsett om ikke å spise godteri i hele januar. Og det var tydeligvis tuen som veltet lasset.
Det begynte med at babyen en dag gikk fra å smile hele tiden, til alltid å lage dette ansiktet og denne lyden:
Dagen etter begynte Jostein og jeg å lage dette utrykket og denne lyden:
Og så hadde vi det gående. Omtrent fem dager inn i det nye året dyttet vi hverandre inn i en nedadgående spiral.
På dag seks ble jeg irritert over ting jeg egentlig pleide å elske, og lot det gå ut over Jostein.
På dag sju lot jeg det gå ut over fremmede.
På dag åtte hadde jeg hatt sangen «Olle Bolle» på hjernen i en uke og følte at jeg måtte holde meg fysisk fast for ikke å gå i total oppløsning mentalt.
Så skjedde det som måtte skje.
Den 12. januar la jeg babyen for kvelden, pakket vesken min og la ut på tur til den lokale Kiwi-butikken for å bryte mitt eneste nyttårsforsett.
Jeg kjente endorfinene strømme til allerede i kassen.
Sjekk ut Hanne Sigbjørnsens Instagram og Twitter: @tegnehanne
