En norsk statsminister kan løse klimakrisen
Makt og innflytelse er til for å brukes.
Verdens ledere må erklære unntakstilstand i sine land for å redde klimaet, sa FNs generalsekretær nylig. António Guterres advarer om at landenes forpliktelser ikke er nok til å begrense temperaturstigningen til 1,5 grader. Han har selv lite å være stolt av.
FNs klimakonvensjon ble undertegnet i 1992 for å «forhindre farlige menneskeskapte påvirkninger av klimasystemet». Da var økningen på lave 0,46 grader. Nå er den på vei mot 3,3 grader i 2100, en «hot house earth».
Tallene viser FNs mangel på klimalederskap til tross for 25 klimakonferanser, sist i Madrid med 25.000 besøkende. Evnen til å prestere er fraværende fordi det ikke er mulig å levere på mål uten egnede virkemidler.
Krevende omstilling
Ut fra tekniske og finansielle forutsetninger vurderer klimaforskere at det er mulig å unngå en klimakrise, men at omstillingen til en bærekraftig verdensorden vil bli krevende.
En global klimakrise kan kun unngås hvis stormaktene tar ansvar. Om «null-komma-Norge» eller 356 «mikro-kommuner» leverer på egne utslippsmål eller ikke, har liten betydning sett i en slik sammenheng.
Norsk klimapolitikk må endres fra å handle lokalt og nasjonalt til også å handle globalt.
Kina, USA, EU, India og Russland står for 2/3 av utslippene av klimagasser og det halve av verdensbefolkningen. Disse landene har følgelig mest å ta tak i for å få utslippene ned. Samtidig har de flest som vil lide permanent hvis det blir for varmt.
FN-pakten fastslår at nasjonale grenser er ukrenkelige. Likevel har FNs sikkerhetsråd, i tråd med sitt mandat, intervenert militært et 70-talls ganger av humanitære årsaker.
Vedtak fattet av rådet må dessuten alle medlemsland innordne seg etter. I klimasammenheng blir nasjonale grensers ukrenkelighet meningsløst fordi nasjonale utslipp av klimagasser varmer opp en atmosfære som tilhører oss alle.
Vi trenger et «FNs Klimaråd»
Skal FN levere på sin klimaambisjon, må det på plass et «FNs Klimaråd», et «UN GREEN Council», med et mandat i klimaspørsmål på linje med Sikkerhetsrådet for fred og sikkerhet. Et mandat til å fatte klimavedtak alle land er forpliktet til å innordne seg etter.
FNs krav om enstemmighet gjør FNs klimaregime handlingslammet. I et «FNs Klimaråd» reduseres antallet fra 195 land til de samme 15 som i sikkerhetsrådet og med de samme fem vetolandene i førersetet.
Dette kan vedtas med 2/3 flertall og vil være i tråd med FNs formål : «Å få i stand internasjonalt samarbeid om løsningen av internasjonale problemer» og «være et sentrum for samordning av nasjonenes virke for å nå felles mål».
Norge har en plass i Sikkerhetsrådet. Og med det en unik anledning til å sette klimaendringene på dagsordenen og tilføre FN, gjennom et FNs Klimaråd, tilstrekkelig beslutningsevne og handlekraft til å levere på egen ambisjon. Dette vil rettferdiggjøre de 34 millioner kronene det kostet å sikre plassen.
Makt og innflytelse er til for å brukes.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
