Debatt

Kort sagt, onsdag 16. desember

  • Debattredaksjonen

Nytt sykehus i Oslo. Gestapos jødejeger. Ull og miljø. Islam. Minnesmerket over Utøya-ofrene. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ikke hele sannheten om nytt Oslo-sykehus

I sin kronikk om Nye Oslo universitetssykehus (OUS) forteller administrerende direktør Bjørn Atle Bjørnbeth og viseadministrerende direktør Jan Frich ikke hele sannheten (Aftenposten 11. desember). Ifølge direktørene skal Aker sykehus overta behandlingsansvaret for pasienter i bydeler i Groruddalen som i dag sokner til Ahus.

Sannheten er at det med deres sykehusplan ikke blir plass på Aker sykehus til somatiske pasienter fra Stovner og Grorud i utbyggingens første etappe. Dermed er det uvisst når Aker kan bli lokalsykehus for hele Groruddalen. Direktørene argumenterer for at det nye sykehuset som planlegges på Gaustad, vil ha kapasitet nok til den økende befolkningen i Oslo.

Det direktørene ikke forteller, er at den nasjonale modellen som sykehuset planlegges etter, har feilet gang på gang andre steder. Som på Kalnes i Østfold, der det var korridorpasienter fra dag én. Planene for Nye OUS burde vurderes i lys av evalueringsrapporten om Kalnes sykehus for å hindre at man gjentar feilen fra Østfold, og at det planlegges med for liten fremtidig sykehuskapasitet også i Oslo.

Direktørene forteller heller ikke om at Nye OUS blir en svært kostbar sykehusutbygging, siden man blant annet skal rive 110.000 kvadratmeter gode sykehusarealer på Ullevål.

De omtaler ikke den store usikkerheten knyttet til både investeringskostnader og de driftsøkonomiske konsekvensene, og at det planlegges med svært høye krav til effektivisering og innsparing i årene før og etter et nybygg på Gaustad står ferdig. Direktørene skriver ikke om at deres sykehusplan ikke har støtte i Oslo bystyre, og at forprosjektfasen ble vedtatt mot de ansattes stemmer.

Bjørnbeth og Frich forteller heller ikke om at de planlegger for at Nye Oslo universitetssykehus skal redusere den fremskrevne sykehusaktiviteten i Oslo med rundt 140.000 somatiske liggedøgn i året. Dette vil gå aller mest utover den eldre skrøpelige pasient som trenger sykehustjenester aller mest. Direktøren og visedirektøren beskriver dette som «samarbeid og samhandling». Med fine ord dekker de over det faktum at de skal kutte sykehustilbudet for den eldre pasient og overføre pasientansvaret, tilsvarende 140.000 liggedøgn i året, til Oslo kommune. Direktørene skriver til slutt at dette er en ønsket politisk utvikling. Vel, da trengs en annen politikk. Den kan man få etter valget neste høst.

Kjersti Toppe, stortingsrepresentant og helsepolitisk talsperson (Sp)


Hvorfor ble Gestapos jødejeger benådet?

For åtte år siden, under arbeidet med min roman Frikjent, en slags fiksjonsversjon av Marte Michelets Hva visste Hjemmefronten?, studerte jeg rettssaken mot SS-Hauptsturmführer Wilhelm Wagner, den norske Gestapo-sjefen som hadde ansvaret for deportasjonen av norske jøder.
Mitt motiv var å avdekke hvorfor norsk rettsvesen først dømte ham til døden, deretter omgjorde dommen til livsvarig tvangsarbeid, for så å benåde ham allerede i 1951, etter bare fem års soning.

Min konklusjon var at Wagner og hans Gestapo hadde så mange hjelpende hender her i landet, at skammen over norske jøders skjebne fordelte seg over hele det norske samfunnet og derfor ble forsøkt gjemt og glemt i seiersrus og gjenreisning.

Lite kjent er for eksempel Likvidasjonsstyret, organet Quisling opprettet for å «inndra og avhende» jødisk eiendom. Her var kun nordmenn ansatt. Totalt ble rundt tusen formuer inndratt og solgt.

Urettferdigheten fortsatte etter krigen. Jøder som hadde flyktet, fikk ikke tilbake sin bolig da de kom hjem. Gjeldende regel sa at den retten hadde bare dem som måtte flykte pga. motstandskamp, ikke pga. rase.

Overlevende familiemedlemmer fikk heller ikke utbetalt forsikringsoppgjør for avdøde slektninger, fordi det ikke ble betalt forsikringspremie etter deportasjonen, og fordi det ikke fantes dødsattester på dem som ble drept i Auschwitz og andre dødsleirer. Offisielt var jødene bare savnet.

Ole Kristian Ellingsen, forfatter


Fake news om ull

«Hvem visste at ull er en versting når det kommer til klimaavtrykk?» skriver Mari Grydeland i anmeldelsen av Den store klimaguiden. Thomas Hornes bok kaster ut tall som kanskje kan være fun facts i selskap, men de er gale. Ideen om at naturfibrene gir størst klimabelastning, mens syntetiske som polyester er «best», er fra en indeks utviklet av de største produsentene av mote- og sportsklær; altså storforbrukere av syntetiske materialer. Nå er denne privateid og skal tjene penger på råd om hva som er «best i klassen».

Horne må ha sett en eldre utgave, siden ull er versting. En nyere utgave peker på silke og alpakka. Å følge pengene er lurt. Hva er ikke regnet med? Hvem tjener på å rettferdiggjøre den eksplosive økningen i plastfibre? Hverken mikroplast eller biologisk mangfold er med. Forskningsrådet har tildelt NIBIO Amazing Grazing-prosjektet, hvor vi skal vise at sau på utmarksbeite bidrar positivt til nettopp biologisk mangfoldsmiljø og klima. Vi må utnytte ressurser som ull bedre. Det haster å endre politikk og forbruk basert på innsikt som ikke dikteres av dem som tjener mest på å ødelegge verden.

Ingun Grimstad Klepp, seniorforsker Forbruksforskningsinstituttet SIFO, Oslo Met og Tone Skårdal Tobiasson, journalist, forfatter og redaktør


Islam har mange ansikter

Religionsviter Osamah Rajpoot hevder jeg henger fast i «gamle fordomsfulle stereotypier av islam» når jeg begrunner hvordan karikaturtegninger kan uttrykke legitim religionskritikk. Rajpoot har rett i at det er mulig å forstå Muhammed som feminist og humanist, for Muhammed ga kvinner og flere sårbare grupper i Arabia rettigheter de da ikke hadde. Det snakker vi selvfølgelig også om i religionsundervisningen, og egentlig ønsker jeg å stoppe der.

Men islam har mange ansikter. Mens ultrakonservative Saudi-Arabia er islams vugge, bor det flest muslimer i det sekulære Indonesia, og både Malala og mulla Krekar må anses som muslimer. Selv innenfor islamismen, et politisk uttrykk av islam, er det mange grener, og noen av disse tolker Koranen bokstavelig og vil rekonstruere samfunnet Muhammed og de første kalifene levde i.

Rajpoot hevder at en slik lesning er gammeldags. Det har han helt rett i, men dette er altså ikke min korantolkning. Det er én av veldig mange muslimske lesninger.

Jeg håper imidlertid mange har lest Rajpoots innlegg, for vi er alle tjent med at den teologiske tolkningen han representerer, vinner frem. Men i religionsundervisningen må vi gi ungdommen et større innblikk i mosaikkbildet som islam er. Det dytter ikke ungdommen over i feil hender. Tvert imot. Og her er Rajpoot og jeg helt enige.

Trine Lise Gressløs, lektor ved Frederik II vgs.


Sett heller opp en støtte med navnene på Utøya-ofrene

Det pågår nå en heftig debatt om minnestedet over 22. juli-tragedien. Over utformingen – den er ikke individuell nok, mener noen kulturprofiler. Og det er liksom ikke stort nok. Det blir kanskje ikke ferdig før 10-årsdagen om trekvart år. Det skal visstnok være en nasjonal katastrofe på høyde med 9. april 1940.

Det ingen synes å være opptatt av, er om det er riktig å bruke 300 millioner kroner på dette. Pluss at man overkjører naboer – som hadde dette nær innpå livet. De vil gjerne få legge dette bak seg. Med et slikt anlegg vegg i vegg er det ikke mulighet for det.

Ved å gjøre dette så voldsomt gir man drapsmannen mye større plass enn han fortjener. Siden han overlevde, kan han sitte i sin celle og nyte fruktene av sin gjerning. Og det er jo det terrorister ønsker. At han er innesperret, bare styrker hans martyrium.

300 millioner – det nærmer seg en halv milliard – og kanskje blir det det til slutt. Sånne prosjekter har en tendens til å legge på seg. Hadde man gitt disse pengene til å styrke politiet, hadde de kanskje hatt ressurser til å begrense tragedien.

I Nøtterøy kirke henger det en plakett med over 200 navn på mennesker som mistet livet under andre verdenskrig. De aller fleste av dem sjøfolk som mistet livet mens de fraktet livsviktige varer over havet. De hadde opplevd måneder, kanskje år i redsel – for så å havne i sjøen og brennende olje. Vi hedret dem med en linje på en messingplakett. Fordi de ga sitt liv for at vi i dag kan leve i et fritt land og i overflod.

Hva er så mitt forslag? Jo, at man ganske enkelt setter opp en støtte med navnene på dem som ble drept. En på bryggen på fastlandet ved Utøya og en ved regjeringskvartalet. Det tror jeg blir like sterkt. Kanskje naboene synes det er greit. Og det kan vi sikkert få ferdig før 22. juli 2021.

Hans Magnus Borge

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Oslo universitetssykehus (OUS)
  3. Andre verdenskrig
  4. Ull
  5. Islam
  6. Gestapo
  7. Kjersti Toppe