Debatt

Falsk balanse svekker Hillary Clinton – og pressen | Gjermund Stenberg Eriksen

  • Gjermund Stenberg Eriksen

En av kardinalsyndene mediene av og til begår, kalles falsk balanse. Straffen er ikke evig fortapelse, men fire år med Donald Trump kan bli ille nok.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det har lenge vært klart at dette blir en skitten valgkamp, men her må journalister få frem at noe er kanel og noe er skitt.

Mantra i amerikanske medier er at Donald Trump og Hillary Clinton er de kandidatene velgerne har hatt minst tillit til i målingenes historie, og at begge forbindes med skandaler og løgn. Som om de var sammenlignbare størrelser.

At Clinton ifølge journalister og velgere ikke er til å stole på, kommer i hennes tilfelle av helt andre grunner. Og det er påfallende lite selvransakelse å spore i pressens løpende dekning, for eksempel i Aftenpostens egen skitt-liste om Clintons spøkelser.

Maskinens maskefall

Som utenriksminister forlot Hillary Clinton jobben med historisk høye oppslutningstall i 2013.

Republikanerne hadde brukt sin negative energi på Barack Obama, men etter valget var fredningen over.

Angrepsmaskinen har alltid vært koordinert på tvers av pr-firma, talk-radio, pressgrupper og politikerne, men aldri eksplisitt som noe de skattebetalte folkevalgte holder på med.

Helt til lederkandidaten Kevin McCarthy presterte det unevnelige: Han innrømmet live på TV at granskningene av Hillary Clinton handlet om å svekke hennes oppslutningstall. 20 millioner dollar har granskningen foreløpig kostet. Og McCarthys lederkandidatur.

Og fra før: Sleng på 90-tallet med 80 millioner dollar i undersøkelse av Whitewater-saken. Legg til betalte kampanjer mot Hillary Clintons helsereform, antall millioner dollar brukt på research, rapporter og graving i hennes liv. Ingen levende politiker på denne planeten er det blitt brukt så mye penger, tid og krefter på å skape og spre skitt om.

Duften av ingenting

Selv om alt kriminelt er avvist og det kritikkverdige er peanøtter, henger det alltid en dunst igjen – selv av det som aldri var der. Og muligheten er evig for å repetere det dunstskapende i både rykter og tomme påstander. Alt for å bekrefte narrativene om at hun sniker seg unna, tar seg til rette, lyver og bare vil ha makt: Untrustworthy. Skyldig til det motsatte er bevist.

Hillary Clinton er ikke perfekt. Hun har kommet med omgåelser, hvite, grå og svarte løgner. Men agget hun får i omtalen av amerikanske og norske journalister, er et resultat av vedvarende politisk svertekunst. Når selv den tidligere redaktøren i NY Times Jill Abrahams, i den glimrende intervjupodcasten «Off Message», mener Hillary Clinton får mer kritikk enn andre, så er det grunn til bekymring.

Medienes gode hensikter

Den falske balansen oppstår av flere grunner. Behovet for å fremstå nøytral, er den mest åpenbare. Journalister vil se ut som om de bruker like mye kritiske krefter på begge sider. Det er hederlig nok, men på vrangen blir det forfengelig: Sannheten må vike for inntrykket av nøytralitet.

Den største drivkraften er likevel kommersiell; behovet for konflikt og spenning. Du beholder ikke seeren eller leseren om noe ikke står på spill, om det ikke er jevnt. Og retorisk. Vil du lese om e-postskandalen eller bruddet på saksbehandlingsrutinene?

Det vi trenger er klar tale, tydelighet og fakta i den løpende dekningen. Det er ikke to skitne kandidater. Det har antagelig aldri vært større forskjell i karakter, kvalifikasjon, lederegenskaper og personlighet. Så får vi som er redd Donald Trump håpe at fornuften seirer. Men som Hillary Clinton selv har sagt: «Hope is not a strategy».

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Opptatt av mediekritikk? Da vil vi anbefale deg å følge med på spalten vår,** Medierevisjonen**. Her er et lite utvalg:

Les mer om

  1. Hillary Clinton
  2. Medierevisjonen