Debatt

Kirkevalget: En kirke bør ikke gjøre forskjell på folk

  • Gard Sandaker-Nielsen
    Gard Sandaker-Nielsen
    Leder, Åpen folkekirke og Oslo bispedømmeråd
Jeg håper alle som synes at kirken er viktig, vil stemme. Ikke minst håper jeg de stemmer for en kirke som ikke diskriminerer og som anerkjenner at mangfoldet er en gave og berikelse – ikke en trussel, skriver innleggsforfatteren.
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I min fars hus er det mange rom, sier Jesus i Johannesevangeliet. Men mange møter dessverre lukkede kirkedører, og de konservative kreftene i kirken må passe seg for ikke å stenge ytterdøren helt.

Kirkevalget i september kan bidra til at kirkedørene blir åpne for alle.

To menigheter har vært spesielt viktige for meg. Den ene er Langesund menighet, hvor jeg tilbrakte mine ungdomsår, den andre Storsalen i Oslo. Der ble jeg ønsket velkommen, fikk troen styrket og fikk nye venner. Kort og godt: Jeg hørte til og følte meg hjemme.

Ble skjøvet bort

På slutten av teologistudiet ble det klart for meg at jeg var homofil. Jeg klarte endelig å tro at Gud hadde skapt også meg som jeg skulle være.

Gard Sandaker-Nielsen.

Dessverre hadde prest og ledelse i menighetene behov for å være tydelige på at homofilt samliv ikke hørte hjemme i kirken, og jobbet aktivt mot den nye ekteskapsloven og ny vigselsliturgi. Det betydde at også jeg ble skjøvet bort.Flere, både på Menighetsfakultet og i kirken støttet, meg og hjalp meg gjennom prosessen. Samtidig var det venner og gamle støttespillere som ikke lenger kunne støtte meg. Av flere fikk jeg høre at «tenk hvor vanskelig det var for vennene dine da du kom ut av skapet».

Jo da, det kan så være at noen syntes det ble vanskelig. Men: Ikke på langt nær så vanskelig som det var for meg.

Problemet i kirken er at mange prøver å skille sak og person. Når det er personen som er saken, er det helt umulig.

Et sted å være seg selv

Uten den nødvendige støtten fra menigheten, måtte jeg lete etter et nytt, trygt fellesskap. Det fant jeg heldigvis i Åpen Kirkegruppe (ÅK), hvor det å være annerledes, var det vanlige. ÅK var et hjem der alle kunne være seg selv.

Noen menigheter klarer å være det, samtidig som mange er villige til å «gå til kamp mot homoekteskap», uten å forstå hva det gjør med menneskene det gjelder.

Striden rundt ja’et til min nåværende ektemann og meg i våpenhuset i Kampen kirke i 2008 er således ikke et eksempel til etterfølgelse. Noen feiret med oss, mens andre sa hvor forkastelig dette var. Når folk tar avstand fra vår kjærlighet, må de forstå at de også skyver folk fra seg.

Når vår kjærlighet blir kalt «ikke-kjærlighet» og syndig, er det klart det for mange blir vanskelig å tro på en Gud som elsker. Det gjør det vanskelig – og for mange nærmest umulig – å være homofil og kristen.

Mangfold er en gave

Mange lesbiske, homofile, bifile og transpersoner er i kirken på tross av, og ikke på grunn av hvordan kirken har møtt dem.

Vi kan sørge for at den tiden snart er over.

  1. september er det kirkevalg i Den norske kirke. Åpen folkekirke stiller med egne lister og vil at alle skal kunne finne sitt rom og sin plass i kirken og dessuten gifte seg der. At kirken skal åpne opp, og ikke stenge mennesker ute.

Jeg håper alle som synes at kirken er viktig, vil stemme. Ikke minst håper jeg de stemmer for en kirke som ikke diskriminerer og som anerkjenner at mangfoldet er en gave og berikelse – ikke en trussel.

Les også

  1. Hopp i antall utmeldinger fra statskirken

  2. Slettahjell vraket etter homostøtte

  3. Ruster til ny homokamp i Kirken

Les mer om

  1. Debatt