Et forsvar for kritisk bekymring
Forfattere og forlag kan komme til å sette bremsene på av frykt for hva ulike interessegrupper og kampanjer vil gjøre.
Forfatter Helene Uri (27. februar) har bedt forfattere tenke seg nøyere om når de er «moralsk forarget» av endringene i Roald Dahls bøker for barn. Forlegger Anders Heger skriver kronikk med tittelen «Et forsvar for den sensitive lesning» (2. mars).
Jeg er ikke forarget, men mer bekymret over rammene for ytringer, enten det er i bok eller på skjerm, og enten det er for barn eller voksne.
Forsterket av internasjonal trend
Jeg er enig med Heger og Uri i at en samtidsjustering i og for seg er en grei sak som har vært praktisert lenge. Men det er kommet noen mer foruroligende endringer som ikke bare lar seg avskrive som nødvendig «oppdatering» eller endringer etter såkalt sensitivitetslesning.
I seg selv er ikke korrigeringen som opphavsrettshaverne gikk med på i Roald Dahls bøker, noe annet enn samtidsjustering og kulturell tilpasning. I seg selv er heller ikke endringene som er gjort i Astrid Lindgrens og Thorbjørn Egners bøker, problematiske (for Egners del var vel tegningene verre enn teksten).
Heger har rett i at det var nødvendig å justere bøkene om de skulle overleve i samtiden. Men det hverken han eller Uri drøfter, er om tilsynelatende selvsagte justeringer også kan bli forsterket av en internasjonal trend (med røtter i USA) som bør bekymre alle som skriver, også dem som skriver for barn.
For noen år siden arrangerte Norsk barnebokinstitutt et internasjonalt seminar om sensur av barne- og ungdomslitteratur. Der kom det tydelig frem at ulike interessegrupper og myndigheter i vestlige demokratier lager aksjoner, kommer med tiltak og foreslår lover for å begrense ytringsrommet i barne- og ungdomslitteraturen.
For dem som tviler: Ta en kikk på den amerikanske bibliotekforeningens «Banned Books» som årlig rangerer bøker som er under press, eller som tas ut av bibliotekene i USA. Der topper barne- og ungdomslitteraturen som oftest listen. Direktøren for ytringsfrihetsavdelingen i den foreningen var i alle fall bekymret.
Blir sensur resultatet?
Vi kan selvfølgelig innvende at dette ikke skjer i Norge eller Norden. Men det aller viktigste er at dette er en trend som sprer seg internasjonalt. Og trenden er ikke uavhengig av presset mot liberale demokratier i vestlige land.
Dermed er det ikke forfatternes selvsensur og forlagenes forhåndskritiske lesning av manus som er problemet i barne- og ungdomslitteraturen. Problemet er heller at både forfattere og forlag kan komme til å sette bremsene på av frykt for hva ulike interessegrupper og kampanjer vil gjøre.
Er litteraturen og ytringsfriheten tjent med det? Er det unyttig at forfattere og forlag drøfter om ideell justering og oppdatering av tidligere og nye verker på lengre sikt kan føre til at sensur blir resultatet?
Hvorfor mener vi at ordet ennå veier tyngst, til tross for at skjermen opptar stadig mer av barn og ungdoms tid?
Dessuten: Det er ikke lite pussig at rammene for hva som er tillatt å skrive for barn, skal være trangere i skrift enn i film, TV eller spill. Det er ikke mye sensitivitet å spore i gaming, som daglig brukes av de fleste barn. Spillindustrien er større enn bok- og filmindustrien.
Så hvorfor mener vi at ordet ennå veier tyngst, til tross for at skjermen opptar stadig mer av barn og ungdoms tid? Bør vi spørre oss om bekymringen for bokens makt egentlig er oppdatert, og om all vår bekymring over hva høyst ulike barn tåler og ikke tåler, egentlig er utdatert?
