Eldreomsorg: Vi vet bedre, så hvorfor lar vi det skje?

Utelatt helse- og omsorgshjelp representerer en trussel mot pasientsikkerheten.

Innsatsen fremover må styres mot de kommunale omsorgstjenestene for å klare å håndtere det økende antallet eldre. Dette er en tydelig konklusjon fra Helsepersonellkommisjonen, som la frem sin rapport forrige uke.

De siste månedene har vi vært vitne til medieoppslag om norsk eldreomsorg som har berørt og opprørt mange. Gjennom Aftenpostens reportasjer fra Oslos helsehus og NRKs Brennpunktprogrammer har vi vært vitne til sterke historier om gamle, syke og sårbare mennesker.

Tidligere statsadvokat Lasse Qvigstad var en av dem. Det har handlet om utelatt omsorg. Hvorfor skjer dette? Vi har noen svar.

Ny forskning

På oppdrag fra Helsedirektoratet har Senter for omsorgsforskning over en treårsperiode undersøkt forekomsten av og grunner for ufullstendig helse- og omsorgshjelp i sykehjem.

Vi har analysert svar fra 715 pleiefaglig helseansatte i 46 sykehjem. Vi har dybdeintervjuet ledere i sykehjem i Nord-, Midt-, Sør-, Vest- og Øst-Norge. Og vi har gjennomgått den eksisterende norske og internasjonale litteraturen på området.

Mangel på tid

Vår forskning viser at pleiere ofte må utelate sentrale arbeidsoppgaver på grunn av mangel på tid. De oppgir at de ofte ikke får tid til å aktivisere og bidra til at beboerne opplever fellesskap og mening i hverdagen. Vi fant også at omsorgsoppgaver som går på kroppsvask, munn- og tannstell og assistanse ved måltider blir hyppig utelatt eller utsatt. Dette er altså ikke enkelthendelser fra media.

Det betyr ikke at alle sykehjemsbeboere opplever dette, men at det skjer forholdsvis ofte. Nivået av utelatt helse- og omsorgshjelp i de norske sykehjemmene er faktisk høyere enn i andre land som har målt dette på nøyaktig samme måte som oss.

Truer pasientsikkerheten

Befolkningen i Norge må være trygg på at de kan få nødvendig helse- og omsorgshjelp når sykdom og skrøpelighet inntreffer. Realiteten er at utelatt helse- og omsorgshjelp representerer en trussel mot pasientsikkerheten og har negative konsekvenser for mange sykehjemsbeboeres hverdag og livskvalitet.

Det er det alvorlige her. At kunnskap om manglene også kan svekke tilliten til sykehjemmene ytterligere, er heller ikke noe denne sektoren trenger. Det kan føre til at det blir enda større utfordringer med å rekruttere og beholde kompetent personale.

Til tross for at de aller fleste ansatte er dyktige og dedikerte, og at sykehjemsbeboere selvsagt også opplever god omsorg, er det viktig å dokumentere den faktiske forekomsten av utelatt omsorg, slik vi har gjort. Bare på den måten kan vi få oppmerksomhet på problemet og finne sammenhenger og løsninger.

Det må være trygt å varsle

Forskningen vår viser at jobberfaring, stabilitet i stillingene, heltidsarbeid og høy kompetanse bidrar til at ufullstendig helse- og omsorgshjelp blir lagt merke til og erkjennes. Først når noe oppdages og erkjennes, kan man gjøre noe med det.

Og når det oppdages, må ansatte kunne varsle uten å være redde for å bli upopulære eller få represalier fra overordnede. Det kan være utfordrende i små kollegafellesskap, men åpenhetskultur og trygge oppfølgingssystemer er alltid forutsetninger for endring og forbedring.

Samtidig mener vi at disse utfordringene må løftes opp fra den enkelte avdeling og til myndighetsnivå. Når vi vet at stabilitet i stillingene, heltidsstillinger og kompetanse er nødvendig for å avdekke det ufullstendige, er det nettopp her ressurser må settes inn. Noe av dette kan handle om nødvendig omorganisering, men ikke kun det. Det handler også om å få tid til å gjøre jobben.

Manglene i eldreomsorgen er uttrykk for en systemsvikt som ikke først og fremst handler om ansattes holdninger, men om arbeidsvilkår og kompetanse. Sektoren er stor, og økt bemanning og kompetanse koster – både det å utdanne, ansette og å videreutvikle kompetansen.

Ingen bør late som om det er enkelt å prioritere offentlige ressurser, men denne utelatte omsorgen handler om de mest grunnleggende behov vi kan tenke oss. Er ikke dette et kjerneområde for en velferdsstat? Dersom ikke de svakeste blant oss blir prioritert, går velferdsstaten i feil retning.

2427 færre sykehjemsplasser på ti år

Vi vet at antall sykehjemsplasser de siste ti årene er redusert med 2427, samtidig som det er blitt 18.708 flere eldre over 80 år. Henger dette sammen?

Mange av oss kommer til et punkt på slutten av livet der hjelpebehovet er så stort at sykehjem er det eneste stedet som kan gi trygge nok rammer. Da må det være plass til oss der. Og de ansatte må ha arbeidsbetingelser og kompetanse som gjør at de kan skape trygghet.

Stiller små kompetansekrav

I eldreomsorgen har statlige og kommunale myndigheter i liten grad vært villige til å konkretisere hva som skal være nødvendig kompetanse, slik man for eksempel har gjort for allmennlegetjeneste, legevakt, barnevern, barnehage og skole.

Detaljerte statlige bemanningsnormer er imidlertid trolig ikke veien å gå. De fratar kommunene muligheten til selv å vurdere behovet lokalt og tilpasse deretter. Men den manglende viljen til å stille konkrete kompetansekrav til yrkesgruppene i sykehjem og hjemmetjenester er påtagelig. Selv om vi vet at slik kompetanse er avgjørende. Så hvorfor lar vi det skje?

Til høsten er det valg av nye by- og kommunestyrer. Det er et åpent spørsmål om disse kapasitets- og kvalitetsutfordringene i sektoren da blir satt på dagsordenen, eller om dette rykker bak i oppmerksomhetskøen, til tross for søkelyset som nå er satt på saken. Kanskje er de politiske skillelinjene for utydelige for å skape debatt i mediene? Kanskje er pressgruppene for få?

Eller er det rett og slett et uttrykk for aldersdiskriminering: at eldres behov usynliggjøres eller verdsettes lavere enn yngres?