Kjønnsinkongruens: Behandling krever tydelighet og lederskap fra helsemyndighetene
Tiden er overmoden for at retningslinjen revideres.
Det er stor uenighet om hva som er forsvarlig helsehjelp til personer som opplever kjønnsinkongruens. Pasientgruppen øker, og debatten polariseres.
Tiden er overmoden for at helsemyndighetene gir tydelige og klare retningslinjer for behandlingen.
Pasienter må få faglig forankret hjelp
Harry Benjamin ressurssenter har i flere år etterlyst at mennesker som opplever kjønnsinkongruens, skal få like trygg og god hjelp som mennesker med alle andre diagnoser.
Pasienter må kunne forvente å bli møtt med respekt, omsorg og så god faglig forankret hjelp som overhodet mulig enten man har kreft, psykiske lidelser – eller opplever kjønnsinkongruens.
Hjelp må i størst grad være evidensbasert. En rekke mediesaker, senest i Aftenposten 15. mai, viser at det er på tide at myndighetene tar en ryddejobb.
Kritikkverdige forhold ved retningslinjene
Når det gjelder kunnskap om kjønnsinkongruens, er mangelen på forskning skrikende.
Samtidig har debatten gått høylytt om Helsedirektoratets faglige retningslinje fra 2020 om pasientrettigheter og helsehjelp til mennesker som opplever kjønnsinkongruens.
Statens undersøkelseskommisjon for helsetjenester (Ukom) har nylig slått fast en rekke kritikkverdige forhold ved retningslinjen som er lite normerende.
Retningslinjen stiller ikke spesifikke krav til utredning eller medisinsk indikasjon for oppstart av behandling og må revideres.
Hvem skal gi tilbudet?
Helsedirektoratets direktør Bjørn Guldvog mangler svar på flere sentrale ankepunkter fra Ukom.
Vi er enige med Guldvog i at kjønnsidentitetsutfordringer er en alvorlig tilstand som må tas på alvor. Som Guldvog mener også vi at man ikke kan la være å gi et tilbud til dem som søker det. Spørsmålene er snarere hvilket tilbud og hvem som skal ha rett til å gi det.
Behandlingen og hjelp for kjønnsinkongruens kan være alt fra kirurgi og hormoner til støtte og veiledning i en krevende fase der man leter etter egen identitet.
Kirurgi og hormoner har potensielt store bivirkninger og er irreversibelt. Det fordrer at det blir gjort grundig forarbeid i forkant av hormonell og kirurgisk behandling.
Myndigheten til å tilby irreversibel behandling som hormoner og kirurgi er tillagt nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) på Oslo universitetssykehus.
For store tolkningsmuligheter
Den nye nasjonale retningslinjen er uklar og gir for store tolkningsmuligheter rundt hvem som kan gjøre hva.
Det finnes godt kjente eksempler på at kommunale aktører som Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS) har gitt pubertetsblokkere, hormoner, til unge under 18 år. Guldvog har kommentert at dette ikke skal skje, men at retningslinjene ikke er juridisk bindende.
Men hvorfor forholder ikke helsemyndighetene seg til forskriften for Nasjonale behandlingstjenester og veilederen til forskriften? I motsetning til retningslinjen er disse juridisk bindende og veldig tydelige på hvem som skal drive behandling knyttet til en nasjonal behandlingstjeneste.
Samtidig understreker nettopp slike eksempler at retningslinjene er uklare. Eksemplene viser også at det må tas aktive grep fra myndighetenes side for å synliggjøre hva de mener er forsvarlig hjelp og behandling av personer som opplever kjønnsinkongruens.
Myndighetene må tydeliggjøre
Da retningslinjen var på høring, var flere kritiske. Blant dem var Legeforeningen, Folkehelseinstituttet, Norsk forening for barne- og ungdomspsykiatri, HBRS og nå sist Barneombudet.
Tiden er overmoden for at retningslinjen revideres. Myndighetene må ta ansvar for å tydeliggjøre ansvarsfordeling, krav til kompetanse og hva som er forsvarlig behandling.
I Aftenposten uttaler statssekretær Karl Kristian Bekeng at Helse- og omsorgsdepartementet skal gå i dialog med Ukom, de kliniske miljøene og brukerorganisasjoner. Vi takker ja til invitasjonen.
