Russlands ambassadør må lære seg å leve i den nye virkeligheten
Å levere mer av det Ukraina trenger for å stoppe Putins regime er ikke bare i Ukrainas beste interesse, men også i Norges.
Russlands ambassadør til Norge, Teimuraz O. Ramishvili, fikk 7. mars 2023 betydelig spalteplass i Aftenposten for å dele sine tanker med et norsk publikum om krigen i Ukraina og Norges rolle i denne konflikten.
Hans hovedpoeng var at Norges leveranser av våpen og annen hjelp til Ukraina betyr et tydelig brudd med den norske tradisjonen.
Har oversett årsaken til bruddet
Ramishvili har rett i at dette var et tydelig brudd med norsk tradisjon. Men han har også valgt å overse hvorfor dette bruddet kom.
Han nevner riktignok den russiske militæroperasjonen i Ukraina i en bisetning, men uten å vise evne eller vilje til å diskutere hvordan verden ser på den russiske aggresjonen. Eller hvordan denne aggresjonen har tvunget Russlands naboer til å revidere sin politikk overfor Russland.
Russlands angrepskrig mot Ukraina er ikke bare et brudd på FN-traktaten, men også på Russlands egne internasjonale forpliktelser. Senest 23. februar 2023 stemte 141 FN-land for en resolusjon som fordømte Russlands aggresjon mot Ukraina og krevde respekt for Ukrainas territorielle integritet. Det var også 32 land, inkludert Kina og India, som avsto fra å stemme. Kun seks land (Belarus, Nord-Korea, Eritrea, Mali, Nicaragua og Syria) støttet Russland.
Juridisk bindende avtaler stoppet ikke Russland
Russland har inngått flere juridisk bindende avtaler med Ukraina. Russlands egen president underskrev i 1991 dokumentet som oppløste Sovjetunionen, noe som resulterte i at både Ukraina og Russland ble etablert som selvstendige stater innenfor deres da eksisterende grenser.
Målet var å innsette et prorussisk regime.
Russland garanterte for Ukrainas sikkerhet og suverenitet i Budapest-memorandumet signert i 1994 da Ukraina ga avkall på sovjetiske kjernefysiske våpen. I 1997 inngikk Ukraina og Russland en traktat om vennskap, samarbeid og partnerskap som anerkjente Ukrainas grenser. Dette ble bekreftet i 2003 i en avtale om ukrainsk-russisk grense.
Disse avtalene stoppet ikke Russlands aggresjon mot Ukraina. I 2014 okkuperte og annekterte Russland Krym og støttet prorussiske separatister i Donbas. I 2022 krysset Russlands væpnede styrker grenser igjen. Målet var å innsette et prorussisk regime.
Ukraina har holdt stand
Denne gangen forregnet russiske beslutningstagere seg. Ukraina har klart å holde stand, godt hjulpet av en koalisjon bestående av 50 land. Norge har vært med på denne internasjonale dugnaden. Det er bare ett sted det demokratiske Norge kan velge å stå. Nemlig sammen med våre vestlige allierte som vi deler normer og interesser med, og derfor med Ukraina som er et offer for russisk aggresjon.
Å levere mer av det Ukraina trenger for å stoppe Putins regime, er ikke bare i Ukrainas beste interesse, men også i vår egen. Russlands ambassadør må lære seg å leve i den nye virkeligheten skapt av hans oppdragsgivere i Moskva.
Han må minnes på at ubehaget som norsk politikk påfører ham, er ingenting i forhold til de lidelsene som den russiske aggresjonen påfører det ukrainske folket. Jo raskere denne aggresjonen stoppes av Ukraina med hjelp fra den internasjonale koalisjonen, jo bedre. Og her har Norge definitivt en rolle å spille.
