Vi fikk noen fine tiår sammen, Aftenposten og jeg. Men min naive kjærlighet var ikke gjengjeldt.

Jeg stusset over at en bedrift kunne behandle sitt eget stolte produkt så respektløst, skriver innleggsforfatteren, som nå har sagt opp abonnementet sitt.

Her er en nekrolog over mitt forhold til Aftenposten.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det er mer enn 60 år siden dette var dagligdags: «Far hører ingenting når han leser Aftenposten» – sa mor og nikket mot en lenestol der far satt barrikadert bak Aftenposten og hadde sin stille stund etter middagen som mor hadde laget. Han kunne jo ikke lage mat. Det var fortsatt 50-tallet.

Jeg innrømmer det like godt med en gang. Det gikk slik med meg også. Tidlig etablert og tidlig barn, og med egen eiet bolig for første gang i livet ble Aftenposten en selvfølgelighet i postkassen hver eneste dag. Ikke søndag, men alltid ellers. Mine barn fikk samme beskjed som jeg: «Far hører ingenting når han leser Aftenposten.»

Inspirasjon, glede og intellektuell stimulans

Fra barndommen, gjennom ungdomstiden, som selvstendig borger av landet – Aftenposten var med.

Vi fikk noen fine tiår sammen. Jeg og høvdinger som Egil Sundar, Per Egil Hegge og Harald Stanghelle, som ga meg inspirasjon, glede og intellektuell stimulans. De briljerte på papiret og ga perspektiver som kunne benyttes i diskusjoner i lunsjen, over middagen eller foran peisen.

De formidlet kunnskap, holdninger og tydelige ståsteder som ble en del av ens egen identitet.

Så respektløst

Etter flytting til Oslo fikk kjærligheten til Aftenposten nye vinger da jeg forsto at mitt abonnement medførte avis levert på døren!

Ikke i en postkasse ute ved gaten, men på døren!

Det var rent ut sagt vakkert, og bylivet fremsto enda mer forlokkende. Helt til jeg forsto at første dag var et lykketreff, bokstavelig talt. For uten unntak ble avisen heretter levert på naboens dør, med dårlig presisjon slengt inn i min etasje, hengt på postkassen nede og noen ganger slengt inn i første etasje.

Jeg stusset over at en bedrift kunne behandle sitt eget stolte produkt så respektløst, men kundesenteret «hadde stor pågang for tiden» – eller var «underbemannet» som ville vært min formulering.

Jeg håpet jo på en reaksjon!

Som et siste forsøk skrev jeg nok en e-post til kundesenteret, til nyhetsredaksjonen, til en redaktør og en annen tilfeldig mottager med beskjed om at jeg etter 40 års abonnementstid med tungt hjerte følte meg nødt til å si opp mitt abonnement.

Men jeg håpet jo på en reaksjon! En varm stemme som kunne ringe meg og fortelle meg at dette skulle Aftenposten få orden på. Eller en e-post med ordet «beklager» i teksten. Men ikke ett ord i retur.

Jeg forsto da at min naive kjærlighet ikke var gjengjeldt. Jeg hadde nok aldri betydd noe for Aftenposten, og tristheten og sannheten sank gradvis inn, samtidig som jeg forsto at jeg sto overfor en syk bedrift. Med en dyktig redaksjon som visstnok er bekymret for papiravisens fremtid.

Men minnene vil leve

Journalistikken og det redaksjonelle var alltid av ypperste klasse.

Men så er det vel slik med det redaksjonelle versus det administrative som det er i forholdet mellom kirurgene og sykehusledelsen og skuespillerne og teatersjefen.

Balansegangen kan bli altfor krevende og aktørene for små til å respektere den enes avhengighet av den andre.

Abonnementene er sagt opp, men minnene vil leve.