Mer voksenstyring og militær disiplin i skolen? Nei, takk.

Det er å pøse på med enda mer av det som ikke virker.

Jeg leser i Aftenposten 23. november at «lektor 27283» lengter etter mer autoritet i klasserommet. TV 2-konseptet «Kompani Lauritzen» funker bedre enn norsk skole, skriver debattanten.

Lektoren i videregående skole peker på disiplin og kollektiv avstraffelse som mulig kur for utfordringen med egne sløve og demotiverte elever.

Den autoritære løsningen fremstår i innlegget enkel, logisk og lett å heie frem. Vi er derfor helt nødt til å snakke om hvorfor dette ikke er svaret.

Tilrettelagt og styrt skole og fritid

Som pedagog kjenner jeg igjen både frustrasjonen og innsatsen for å nå inn bak tomme blikk eller blinkende skjermer. Jeg møter daglig barn og unge som har falt eller står i fare for å falle utenfor. Kjedsomhet og elevers mangel på trivsel, mening og motivasjon er en enorm utfordring i skolen, det er jeg enig i.

Historisk har barna våre aldri tilbrakt flere timer stillesittende. Bare fra 1990 til 2008 økte omfanget i grunnskolen med 1359 timer.

Alt i barnehagen starter vi målrettede skoleforberedende aktiviteter. De faglige prestasjonene vurderes tidligere og måles hyppigere enn noen gang før.

Også utenfor skoletid er barnas aktivitet i stor grad organisert. Selv den såkalt frie leken blir ofte tilrettelagt og styrt av velmenende voksne.

Mer av det som ikke virker

Gjennom vår iver etter optimalisert skolegang og trygge, konstruktive fritidsaktiviteter har vi som samfunn utviklet oppvekstvilkår som svært sjelden krever at barna selv kobler seg på, løser egne utfordringer eller tar ansvar for seg selv og andre.

I et allerede kontrollorientert oppvekst- og læringsmiljø innebærer forslaget om mer voksenstyring og militær disiplin i skolen bare å pøse på med enda mer av det som ikke virker.

I foretaket Trygg av natur har vi mangeårig positiv erfaring med å møte barn og ungdom med frihet og nysgjerrighet fremfor kontroll.

Vi ønsker å bidra til en oppvekst hvor barn får større handlingsrom til å prøve og feile, og hvor de møtes med den tilliten som trengs, for selv å kunne kjenne på ansvar og øve på å ta gode beslutninger. Dette krever at vi voksne spør, lytter og anerkjenner, heller enn styrer, organiserer og gir beskjeder.

Start med motivasjon og mening

For å bli positive bidragsytere i fellesskapet må barn og unge få kjenne på trygghet og tilhørighet, på likeverd fremfor underdanighet. Hvis vi vil ha elever til å rydde opp etter seg, komme tidsnok eller være oppmerksomme i timen, må vi starte samme sted som for all utvikling og læring: med motivasjon og mening.

Jeg har også kost meg med å se unge mennesker mestre på «Kompani Lauritzen» i høst. Som tidligere fallskjermjeger og trener på alpinlandslaget er jeg godt kjent med den positive effekten militære metoder og disiplin kan ha på motiverte utøvere.

I klasserommet kan fenrikens metoder ganske sikkert styrke elevene som allerede har høy motivasjon og derfor utholdenhet. Er det derimot den store resterende elevgruppen «lektor 27283» gjerne vil ha med seg, er min anbefaling å starte i helt motsatt ende.