Roald Dahl skal bli mer «tidsriktig». Det er overgrep mot teksten, en forbrytelse mot forfatteren.
Om endringene i bøkene hans virkelig blir gjennomført, står vi foran en potensiell massakre av litteraturen.
Når en forfatter skriver en skjønnlitterær bok, får hun som regel råd underveis. Rådgiveren heter redaktør.
Redaktøren forteller forfatteren om historien fungerer, om språket bærer, om personene er troverdige, om oppbyggingen er god, og så videre, og så videre, i en endeløs rekke.
Av og til spør redaktøren: «Vil du virkelig skrive dette/bruke disse ordene/beskrive denne personen slik?» Som regel er svaret fra forfatteren «ja», vil jeg tro. Av og til går man et par runder – og endrer. Altså før manuset er blitt en bok.
Når en bok er utgitt, er den på det nærmeste urørlig.
Det er forfatterens verk, og det er bare forfatteren som kan bestemme om noe i den skal endres. I sakprosa skjer dette relativt ofte, rimeligvis. I skjønnlitteratur nesten aldri.
Da «Hanne Wilhelmsen» var en dårlig lesbe
I mine 30 år som forfatter har jeg utelukkende tillatt korrigeringer av direkte feil (som å kalle en geriktgeriktGerikt er en list som dekker fugen mellom dør- eller vinduskarm og veggkledning for en dørkarm), kontinuitetsfeil (som at en person eier en Opel på side 53, som mirakuløst er blitt en Ford på side 329) og ortografiske blemmer.
For riktig lenge siden, på det som ble kalt 90-tallet, fikk jeg så hatten passet av en ganske sentral del av homobevegelsen. De mente nemlig at min lesbiske protagonist gjennom nå elleve bøker, «Hanne Wilhelmsen», var en ... (trommevirvel!) ... dårlig lesbe!
Hun var ikke lesbisk nok, hun var ikke åpen nok, hun var ikke «sterk i sin lesbiskhet» (sic!) Det de syntes å glemme, var at «Hanne Wilhelmsen» var akkurat slik jeg ville at «Hanne Wilhelmsen» skulle være.
Jeg, som forfatter og derved eier av både protagonist og univers, leverte ikke et bestillingsverk for homobevegelsen. Hun var ingen plakat, men en hovedperson jeg skulle få folk til å tro på. Det var i det hele tatt en merkelig tid, 90-tallet.
Forfatteren som tok barn og voksne på alvor
Roald Dahl, uten noen som helst sammenligning ellers, var – slik jeg og mange med meg leser ham – både burlesk, perfid og satirisk. Han skrev dessuten utrolig morsomt.
Han er en overdriver, han leker med virkemidler som inntil ham, stort sett var forbeholdt voksenlitteraturen. Slik jeg ser det, er dette å ta barn på alvor. Og ikke minst: å ta voksne som veiledere inn i litteraturen på alvor.
Bøkenes popularitet gjennom 60 år tyder på at grepene hans var uhyre vellykkede.
Ettersom det likevel en gang imellom faktisk oppstår et problem med at ord forandrer betydning, ny kunnskap erverves og gamle forestillinger står for fall, vil jeg oppsummere hvilke regler jeg ville fulgt om jeg drev et skjønnlitterært forlag, når det gjelder dette merkelige spørsmålet:
«Hva kan andre velge å forandre i bøker som allerede er skrevet?»
1. Bøker for voksne skal aldri «oppdateres»
Når Knut Hamsun for eksempel omtaler samer som «lapper» og gir dem negative og høyst stereotype karaktertrekk, er dette hans vilje. Han bestemmer. Jeg kan velge om jeg vil lese, og det blir opp til meg å sette teksten inn i en kontekst.
Da Ingvar Ambjørnsen kalte sin oppsiktsvekkende gode 1986-roman «Hvite niggere», var det en genial tittel etter datidens ånd. Den skal selvsagt ikke klusses med på selv om vi i dag har et annet forhold til ordet.
Det får være måte på åndelig latskap å tilskrive leserne. Om de ikke forstår dette, kan de slutte å lese bøker. Eller kanskje de heller burde lese mange flere.
2. Bøker til barn og unge skal i utgangspunktet heller aldri «oppdateres»
Det finnes likevel enkelte, forsiktige unntak. Noen ord har rett og slett forandret mening gjennom årtiene.
Da Astrid Lindgren ga Pippis pappa tittelen «Negerkonge», lå det en helt annen tanke bak enn det som ville vært tilfellet ved bruk av ordet i dag. Ordet har rett og slett forandret betydning. Fullstendig.
Da gjør man en avdød forfatter urett ved ikke å bringe teksten – svært forsiktig – opp til det meningsinnholdet man med rimelighet kan anta hun ville ha gitt teksten i dag.
Bøker som forteller om endring
Enkelte klassiske barnebøker har et innhold som enten gjennom tekst eller bilder, er gjennomført helt på jordet etter dagens normer.
For å nevne et eksempel: «Lille, svarte Sambo», som jeg simpelthen elsket da jeg var barn, og som til slutt gikk i oppløsning av all lesingen. Den er faktisk nyutgitt, jeg kom over en liten utgave i USA (!) godt inn i vårt årtusen.
Nyutgivelser av slike bøker har jeg ingenting imot. Da jeg selv fant min og kjøpte den, måtte jeg både trekke på smilebåndet og riste på hodet over at dette faktisk var blant min barndoms litteratur, selv med unge, moderne foreldre som mine var. Det fortalte meg noe. Det lærte meg noe.
Verdien av å nyutgi den kan man selvsagt diskutere (selv la jeg den ikke inn i bokhyllen til min datter!), men det må selvsagt være det enkeltes forlags valg. Og helt uten verdi er det definitivt ikke. De forteller oss en historie om forandring, disse bøkene.
Å «oppdatere» Roald Dahl er galimatias
Det som de siste dagene er blitt presentert som «endringer» i Roald Dahls bøker, er overgrep mot teksten. Det er en forbrytelse mot forfatteren. Endringene er også unødvendige, de er latterlige, og de ødelegger fortellingene.
Om dette virkelig blir gjennomført, står vi foran en potensiell massakre av litteraturen, en knebling av kunsten og en ødeleggelse av forfatteres elementære rett til å beskrive de menneskene, de skikkelsene og de universene hun vil. Det er rett og slett undergraving av kunstnerisk ytringsfrihet.
Ord betyr noe, er blitt tidens melodi. Og det gjør de, selvsagt.
Like viktig er det likevel å minne hverandre om det opplagte: Ord trenger ikke å bety så innmari mye. Ikke alltid og ikke hele tiden. Litt godvilje, litt humor og litt evne til å trekke på skuldrene, så vips! blir verden så mye enklere å leve i. Både for de stygge og de pene, de ekle, de tjukke og de enorme, og de søte, de snille og ikke minst: de hårløse.
Innlegget er først publisert på forfatterens Facebook-side.
