Debatt

Kritisk for kunsten | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås, spaltist

Det er en markant synkende interesse blant nordmenn for kunstutstillinger, skriver Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås, som tror en av årsakene er samtidskunstens problemer med å presentere og formidle seg selv. Foto: Signe Dons

Formidlingstrøbbel, synkende kunstinteresse og svak kunstnerøkonomi krever åpenhet og nytenkning.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.


Det er få andre som har yrkesliv preget av like stor og dyp usikkerhet som kunstnerne – og som de går inn i med like stor integritet og livslange personlige investeringer.

Synkende kunstinteresse

Den ferske boken Å leve av kunsten, redigert av Astrid Hauge Rambøl, viser at norske kunstnere i snitt tjener 80.000 kroner i året på kunsten sin.

Samtidig viser den siste kulturstatistikken fra Statistisk sentralbyrå en markant synkende interesse blant nordmenn for kunstutstillinger, ned fra 33 prosent i 1994 til 20 prosent i 2016.

Lukket og uformidlet

Det finnes flere grunner til utviklingen, men jeg tror definitivt én av dem er samtidskunstens problemer med å presentere og formidle seg selv på måter som interesserer og kjennes relevante – samme problemer som samtidsmusikken, samtidsdansen og andre felter har.

Når noe bare forblir lukket og innadvendt, assistert av det enkelte felts akademikere (forskere, kuratorer og kritikere) med hang til utilgjengelig og platt, faglig motespråk, er det ikke rart at ny kunst bare tiltrekker seg en krets av «ususal suspects».

Synd, for kunsten og alle som er potensielt interessert.

Kunsten er for noen

Disse problemene var mye av bakgrunnen for min kommentar «De lekne multimenneskene» i Aftenposten 11. juni. I en spesialisert og fragmentert tid stadig mer dominert av smale eksperter, er det befriende at noen – både enkeltkunstnere og institusjoner – prøver å løfte blikket, i åpenhet og utadvendthet.

Kunstner Wenche Gulbransen forsøker i et innlegg 13. juni å tegne meg som en skummel populist som ensidig vil vektlegge «popularitet, besøkstall og folkelighet».

Nei da, men det er fint for kunst, kunstnere, museer og gallerier at noe faktisk når ut til noen, gjerne mange. Kunstnere er frie og selvstendige til å skape den kunsten de vil. Men når den kommer ut i samfunnet, er kunsten et sosialt fenomen. Den er for noen. Banalt, men dessverre ikke selvsagt.

En «massehenrettelse»

Gulbransen mener jeg foretar en «massehenrettelse av et helt kunstnermiljø» – fordi jeg forsvarer og roser at Munchmuseet og kunstmuseet KODE i Bergen har sluppet til Karl Ove Knausgård og dronning Sonja.

I NRKs Ukeslutt 17. juni tegnet hun dessuten et oppsiktsvekkende idealbilde av norske billedkunstmiljøer og deres grenseløse åpenhet og sjenerøsitet som mange, både innenfor og utenfor dem, nok ikke kjenner seg så veldig godt igjen i.

Spesialisering og profesjonalisering er og skal være målestokken i vårt avanserte samfunn. Men det finnes faktisk flere måter å skape noe verdifullt og godt på enn å ha det som heltidsyrke etter en spesialisert heltidsutdannelse.

Multimennesker

Jeg kunne nevnt flere lekne norske multimennesker enn jeg alt har gjort, fra en rekke områder: Arne Nøst, Marit Moum Aune, Jan Vardøen og Finn Skårderud er bare noen få eksempler.

De er (for) sjeldne unntak av kreativt vekselbruk på høyt nivå, de er uunnværlige supplementer til alle spesialister som strever nok med å mestre ett felt.

Hvis deler av Kunst-Norge ikke ser dét, er det trist. For kunsten og alle borgerne som fortsatt er dypt interessert i den.

På Twitter: @KnutOlavAmas

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kunst
  2. Karl Ove Knausgård
  3. Knut Olav Åmås