Debatt

Jonas Gahr Støre - uten ryggrad eller modig forsvarer av norske interesser? | Ståle Wig

  • Ståle Wig

ta4913ec_doc6ma16jjj6a1ur4ug2hf.jpg Ruud, Vidar

Boken «Seierherren» beskriver daværende utenriksminister Jonas Gahr Støres opptreden da karikaturstriden ekspoderte. Les utdraget og døm selv.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Av Ståle Wig, forfatter av Seierherren. En uautorisert biografi om Jonas Gahr Støre

Det foregår en kamp om norgeshistorien. For ti år siden trykket avisen Magazinet en reportasje om tegninger av profeten Muhammed. Redaktør Vebjørn Selbekk og utenriksminister Jonas Gahr Støre ble trukket inn i en voldelig verdensbegivenhet: karikaturstriden. Dagens kamp handler om ettermælet til mannen som trolig blir Norges neste statsminister. Var Støre feig og ettergivende, eller modig og klok? Selbekk krever en unnskyldning fra Ap-lederen. Fortjener han det? Svaret begynner ti år tilbake i tid, på en motorvei i Damaskus.

Ståle Wig Kagge forlag

Teksten er et redigert utdrag fra Seierherren. En uautorisert biografi om Jonas Gahr Støre (Kagge Forlag, 2014). Fremstillingen bygger på samtaler med Kari Eken Wollebæk, Dag Wollebæk, Gry Larsen, Vebjørn Selbekk, Per Edgar Kokkvold og Jonas Gahr Støre. Informasjonen er kryssjekket med pressekilder, inkludert TV 2s Dokument 2-dokumentar Truet til taushet (2006) og Ann-Magrit Austenås bok Arven etter sataniske vers , Cappelen Damm (2011).

Sort og hvitt

«De vet ikke hvem vi er, Dag, de vet ikke hvem vi er.» Kari Wollebæk kikket bort på ektemannen, som satt ved siden av henne med hendene på rattet. I bakspeilet så 33-åringen sin lyshårede datter. I den varme bilen hylgråt hun slik bare en treåring kan. «Det kommer til å gå bra, for de vet ikke hvem vi er.»

Ropene kom nærmere og utkonkurrerte snart gråten fra baksetet.

Bilen stod bom fast på hovedveien Fayez Mansour. Trafikkork var vanlig i Syrias hovedstad Damaskus. Men ikke her. Ikke på åttefelteren som skar gjennom ambassadestrøket sør i byen. Noen titall meter framfor dem myldret demonstrantene. De gikk raskt framover på den brede midtrabatten og i trengselen mellom bilene og ropte taktfaste slagord. De veivet med bannere med arabiske påskrifter. Det måtte være flere tusen av dem. Wollebæk så batonger og stokker. Ropene kom nærmere og utkonkurrerte snart gråten fra baksetet.

sx6607db_doc6nzmoj9i5jq105xbjoox-3yoHn0dzjv.jpg ASIM TANVEER

«Med vårt blod og våre sjeler skal vi ofre oss for deg, Guds profet!» dundret det på arabisk. Hun kunne følge blikket til noen av de fremste demonstrantene. Det var nesten bare unge menn. Noen bar bensinkanner. Hun hadde arbeidet ved den norske ambassaden i Damaskus i to år. Aldri før hadde hun sett et slikt raseri i en folkemengde. Strømmen av mennesker kom opp langs begge sider av bilen – og vonde tanker begynte å surre.

Aggresjonen er rettet mot oss.

En kraftig stokk knuser lett en bilrute.

Wollebæk tvang tankene inn i et annet spor og unngikk å møte blikkene utenfor. Hun og Dag hadde mørkt hår. Treåringen med de lyse lokkene satt nesten skjult i baksetet. De norske diplomatskiltene foran på bilen skulle det godt gjøres å dra kjensel på. De var trygge – alle fire. I magen lå et lite liv, helt stille. «Dag, det kommer til å gå bra. De vet ikke hvem vi er.»

Wollebæk så batonger og stokker. Ropene kom nærmere og utkonkurrerte snart gråten fra baksetet.

Det var lørdag formiddag, 4. februar 2006. Litt over fem måneder tidligere hadde den danske avisen Jyllands-Posten trykket tolv tegninger av profeten Muhammed.

Jyllands-posten måtte skjerpe sikkerhetstilbakene etter at avisen trykket Muhammed-karikaturene. BRIAN RASMUSSEN

At familien Wollebæks liv nå var i fare, skyldtes en bisarr rekke hendelser. 10. januar fulgte den norske nisjeavisen Magazinet sine danske kollegaer og trykket en helsides faksimile av profettegningene. Nyheten spredte seg raskt i Midtøsten. Mange oppfattet tegningene som starten på en vestlig antiislamsk kampanje.

I Damaskus hadde Kari Wollebæk, i likhet med norske utsendinger til en rekke andre land, fått beskjed fra Utenriksdepartementet (UD) om å ta kontakt med styresmaktene. Wollebæk forsøkte å forklare president Bashar al-Assads underordnede at Norge ikke var ansvarlig for det som stod på trykk. Pressen var fri. Den norske regjeringen kunne ikke og skulle ikke kontrollere pressen.

Mange oppfattet tegningene som starten på en vestlig antiislamsk kampanje.

Wollebæk minnet sine syriske kontakter på at landet var forpliktet til å beskytte utenlandske diplomater. Svaret var urovekkende. Norge kunne ikke forvente at Syria ville klare å ivareta sikkerheten deres. Ikke når Norge hadde provosert befolkningen på denne måten. I dagene som fulgte, pisket religiøse og politiske ledere i regionen opp stemningen.

Muslimske leder hisset til strid. Shakil Adil

«Det eskalerte fra dag til dag», minnes Wollebæk.

Generalsekretæren i den libanesiske organisasjonen Hizbollah sa han ville ha stor forståelse for at massene tok til gatene for å protestere mot den avskyelige provokasjonen. På TV-kanalen Al Jazeera oppfordret den skriftlærde sjeiken Yusuf al-Qaradawi til en vredens dag: «Vi må være rasende og vise raseriet til verden», messet predikanten foran millioner av seere.

Fra et høydedrag på Vestre Aker kunne Jonas Gahr Støre nyttårsaften 2005 se rakettene gå av over Oslo og bekrefte for seg selv at det var gått tre intense måneder siden han gikk ut på Slottsplassen som Norges tredje yngste utenriksminister etter krigen. Støre kom rett fra jobben som generalsekretær i Røde Kors. Der hadde han vært i to år.

Da Utenriksdepartementet ble opprettet i 1905, telte det rundt tjue personer. Hundre år senere fikk Støre ansvaret for 1400 ansatte i utenrikstjenesten. De var fordelt mellom Det kongelige utenriks— departement i Oslo og 104 utenriksstasjoner, inkludert ambassader, representasjoner, delegasjoner og generalkonsulater verden over. UD var det personellmessig største departementet i statsadministrasjonen.

Jonas Gahr Støre overtok i 2005 som Norges tredje yngste utenriksminister etter krigen. Jobben startet bra. Jarl Fr. Erichsen

Jobben begynte bra. På sin andre arbeidsdag ledet statsråden et allmøte på Vika kino. Der lovet han at han ikke ville være fornøyd før de UD-ansatte sang på vei til jobben. Støre oppfordret alle til å komme med innvendinger og forslag til hvordan arbeidet kunne gjøres bedre: «Motforestillinger skal ikke hysjes ned. Det skal oppmuntres.» Den nye sjefen understreket at folk skulle få gå hjem klokka fire. På Thorvald Stoltenbergs tid var det visstnok vanlig at de ansatte så Dagsrevyen sammen med statsråden. «Slik blir det ikke med meg», sa han. «På en normal dag må dere gjerne se på nyhetene på mitt kontor. Men jeg er ikke der. Jeg er hjemme, på sidelinjen på fotballbanen eller på foreldremøte.»

Ti dager senere skjedde noe som slett ikke var en del av planen.

De ansatte svarte med trampeklapp. Talen var søt musikk i en sal fylt av småbarnsforeldre. «Om vi ikke sang på vei til jobben, så var det ikke langt unna at vi sang da vi forlot kinosalen», minnes en embetskvinne. Tiden ved makten hadde så langt ikke gitt Støre noen politiske triumfer. Tvert imot hadde han vært nødt til å bruke mye tid på mediedrevne saker. Som da flere av SVs folkevalgte demonstrerte utenfor Stortinget mot at regjeringen, deres egen regjering , sendte F-16-fly til Afghanistan, og flere aviskommentatorer spekulerte i om det rødgrønne regjeringssamarbeidet allerede slo sprekker.

Da Jonas Gahr Støre ble utenriksminister kunne han se frem til at Norge igjen skulle spille en rolle på verdensscenen. Men det ble ikke helt som han hadde sett det for seg. KIMMO MÄNTYLÄ

Støre skuet utover fyrverkeriet og hadde likevel grunn til å være optimist. Han var landets suverent mest populære toppolitiker. Jens Stoltenberg var folkets førstevalg som statsminister. Velgerne hadde gitt Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet et solid flertall på Stortinget. Soria Moria-forhandlingene ga Støre norgeshistoriens kanskje mest ambisiøse utenrikspolitiske mandat: 1. Å legge opp en helhetlig strategi for nordområdene. 2. Å føre en ny og mer offensiv europapolitikk. 3. Å styrke Norges innsats som fredsnasjon. 4. Å videreutvikle FN og folke— retten som forpliktende avtaleverk for alle nasjoner.

Norge skulle igjen spille en rolle på verdensscenen. Han kunne se fram til et spennende arbeidsår. Nå skulle politikken stå i sentrum.

Ti dager senere skjedde noe som slett ikke var en del av planen. Det begynte som en distraksjon, en fillesak. Hvem hadde hørt om Magazinet? Men da folkemengden marsjerte mot ambassaden i Damaskus, forstod den ferske utenriksministeren hvilken kaotisk og farlig verdensbegivenhet han var havnet i.

Det begynte som en distraksjon, en fillesak.

Fra tiden som politisk rådgiver og generalsekretær i Røde Kors var Støre godt kjent med rollen som lyttende tredjepart. I karikaturstriden skulle han selv bli en betent aktør. På den ene siden stod tusener av sårede og rasende muslimer. Demonstrasjonene ga utløp for misnøye, ikke bare med tegningene av profeten, men med en lang historie av vestlig dobbeltmoral og undertrykkelse av muslimer.

En ødelagt bil foran den utbrente norske ambassaden i Damaskus. MAHMOUD TAWIL

Ytterliggående miljøer mente «korstogsnasjonene» som støttet USAs krig i Afghanistan og Irak, nå angrep dem på ny. De mante til motangrep. På den andre siden stod liberale internasjonalister som ville bruke ytringsfriheten for å kritisere makten, inkludert islam. I ytterkanten var dem som ville bruke ytringsfriheten som et våpen i kampen mot islamske krefter og i forsvar for vestlige samfunn med rot i kristendommen. «Vi må slutte å særbehandle islam», lød mantraet. «Krenk i vei.» Profettegningene ble kampsaken de hadde ventet på. Sett fra debattens ytterpunkter virket frontene tydelige som på et sjakkbrett. Kanskje var karikaturstriden et slag Jonas Gahr Støre var dømt til å tape.

Men da folkemengden marsjerte mot ambassaden i Damaskus, forstod den ferske utenriksministeren hvilken kaotisk og farlig verdensbegivenhet han var havnet i.

Lørdag 4. februar 2006 ringte sekretariatsvakten i Utenriksdepartementet for å fortelle Støre at Norges ambassade i Damaskus var under angrep. Hundrevis av demonstranter stormet bygningen. Noen kvartaler bortenfor var den danske ambassaden brent ned. TV-bildene gikk verden over. Da Støre fikk telefonen, stod han i avgangshallen på Gardermoen og skulle stige om bord i et fly til Bergen. I det øyeblikket ble statsråden i egne ord «hensatt til å frykte det verste, i en veldig bred forstand». Hva var situasjonen for de ansatte på ambassaden? Hvor mange andre nordmenn var i Damaskus? Var de truet? Hvor store var ødeleggelsene? Hvem stod bak angrepet? Var syriske myndigheter ansvarlig?

Da utenriksminister Støre fikk telefonen om angrepet på den norske ambassaden, var han på Gardermoen for å fly til Bergen. Odd Inge Skjævesland

På Gardermoen vendte Støre og følget hans på hælen og satte kursen tilbake til Utenriksdepartementet. Der jobbet et kriseteam på spreng for å få oversikt over hva som foregikk i Syria. Utenlandske diplomater i området kunne bekrefte at tusenvis av mennesker var møtt opp utenfor den norske ambassaden. Flere strømmet til. Da statsråden kom til UD, fikk han en full orientering. Demonstranter hadde knust vinduer og tatt seg inn i ambassaden. Den stod i full fyr. Det norske personalet var ute av bygget, og det var ikke meldt om personskader.

Støre ga beskjed om å sette opp en telefonkontakt med hans syriske kollega. Noen timer senere fikk han telefonrøret i hånda. I den andre enden satt president Assads utenriksminister, Farouk al-Sharaa. Aldri i sin karriere som statsråd ville Støre bruke så sterke ord i en diplomatisk samtale som nå.

Utenlandske diplomater i området kunne bekrefte at tusenvis av mennesker var møtt opp utenfor den norske ambassaden.

«Anslaget mot den norske ambassaden er totalt uakseptabelt. Vi holder syriske myndigheter ansvarlig», sa Støre.I henhold til Wien-konvensjonen skulle ambassaden og det norske personalet vært sikret av vertslandet. Norge ville kreve erstatning fra Syria for skadene før det kunne bli snakk om mer politisk kontakt. Syrerne var også ansvarlige for sikkerheten til øvrige nordmenn som nå befant seg i landet.

Syrias utenriksminister Farouk al-Sharaa. Bassem Tellawi

Farouk al-Sharaa hadde vært utenriksminister i Syria i 22 år. Han var en av verdens mest erfarne utenriksministre og hadde danset denne dansen før. Bare noen minutter tidligere hadde den danske utenriksministeren, Per Stig Møller, gitt ham en tilsvarende lekse. Dessuten hadde al-Sharaa studert folkerett ved Universitetet i London og må ha vært fullt klar over overtrampet som regjeringen hans var skyldig i. Han svarte Støre at det inntrufne var «helt uakseptabelt». Syriske myndigheter ville spore opp og rettsforfølge de skyldige. Støre kunne være trygg på at den norske ambassadens sikkerhet nå ville bli ivaretatt. Takk og god kveld. Noen timer før telefonsamtalen hadde UDs fagseksjon for Midtøsten fortalt sin sjef at i et land som Syria kunne en demonstrasjon på denne størrelsen aldri ha skjedd uten at regimet var kjent med det. Utenriksministeren var fullt klar over at hans syriske kollega etter alle solemerker snakket tøv. På lederplass i flere aviser ble Støre omtalt som prisverdig klar.

Men det var ikke konfrontasjonen med Syrias utenriksminister som kom til å definere hvordan Støre ble oppfattet under karikaturstriden.

Da den norske ambassaden ble angrepet, hadde karikatursaken allerede opptatt ham i flere uker. 28. januar, bare noen dager før angrepet på ambassaden, fikk Støre et kritisk brev fra sin iranske kollega, Manouchehr Mottaki: «Vi håper vi slipper å se flere slike latterlige og frastøtende fornærmelser på vegne av beregnende forfattere. De sårer følelsene hos en milliard muslimer.»Etter Magazinets publisering hadde utenriksministeren tatt initiativ til telefonsamtaler med Iran og kollegaer i Jordan og Tyrkia for å diskutere temaet. Støre ville høre fra dem hvordan de tolket saken, og han la fram den norske regjeringens posisjon: Norge kan ikke kontrollere hva landets medier trykker. Magazinet er en marginal publikasjon som på ingen måte representerer myndighetene eller det norske folk.

På lederplass i flere aviser ble Støre omtalt som prisverdig klar.

Dagen før angrepet i Damaskus møtte utenriksministeren Islamsk Råd Norge, paraplyorganisasjonen for islamske trossamfunn, til samtaler på sitt kontor. Rådet foreslo å bruke sine kontakter til fordel for Norge på en forsoningsreise i Midtøsten. Støre var positiv til forslaget. Han fortalte at Islamsk Råd trolig ville få finansiering fra Utenriksdepartementet til forsoningsreisen, men understreket at arbeidet ikke kunne ha noe mandat fra offentlige myndigheter.

Enkelte oppfattes det slik at utenriksminister Jonas GahrStøre sammenlignet Magazinets redaktør Vebjørn Selbekk med voldelige demonstranter. Jon-Are Berg-Jacobsen

Rett etter angrepet på ambassaden ga Støre pressesjefen i UD beskjed om å sette opp intervjuer på de arabiske TV-kanalene Al Jazeera og Al Arabiya. To kvelder senere satt han i et NRK-studio på Marienlyst og snakket direkte til hele den arabiske verden. Millioner av seere hørte utenriksministeren ta skarp avstand fra de voldelige demonstrasjonene. Støre beklaget at mange muslimer følte seg krenket av tegningene, og understreket at ytringene ikke representerte det norske folkets syn. Han sa at Norge ønsket å spille en rolle for å fremme dialog og bygge fred i Midtøsten, og at vi støttet palestinernes sak. Det var et gjennomtenkt resonnement.

Saken er preget av ekstremisme fra begge sider, sa Støre.

Men to formuleringer skulle utenriksministeren angre på. Til araberne sa Støre at «saken er preget av ekstremisme fra begge sider». Presseforbundets Per Edgar Kokkvold tolket det som at Støre sammenliknet Magazinets redaktør, Vebjørn Selbekk, med voldelige demonstranter. Kokkvold kvitterte kontant: «Det er forkastelig at utenriksministeren og andre sammenlikner brukere av ytringsfriheten med dem som tråkker på ytringsfriheten».Selbekk tenkte senere tilbake på Støres TV-opptreden med gru: «Neste gang en norsk borger blir truet på livet for en helt legitim ytring, håper jeg norske politikere ikke igjen vil dolke vedkommende i ryggen.» I TV-intervjuet la Støre også vekt på at Magazinet var en marginal, kristen avis. Ingen «toneangivende norske medier» hadde publisert tegningene, sa han. Det var ikke sant.

Det danske flagget fikk hard medfart i demonstrasjonene. HASAN SARBAKHSHIAN

Allerede 26. oktober 2005, da danske muslimer demonstrerte mot Jyllands-Posten i København, trykket Aftenposten en én-spaltes faksimile av tegningene. Også Dagbladets nettutgave, TV 2, Morgenbladet, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad viste tegningene i forbindelse med nyheter om uroen i Danmark. Riktignok virket det som om Vebjørn Selbekk hadde et noe annet utgangspunkt. «Magazinet trykker i dag tegningene som har rystet Danmark», erklærte Magazinet på førstesiden og satte opp en én-til-én faksimile av Jyllands-Postens oppslag. I et intervju samme morgen som Magazinet kom ut, sa Selbekk at trykkingen handlet om «å kjempe mot den snikinnskrenkingen av ytringsfriheten vi ser nå».På avisens nettsider hevdet redaktøren at de var de første i norsk presse som trykket tegningene.

Nyheten om at også Norge nå publisert tegningene, fikk raskt oppmerksomhet i regionen.

Senere skulle Selbekk lagt spesiell vekt på at de slett ikke var først ute i Norge. En rekke norske aviser hadde allerede trykket Muhammed-tegningene.Men slikt betød lite, ikke minst for demonstrantene i Midtøsten. Nyheten om at også Norge nå publisert tegningene, fikk raskt oppmerksomhet i regionen. Det skjedde blant annet takket være en delegasjon med danske imamer som reiste til Midtøsten for å snakke til TV-kanaler, moskeer og på universiteter. Delegasjonen møtte myndigheter i Libya, Syria, Egypt, Qatar og Saudi-Arabia og traff representanter for Hamas og Hizbollah. Imamene viste ikke bare fram de ekte avisoppslagene. I tillegg viste de frem andre, langt mer støtende tegninger av profeten, som aldri stod på trykk.

I enkelte miljøer framprovoserte imamene voldsomme reaksjoner. TV-bilder av rasende folkemengder som brente danske og norske flagg, gikk verden rundt. Det store flertallet av protestene gikk likevel fredelig for seg, men fikk liten nyhetsdekning. Nyanser syntes å ha dårlige kår blant alle partene i karikaturstriden, imamer som journalister, ministre som avisredaktører.

TV-bilder av rasende demonstranter som brente danske og norske flagg gikk verden rundt. Vincent Thian

I midten av januar 2006 begynte norske diplomater å få henvendelser om Magazinets publisering fra sine vertsnasjoner. I samarbeid med Midtøsten-seksjonen laget kommunikasjonsenheten i UD en liste med talepunkter for å hjelpe diplomatene. For det første skulle de si: «Jeg beklager at trykkingen av karikaturtegningene av profeten Mohammed i det norske bladet Magazinet har skapt uro i muslimske miljøer.» Deretter skulle de forklare at de «har stor forståelse for at disse (tegningene i Magazinet) oppleves som støtende for muslimer verden over». Så het det at publiseringene ikke er «konstruktive for å bygge den nødvendige bro mellom mennesker med ulik religiøs tro og etnisk bakgrunn. De bidrar snarere til å skape mistillit og unødig konflikt». Siste avsnitt påpekte at ytringsfriheten «er en bærebjelke i det norske samfunn».

«Mohammed-brevet Norge ikke skulle se»

Men, avsluttet brevet: «Samtidig setter vår lovgivning og internasjonale forpliktelser grenser mot hets eller hatefulle ytringer.» Dagen etter at e-posten ble sendt til norske ambassader, fikk Aftenposten tak i den. Saken ble slått opp i alle norske medier. Her var «Mohammed-brevet Norge ikke skulle se», meldte Dagbladet og trykket instruksen i sin helhet.VG kalte listen «ynkelig og uheldig». På Stortinget lot ikke reaksjonene vente på seg: «Talepunktene er svært unyanserte», mente KrFs Jon Lilletun. «Jeg synes at en norsk regjering burde starte med ytringsfriheten. Punktet om ytringsfriheten svekkes i siste setning, og den kan leses slik at disse karikaturene er ‘hets eller hatefulle ytringer’.» FrPs Carl I. Hagen mente at Støre var feig og burde ha vist en kompromissløs holdning slik Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen gjorde.

Danmarks daværende statsminister Anders Fogh Rasmussen. Jon Hauge

Da Rasmussen ble invitert av ambassadørene fra elleve arabiske land til et møte om tegningene, avslo han kontant. I et formelt svar understreket den danske lederen at ytringsfriheten er «selve fundamentet» i deres demokrati. «Vår regjering har ingen mulighet til å påvirke landets medier», skrev statsministeren – til tross for at de arabiske statene aldri hadde bedt ham om å gripe inn direkte overfor Jyllands-Posten.

Det er uklart om Støre selv kan klandres for å ha satt ytringsfriheten på sisteplass. Pressesjef Anne Lene Dale sier at hun ikke husker om Støre sjekket talepunktene før de ble sendt ut. Assisterende utenriksråd Jørn Willy Bronebakk kan ikke minnes å ha vist dem til Støre. På direkte spørsmål, legger Støre håndflatene på bordet, lener seg framover og sier: «For å være ærlig: Også jeg så at rekkefølgen på de punktene ikke var heldig.» Men siden talepunktene kom fra UD, ville ikke Støre ta avstand fra prioriteringen.

Skal man tro ham, var statsråden i begynnelsen av striden ikke klar over at det han sa, var feil.

Så er spørsmålet: Løy Støre under karikaturstriden? Kritikere har ment at utenriksministeren med viten og vilje gjorde Vebjørn Selbekk til syndebukk i karikaturstriden, da han blinket ut Magazinet som eneste avis med tegningene på trykk. På arabisk TV sa Støre at «ingen toneangivende norske medier» hadde trykket tegningene. Visste Støre at han ikke snakket sant? Var det høyt spill for å beskytte norske interesser? I et debattmøte flere år senere fortalte Støre at det tok «noe tid» før han ble gjort oppmerksom på at det hadde stått faksimiler i andre norske aviser.Skal man tro ham, var statsråden i begynnelsen av striden ikke klar over at det han sa, var feil.

Det er imidlertid en detalj som ikke rimer i Støres framstilling. Allerede 1. februar 2006 skrev Aftenposten at tegningene var gjengitt på trykk i både Aftenposten og Dagbladet. Journalisten i saken intervjuet en informasjonsrådgiver i UD som forsvarte Støres håndtering.Støres arabiske TV-intervju, der han fortalte at bare Magazinet hadde trykket tegningene, kom seks dager senere, 6. februar. Da er det lite sannsynlig at statsråden ikke visste at han kom med villedende informasjon.

I sin første uttalelse om saken kalte statsminister Jens Stoltenberg Magazinets publisering av tegningene for «en gal handling». Bjørn Sigurdsøn

Sammen med talepunktene skulle TV-intervjuet definere hvordan kritikerne oppfattet Jonas Gahr Støre under karikaturstriden: Han manglet viljen til å konfrontere grupper som spredte frykt og brukte vold som våpen. «Ettergiven» og «feig» gikk igjen. En annen kritikk gikk ut på at regjeringen og Støre antydet hva som var ansvarlige handlinger i pressen. I en debatt på NRK sa utenriksministeren at redaktørene som ikke hadde trykket Muhammed-tegningene, hadde «brukt sitt skjønn og sitt hode».I sin første uttalelse om saken kalte statsminister Jens Stoltenberg Magazinets publisering av tegningene for «en gal handling».

Hykleriet var komplett.

«Har Magazinet bidratt til at den norske ambassaden i Damaskus ble påtent?» ville en VG-journalist vite. «Det er i hvert fall det demonstrantene bruker som begrunnelse», lød svaret.Fra kritikerne var dommen klar: Stoltenberg og Støre, yppersteprestene i Norges politisk korrekte elite, sviktet den drapstruede Magazinet-redaktøren. Støre gjorde knefall for undertrykkende regimer ved å nedprioritere en av våre viktigste verdier: Friheten til å si det andre ikke liker å høre. Hykleriet var komplett. Under karikaturstriden ble Støre kritisert for å være for dialogvennlig. Det minnet om misnøyen som hadde provosert Jyllands-Posten til å trykke tegningene.

Bakteppet var at Kåre Bluitgen, en anerkjent forfatter og markert dansk islamkritiker, ville lage en barnebok om Muhammed. Forfatteren fikk ingen til å illustrere boka uten løfter om å få være anonym. Da Jyllands-Postens kulturredaktør, Flemming Rose, hørte om barneboka, konkluderte han raskt: Tegnerne som Bluitgen kontaktet, var redde. De fryktet å ende opp som Theo van Gogh, den nederlandske filmskaperen som i 2004 ble knivdrept på gaten i Amsterdam av en mann som var rasende på hans antiislamske filmer.

Jyllandsavisen kulturredaktør Fleming Rose mente at folk var redde for å bruke ytringsfriheten, og oppfordret danske tegnere til å tegne Muhammed slik de forestilte seg ham. Trygve Indrelid

Rose så en farlig trend. Folk var redde for å bruke ytringsfriheten. «Kunstnere, forfattere, tegnere, oversettere og teaterfolk går derfor i en stor bue utenom vår tids viktigste kulturmøte, det mellom islam og de sekulære, vestlige samfunn med rot i kristendommen.»Kulturredaktøren henvendte seg til de 42 medlemmene i organisasjonen Danske Bladtegnere med oppfordring om å tegne den islamske profeten «slik du forestiller deg ham». 12 av dem tok oppdraget. Arbeidene ble trykket 30. september 2005. Noen av tegningene var kritiske mot volden som ble begått i islams navn. Én tegning viste profeten med en luntetent bombe i tur— banen. Flere tegnere vendte imidlertid brodden mot oppdragsgiveren, Flemming Rose. En illustrasjon viser en ung gutt foran en skoletavle, «Muhammed, klasse 7A på Valby skole». På tavlen har han skrevet på arabisk at «Jyllands-Postens journalister er en gjeng reaksjonære provokatører». Både Støre og mange religiøse ledere uttalte seg som om profettegningene var entydige i sin kritikk av islam. Det stemte ikke.

Det var skumring i Damaskus . Fra det øyeblikket da Kari Wollebæk møtte blikket til de rasende demonstrantene om morgenen, hadde hun ikke hatt et ledig sekund. Den norske ambassadøren i Syria var for tiden på reise i De palestinske områdene. Wollebæk hadde ansvaret for de over 200 nordmennene som befant seg i Syria. Det måtte ikke skje noe med dem. Det kunne ikke skje noe med dem. Mobiltelefonen hadde ringt ustanselig. Norsk og utenlandsk presse, kollegaer, kriseteamet i Oslo. Oppdateringer, spørsmål og instrukser kom om hverandre.

CNN sier ambassaden er i full brann .

Danskene evakuerer.

Kari, hvor er du? Er du uskadet?

Statsministeren ber om full evakuering.

Støre ringte til Wollebæk og var opptatt også av hennes og familiens situasjon mens dramaet pågikk. Sara Johannessen

Mens ektemannen tok seg av datteren, reetablerte Wollebæk ambassaden på et hotellrom i sentrum. Ambassadesekretær Marie Louise Hansen og flere syriske kollegaer var møtt opp. De kontaktet nord-mennene som befant seg i landet, og diskuterte hvordan evakueringen kunne skje. Mellom alle telefonene ringte Jonas Gahr Støre. Wollebæk ga en rask statusoppdatering. De hadde reetablert ambassaden på hotell Meridien i sentrum. Hun og det lille ambassadeteamet jobbet for fullt med å kontakte nordmenn som var registrert i Syria, og var kommet gjennom til de fleste. Det var ingen meldinger om at noen var skadet eller truet. Nå vurderte teamet ulike alternativer for evakuering. Det gjaldt studenter og ...

«Kari.» Støre avbrøt.

«Kari, hvordan går det med deg? Hvordan går det med familien?»

Spørsmålet gjorde henne perpleks, på nippet til irritert. Er det dette Jonas Gahr Støre er opptatt av nå? Selvsagt er utenriksministeren interessert i situasjonen for nordmenn i landet. Men meg, og oss? Hun hadde tidlig i karrieren fått inntrykk av at tøffe diplomater ikke tenkte på seg selv i krisesituasjoner. Det var jobben først. Senere skulle Kari Wollebæk tenke tilbake på spørsmålet fra sjefen med varme. Det var et viktig signal fra øverste hold om at det var lov og nødvendig å ta hånd om seg selv og sine nærmeste i en krise. Hun svarte utenriksministeren at de etter forholdene hadde det bra. Mobiltelefonen ringte på nytt. Det var Abdullah, ambassadens faste sjåfør.Abdullah var en tjenestemann av den gamle sorten – respekt— full, ærverdig og alltid velkledd. Wollebæk hadde ofte tenkt at den eldre herren hadde en aura av trygghet som kom godt med i den kaotiske trafikken. Dessuten var Abdullah blant de mennene hun kjente i Syria som lot henne praktisere arabisk. Wollebæk snakket, og sjåføren rettet vennlig på henne bak rattet. De siste to årene hadde de fått et nært forhold.

Madam Kari, hvis du har livet kjært, må du reise ut av huset med én gang.

Det var Abdullah som først hadde ringt og bedt henne innstendig om å forlate leiligheten, som lå vegg i vegg med ambassaden. Sjåførens kontakter hadde tipset om at det var demonstranter på vei dit. «Madam Kari, hvis du har livet kjært, må du reise ut av huset med én gang. Hører du meg? Du må dra nå med én gang.» Førstesekretæren beroliget Abdullah med at familien allerede var reist fra leiligheten. Ektemannen og datteren ville nemlig i svømmehallen den morgenen. Wollebæk ville først bli hjemme. Kroppen var tung og sliten. Men Dag overtalte henne. Han mente det ville være godt for henne å bevege seg i vann.

Madam Kari, jeg er så lei meg. Du vil ikke tro ødeleggelsene her. Alt – alt er borte. De har tatt alt. Brent alt, sa ambassadens sjåfør Abdullah. Bassem Tellawi

Da Kari senere fikk høre at ambassaden var under angrep, hadde hun bedt Abdullah om å holde et øye med situasjonen. Hun trengte et øyenvitne, en som for ettertiden kunne beskrive hva som var skjedd. Sjåføren hadde gjort som Kari ba om. Utenfor ambassadebygget hadde han latt som om han var en i mengden. Nå ringte Abdullah igjen.«Madam Kari ...»

Til sin forbauselse kunne hun høre at han gråt.

«Det er slutt. Alt er slutt. Madam Kari, jeg er så lei meg. Du vil ikke tro ødeleggelsene her. Alt – alt er borte. De har tatt alt. Brent alt.» Med sviktende stemme fortalte sjåføren at folkemassene på få minutter hadde omringet hele ambassaden. Det gikk bare en halv time fra den første ruta ble knust til hele bygget var ramponert og stod i full fyr. Med en mobiltelefon i hver hånd hadde Wollebæk ledet arbeidet med å kontakte nordmenn i Syria og organisere evakuering for dem som ønsket det. Det hadde vært tid for å handle, ikke føle. Men da den ærbødige sjåføren Abdullah hikstet på telefonen, var det som om hun ble revet ut av en tåke.

Hva ville hendt dersom ektemannen ikke hadde insistert på at hun skulle bli med i svømmehallen? Hva om hun hadde blitt hjemme og lagt seg ned for å hvile slik hun hadde ønsket? Hvilket mareritt ville hun da ha våknet opp til? Politikken er full av kompromisser. Men et kompromiss er ofte en avtale som de involverte kan leve med. Ikke helt et Soria Moria-slott, men kanskje noe i nabolaget.

Hva slags kompromiss inngikk egentlig Jonas Gahr Støre i karikaturstriden?

Ifølge filosofen Avishai Margalit er det på kompromissene, ikke idealene, vi bør kjenne og vurdere våre politikere: «Idealer kan fortelle oss noe viktig om hva vi skulle ønske å være. Men kompromisser forteller oss hvem vi er.»Hva slags kompromiss inngikk egentlig Jonas Gahr Støre i karikaturstriden? Og hva forteller det oss om mannen som en dag kan komme til å styre Norge?

Den danske ambassaden ble satt i brann da hundrevis av demonstranter stormet bygningen. Bassem Tellawi

I dag understreker Støre at karikaturstriden var en uoversiktlig og farlig situasjon der norske liv var truet: «Vi må huske hva som stod på spill i de ukene der, helt fysisk. Spontan vold og kamper brøt ut på helt ulike arenaer.» Det handlet om mer enn ambassaden i Damaskus. I Maymaneh i Afghanistan ble norske soldater angrepet av demonstranter som var bevæpnet med brannbomber. Fire nordmenn ble skadet og minst like mange afghanere drept. I Sudan, Somalia, Palestina og Pakistan måtte norske hjelpearbeidere stanse sin innsats på grunn av trusler. På supermarkeder i Kuwait og Qatar hang plakater hvor det sto: «Vi selger ikke danske og norske produkter.» Overfor internasjonale medier gjentok Støre mantraet om at tegningene var publisert i et «marginalt norsk magasin», og at «toneangivende medier» valgte ikke å publisere dem. «Selvfølgelig argumenterte vi annerledes overfor utenlandske medier enn om vi hadde stått i Akersgata», fortalte Støre senere til Dagbladet. «Flere utenlandske medier trodde jo at regjeringen hadde godkjent alt som blir trykket.»

Men hvorfor hadde han snakket om «ekstremisme på begge sider»? «Nei, jeg vil aldri likestille redaktører med dem som tenner på ambassader og skyter folk. De er i en egen kategori. Men det er polariserende krefter her», sier Støre og strekker hendene ut. «Krefter som gjør at det store sentrum, alle dem som kan leve godt med og respektere andres tro og følelser, blir polarisert.» Uavhengig av hvem Støre egentlig ville beskrive som ekstremister den kvelden på arabisk TV: Først og fremst ønsket han å berge norske liv og interesser.

Tegningen ga en gyllen mulighet til å markere motstand mot Vesten.

Hvilken effekt hadde brannslukningsarbeidet? I Syria tok Kari Wollebæk initiativ til forsoning – til ingen nytte. Ifølge avsløringer fra Wikileaks hadde president Assad ikke bare kjent til at ambassadeangrepet ville skje. En amerikansk etterretningskilde hevdet at den syriske regjeringen faktisk aktivt framprovoserte aggresjonen ved å gi beskjed til moskeer om å oppildne massene under fredagsbønnen. Det tyder på at saken ikke handlet om karikaturene i seg selv for Assad og andre ledere i Midtøsten. Tegningen ga en gyllen mulighet til å markere motstand mot Vesten.

Seks personer ble drept da en bilbombe ble sprengt utenfor den danske ambassaden i Islamabad i 2008. Anjum Naveed

Til tross for at diplomatene beklaget at karikaturene hadde såret muslimer, ble protestene mot Norge og Danmark kraftigere i noen land. En av Støres nærmeste rådgivere i UD, Gry Larsen, mener likevel at det ikke fantes andre muligheter for Utenriksdepartementet: «Da jeg hørte kritikken mot oss, lurte jeg på: Hva var alternativet? Det har jeg ennå ikke hørt et godt svar på.»

Spørsmålet går til Per Edgar Kokkvold, generalsekretæren i Norsk presseforbund og en av regjeringens kritikere. Hva var alternativet? «Støre bidro til å hisse opp stemningen ved å omtale tegningene som et voldsomt angrep på islam. Det roet ikke gemyttene. Han burde i stedet holdt seg til fakta», sier Kokkvold. Norge har ytringsfrihet, noe som også gjør det mulig for muslimer å dyrke sin religion. «Og han burde sagt, som sant er, at det vi ser på disse tegningene, er det norske politikere har måttet tåle i 200 år. På den måten tror jeg brannen like greit kunne vært slukket», sier Kokkvold.

Politikeren Nicolas Sarkozy forsvarte trykkingen, og sa at «jeg tar heller en overdose karikaturer enn en overdose sensur».

Demonstranter brant det norske flagget da de oppsøkte den norske ambassaden i Sarajevo med en skriftlig protest mot trykkingen av Muhammed-tegningene. HIDAJET DELIC

Andre politikere i Europa stod for en mer konfronterende linje. Da et blad som hadde trykket karikaturene, ble trukket for retten, stilte deler av det franske politiske miljøet opp som vitner. Den senere franske presidenten François Hollande kom for å forsvare «en av republikkens grunnleggende verdier». Politikeren Nicolas Sarkozy forsvarte trykkingen, og sa at «jeg tar heller en overdose karikaturer enn en overdose sensur».Kunne Jonas Gahr Støre gjort noe slikt? Kunne Utenriksdepartementet både ha forsvart norske liv og formulert et tydeligere forsvar for ytringsfriheten, på linje med franske politikere? Kanskje. Men det virker usannsynlig at Støre skulle gått til det skrittet. Det er noe lite «størsk» over det.

På noen områder synes det dessuten som om samtaleinitiativene hadde en positiv effekt. TV-predikanten Yusuf al-Qaradawi oppfordret til en «vredens dag» mot Danmark og Norge. Men da en delegasjon fra Islamsk Råd og Mellomkirkelig råd, på UDs reiseregning, personlig overrakte al-Qaradawi en beklagelse fra Vebjørn Selbekk – for øvrig uten samtykke fra Selbekk selv – ble det etter hvert stille rundt publikasjonene. Mot slutten av mars ebbet de voldsomme protestene ut.

På få uker gikk Vebjørn Selbekk fra å være redaktør i en avis som knapt noen kjente til, til å bli en verdenskjent antihelt som fikk skylden for raseriet i Midtøsten.

Hjemme lyktes Støre delvis i å bilegge konfliktene. På få uker gikk Vebjørn Selbekk fra å være redaktør i en avis som knapt noen kjente til, til å bli en verdenskjent antihelt som fikk skylden for raseriet i Midtøsten. Gjennom Støres TV-intervjuer og UDs brev til norske ambassader ble Selbekk anklaget for å ha skapt «uro i muslimske miljøer» og «mistillit og unødig konflikt». På 18 dager fikk han 50 regulære drapstrusler og full politibeskyttelse – men ingen støtte fra utenriksministeren og den norske regjeringen.

I dag har Vebjørn Selbekk likevel mye positivt å si om Arbeiderpartiets leder. Redaktøren ser ting hos Støre som han lar seg imponere over. «Jeg er en kritiker, men også en del av fanklubben.»

Hvordan i huleste gikk det til?

Magazinets redaktør Vebjørn Selbekk fikk etten en stund en telefon fra Støre der utenriksministeren uttrykte medfølelse for den krevende situasjonen Selbekk og famiien var kommet i. Jon Olav Nesvold

Etter hvert som karikaturstriden tilspisset seg, tok utenriksministeren kontakt med redaktøren personlig. Støre uttrykte medfølelse for at han og familien var kommet i en ekstremt krevende situasjon. «Jeg skjønner at Støre ikke kunne gå ut og si ‘beklager’», sier Selbekk i dag. «Men han fant sin måte å gjøre det på. Og det satte jeg veldig stor pris på.»

Ved utgangen av året dukket det opp et kort i Magazinets postkasse: «Invitasjon til nasjonaldagsmottakelse i statens representasjonsbolig.» Kortet var signert av Norges utenriksminister. Han inviterte Selbekk og familien til å feire 17. mai sammen med seg og det offisielle Norge i den fasjonable representasjonsboligen i Parkveien 45. Støre kaller det i dag «en naturlig gest»: «Jeg så at han og familien ble utsatt for en belastning. Og da var invitasjonen en symbolsk måte å si: Jeg forstår at det har tatt på.»

I strålende mai-vær møtte Selbekk og familien opp i Parkveien 45. Vertskapet var utenriksministeren og hans kone Marit Slagsvold. De håndhilste på gjestene mens de steg inn i boligen. Her var utenlandske ambassadører, statsråder med sløyfer, staselige ektefeller og velstelte unger. Under lysekronene møttes Støre og Selbekk i forsoningens ånd. Det var ikke en dag for «oss» og «dem». Som Støre senere skulle si det i en tale: Nasjonaldagen er framfor alt en «vi»-dag. I et øyeblikk ble Støre og Selbekk stående med hvert sitt glass sjampanje i hånda og småprate om 17. mai-vær og unger mens de hørte på den lystige korpsmusikken utenfor.

Opprydding på gaten dagen etter at den norske ambassaden i Damaskus ble angrepet av tusenvis av demonstranter. MAHMOUD TAWIL

Utenfor hotell Meridien var det mørkt. Dag Wollebæk og datteren sov. Kari Wollebæk ringte Abdullah og ba ham kjøre henne til ambassaden. Hun måtte se ødeleggelsene. Hadde demonstrantene kommet inn til kanselliet, det aller helligste? Var kryptoutstyret ødelagt? Var passbeholdningen og arkivet intakt? De kunne se det allerede fra bilvinduet. Ambassaden var et skjelett. De tykke, skuddsikre glassrutene i første etasje var hamret ned. På ytterveggene hadde flammene etterlatt seg lange, sorte merker. Den hvite metallporten som skulle holde inntrengere ute, lå flat på fortauet.

Wollebæk gikk fram til utgangsdøra og svingte den inn. Med Abdullah like bak tok hun seg fram mot rommet der de sensitive opplysningene ble oppbevart. Med lettelse så hun at den tykke sikkerhetsdøra hadde holdt stand.

Hjemmet var blitt til en ugjenkjennelig, stinkende haug med sot og søle.

Leiligheten, som i to år hadde vært den lille familiens trygge havn, lå i etasjen over ambassaden. Her hadde de delt så mange måltider de klarte i en travel arbeidshverdag. Her hadde Wollebæk båret på sin ufødte sønn i nesten et halvt år. Hun trådte over dørstokken og kjente at gulvet under henne var seigt. Gips og sponplater var begynt å svelle. En sur, rå røyklukt pisket mot henne. Det var mørkt og varmt der inne. Noen steder knitret det fortsatt i små bål. Hjemmet var blitt til en ugjenkjennelig, stinkende haug med sot og søle.

Med forsiktige skritt gikk hun innover. Bilderammer, CD-er og datautstyr lå knust. Leker og klær var revet i stykker. For bare noen timer siden måtte det ha utspilt seg et voldsomt raseri her inne. Ødeleggelsene var gjort med en møysommelighet som fikk Kari til å grøsse. Noen steder slo gatelyset skrått inn gjennom et vindu og lyste opp forkullede rester av en hverdag. Her hadde ektemannen jobbet med doktorgraden sin. Der stod jernrammen av en pult. Brente bokpermer var slengt omkring. Sidene smuldret opp da hun åpnet dem. Det viste seg senere at PC-en og skissene til doktorgraden var gått tapt.

Skiltet med den norske riksløven ble revet ned og trampet på da ambassaden i Damaskus ble angrepet.

I et øyeblikk ble Kari Wollebæk stående helt stille i mørket. Vannet dryppet fra taket. På gulvet der framme, mellom forkullede møbler og smeltet plast, fikk hun øye på noe kjent. Noen skritt. Hun plukket opp gjenstanden. I hånda holdt Kari datterens røde lakksko.

Hun ser ikke stort eldre ut enn på de åtte år gamle bildene i pressearkivet . 41-åringen har rene trekk, mørkt hår, sort blazer og enkle olabukser. Når Kari Wollebæk forteller fra Syria, er det som om hun reiser fra arbeidshverdagen i Oslo tilbake til den utbrente leiligheten. I løpet av de to årene Wollebæk arbeidet i Damaskus, var det én ting som overrasket henne: Den ubendige troen i UDs ledelse på at Norge kunne gjøre en forskjell i landet gjennom politisk dialog. Etter brannen ble det spesielt vanskelig for henne å holde fast ved den troen.

I 2010 møttes Syrias president Bashar al-Assad og utenriksminister Jonas Gahr Støre til samtaler i Damaskus. Erlend Aas

Få måneder etter angrepet gjenopprettet Norge de diplomatiske forbindelsene med Syria. Hans Wilhelm Longva, den nye ambassadøren, fikk treffe den eneveldige presidenten og kunne fortelle at han hadde et «veldig positivt inntrykk» av Assad. «Syria har sendt ut mange signaler med ønske om fredssamtaler», fortalte han VG.Senere skulle Støre kalle diktatoren for «Midtøstens mest interessante samtalepartner».

Virkeligheten i Damaskus har endret seg dramatisk i ettertid. Millioner opplever borgerkrigens mareritt. President Assad er skyldig i å bombe og massakrere sitt eget folk. Wollebæk har forsøkt å holde kontakt med sine syriske venner. Noen har flyktet, andre lever der fremdeles. Noen har hun diskré kontakt med, andre har hun ikke hørt fra.

Senere skulle Støre kalle diktatoren for «Midtøstens mest interessante samtalepartner».

Støre er ikke den eneste som har trodd at han hadde en god dialog med president Assad. Toppdiplomater har i årevis framført budskapet om reform til presidenten – for så å bli overrasket når Assad bryter løfter. «Vi tror vi har en god dialog, uten å se alle indikasjonene på det motsatte», sier Wollebæk. Det er en grense for hvor langt en tjenestekvinne vil gå i kritikken av sin egen arbeidsgiver. Kari Wollebæk nærmer seg den grensen.

«Jeg er litt ubekvem med å si det, for det er ikke jeg som er politiker. Men spør du meg personlig, så mener jeg dette: Vi må tenke på hva vi vil med dialogen. Hvilke verdier vil vi målbære? Hvis ikke vi bruker dialog til noe verdifullt, hva er vitsen?» Å gå ut av en dialog innebærer selvfølgelig et dilemma, legger hun til. Å være et land med åpne kanaler gir Norge kontakt med viktige aktører og en rolle i verdenspolitikken. «Det er en tid for dialog og en tid for å konfrontasjon. Skal vi forsvare våre verdier, kan vi ikke alltid få begge deler», konkluderer hun.

Støre viste til Nelson Mandela for å vise hvor langt man kan komme med dialog. Rolf Chr. Ulrichsen

I Norge har vi lenge dyrket dialogtradisjonen. Det tjener kanskje et lite land som Norge å snakke med alle. Kanskje det til og med gagner oss å gjenopprette kontakten med en brutal diktator. Men gagner det verden? Er det noen situasjoner der dialogen tjener Norges interesser, men på lang sikt ikke bidrar til positive endringer for andre? Situasjoner der det virkningsfulle er konfrontasjon, ikke mer prat?

«Dialog er ikke den svake veien, det er den sterke veien» , sier Støre i dag. Tidlig i karrieren kalte han det «prosjektet for vår tid». «Vår tid roper etter inkludering og dialog basert på fasthet og respekt, innenriks som utenriks. For meg er dette kjernen i sosialdemokratisk politikk for det 21. århundre.» Hans favoritteksempel er Mandela. Frigjøringshelten Nelson Mandela satt 26 år i fangenskap før han slapp fri. Han lyktes ikke bare med å forhandle fram sin egen løslatelse, men også slutten på apartheid i Sør-Afrika. Som fri mann kunne han ha bedt om væpnet kamp og fått støtte fra en hel verden. «Men», sier Støre, «han valgte dialogen. Og vant alt».

Det er en tid for dialog og en tid for å konfrontasjon. Skal vi forsvare våre verdier, kan vi ikke alltid få begge deler

Under karikaturkrisen ble ikke dialogen noen vinner. Tegningene trigget en serie av hendelser som Støre ikke kunne kontrollere. For begge parter stod noe hellig på spill, noe hellig man ikke for noen pris kunne kompromisse med. På den ene siden: ytringsfriheten. På den andre: profeten Muhammed. I en virkelighet med fornærmelser og forvrengte budskap foran åpne mikrofoner fikk dialogen trøbbel.

Håndteringen skulle forfølge Støre i all hans karriere som politiker. Tilhengerne så en modig forsvarer av norske interesser, med tro på toleranse og inkludering. Kritikere så en politiker som passer til den gamle sosialisten Finn Gustavsens definisjon: En person som er så tykkhudet at han kan holde seg oppreist selv om han mangler ryggrad.


Tidslinje for andre angrep og trusler i karikaturstriden

2005: Jyllands-Posten trykker karikaturtegninger av profeten Muhammed. Flere europeiske aviser, også norske, trykker karikaturene. Danske og norske interesser i Midtøsten angripes. Jyllands-Posten og tegneren Kurt Westergaard har vært mål for flere planlagte terroraksjoner.

2006: Det franske satiriske magasinet Charlie Hebdo trykker karikaturtegninger av Muhammed, deribalnt to fra Jyllands-Posten.

2007: En svensk avis trykker tegninger av profeten Muhammed som en hund. Tegneren, Lars Vilks, er i ettertid blitt utsatt for drapstrusler og drapsforsøk.

2011: En brannbombe blir kastet mot Charlie Hebdos redaksjonslokaler i Paris etter at magasinet trykker en karikaturtegning av profeten Muhammed på førstesiden. Ingen blir såret.

2015: 7. januar stormer to væpnede menn lokalene til Charlie Hebdo. Tolv mennesker blir drept, blant dem redaktøren Stéphane «Charb» Charbonnier.

2015: 14. februar angriper en væpnet mann et debattmøte i København. Politiet anser det som et drapsforsøk mot Lars Vilks, som deltar på møtet. Gjerningsmannen dreper deretter en person ved synagogen i byen. Tre politifolk blir såret før de dreper angriperen.

2015: 3. mai løsner to menn skudd mot politiet og blir deretter drept utenfor en utstilling av Muhammed-karikaturer i Garland, Texas.

(Kilde: NTB) (©NTB)

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Karikaturstriden:

Slik reagerte Vebjørn Selbekks kone på Jens Stoltenbergs uttalelser:

Les også

- Stoltenberg ga blaffen i ungene våre og satte oss i fare

I boken "Fryktens makt" beskriver Vebjørn Selbekk selv hvordan han opplevde karikaturstriden:

Les også

Trykker Muhammed-karikaturer på nytt

Aftenpostens kommentator Ingunn Økland om karikaturstriden 10 år etter:

Les også

Muslimer er ikke en svak gruppe som trenger beskyttelse mot kritikk

Jonas Gahr Støre skriver:

  1. Les også

    Ante vi hva vi gjorde da vi sendte F-16-fly til Libya?  

  2. Les også

    Liker ikke spørsmål om han er tåkefyrste

Les mer om

  1. Debatt
  2. Vebjørn Selbekk
  3. Ytringsfrihet
  4. Jonas Gahr Støre

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Disse tre kontroversielle redaktørene er enige om én ting: Norge er ute å kjøre

  2. DEBATT

    Dette er hva lesbiske i Oslo møter i 2016 | Marte Haarberg

  3. DEBATT

    Priskrig på smågodt provoserer meg. Hjertet mitt blør for de med bulimi og overspising

  4. DEBATT

    Kort sagt onsdag 3. mai

  5. DEBATT

    Kjetil Rolness svarer forskeren som holder seg unna innvandringsdebatten på grunn av «noen få personer med spiss penn og hissig gemytt»

  6. DEBATT

    Rolness' taktikk er å latterliggjøre motdebattanter