Debatt

Aktiv dødshjelp kan gjerne dekkes av sportsjournalister. Men da bør de gjøre et skikkelig håndverk | Morten Horn

  • Morten Horn, overlege i nevrologi OUS og forsker ved Senter for medisinsk etikk, UiO
Aftenposten skaper en sensasjonspreget fremstilling av Vervoorts selvmordserklæring – og bidrar samtidig til å forsterke myten om at når folk først har bestemt seg for å ta sitt liv, så vil de ende opp med å gjøre det, skriver innleggsforfatteren.

Aktiv dødshjelp – ikke for amatører.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Norske medier forplikter seg gjennom Vær varsom-plakaten (VVP) til å utvise varsomhet i omtalen av selvmord. Pressens Faglige Utvalg gjorde det i fjor klart at assistert selvmord er en form for selvmord som dekkes av det samme punktet i VVP.

I reportasjen om den belgiske Paralympics-deltageren Marieke Vervoort (16.9) gjør Aftenposten samme feil som flere andre norske – og internasjonale – medier. Artikkelen er skrevet av en sportsjournalist, men temaet er først og fremst Vervoorts planer om å begå selvmord.

Krever grundigere arbeid

Det er legitimt at norske journalister vil dekke det omstridte temaet aktiv dødshjelp, som omfatter eutanasi (legen gir en dødelig injeksjon) og legeassistert selvmord (pasienten blir utstyrt med medikamenter som kan brukes til å begå selvmord med).

Men dette er et ekstremt komplisert tema, som krever grundigere arbeid enn det Aftenposten gjorde i denne saken.

Erklæringen har gått ut på dato

I artikkelen gjøres det et poeng av at Marieke i 2008 «signerte papirene som gjør at hun kan avslutte livet».

Det er sant at Vervoort forteller dette – men det er tøv. En erklæring skrevet for åtte år siden har gått ut på dato.

Dersom Vervoort skulle ønske aktiv dødshjelp en gang i fremtiden, må hun gjennom en fornyet utredning for å vurdere hennes beslutningskompetanse og om legen hennes er enig i at lidelsen hennes er så uutholdelig at den kvalifiserer for eutanasi.

Sensasjonspreget fremstilling

Aftenposten skaper en sensasjonspreget fremstilling av Vervoorts selvmordserklæring – og bidrar samtidig til å forsterke myten om at når folk først har bestemt seg for å ta sitt liv, så vil de ende opp med å gjøre det.

Vervoort har imidlertid allerede nå uttrykt at hun slett ikke har konkrete planer om å ta sitt liv, ikke nå.

Hun har opp gjennom årene vent seg til funksjonstap og hjelpebehov som hun en gang trodde hun ikke ville tåle.

Hennes utvikling illustrerer det vi ofte ser ved alvorlige, progressive tilstander: At mennesket har en utrolig evne til å tilpasse seg sykdom og funksjonssvikt.

Hennes fortelling er ikke det hele og fulle bildet

Journalistens fremstilling av Vervoorts tilværelse er trøstesløs – den er som laget for å formidle at selvmord er en naturlig utvei for henne.

Selv om dette er Vervoorts fortelling, så er det ikke det hele og fulle bildet

Det er da også Vervoorts uttalte ønske – å reklamere for sitt hjemlands dødshjelpslov. Men selv om dette er Vervoorts fortelling, så er det ikke det hele og fulle bildet.

Selv liv med mye lidelse kan gi mening og glede, og det er vel derfor også Vervoort fortsetter å leve.

Kunne gitt et mer nyansert bilde

Noe av kritikken mot Jojo Moyes bok «Et helt halvt år» kommer fra folk som selv er ryggmargsskadet, og går på den ensidig negative måten livet som rullestolbundet fremstilles på.

Norge har flere tydelige røster blant mennesker som lever med funksjonshemning – forfatterne Jan Grue og Thorvald Steen er gode eksempler – som kunne gitt et mer nyansert bilde.

Ikke minst kunne Aftenposten fått frem det og godt dokumenterte poenget at det i liten grad er den fysiske sykdommen eller funksjonssvikten som avgjør om pasienter ber om hjelp til å dø.

Det handler mer om de psykologiske og sosiale konsekvensene av sykdommen.

Dekning av selvmord bør få frem kompleksitet

VVP påminner journalistene om at selvmord sjelden har bare én årsak, og at det ofte ligger tradisjonelle psykososiale sårbarhetsfaktorer til grunn. Dekning av selvmord bør få frem denne kompleksiteten.

Når norsk presse skal omtale kompliserte etiske spørsmål ved livets slutt trengs det grundig forarbeid.

Dét er Aftenpostens artikkel om ALS-pasienten som valgte å avslutte respiratorbehandling, et glimrende eksempel på.

Denne artikkelen om Marieke Vervoort, derimot, er slett håndverk.

Eksempler på dette er at journalisten opererer med grove «faktafeil» om aktiv dødshjelp – for eksempel oppgis det feilaktig at 1400 mennesker har fått eutanasi i Belgia siden 2002. I realiteten var det 2021 rapporterte tilfeller bare i fjor – og det antas at bare halvparten meldes inn.

Hvorfor viser ikke pressen samme varsomhet her?

I Norge har vi en uttalt målsetning om å få ned selvmordstallene.

Men gjelder det bare de fortvilte tenåringsjentene med kjærlighetssorg?

Hvorfor viser ikke pressen samme varsomhet når den som overveier å ta sitt liv, er en syk eller funksjonshemmet person?


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Lese mer? Her er noen forslag:

Vi som sier nei til aktiv dødshjelp, har et ekstra ansvar for at alle kan dø en verdig død, skriver Jonas Gahr Støre, leder i Arbeiderpartiet.

Om 30 år vil aktiv dødshjelp være en selvfølge, skriver Jørgen Hammer Skogen og Hedda Salbu i Akershus AUF.

Blir aktiv dødshjelp innført, vil nye eksempler stadig vekke sympati og presse politikerne til å utvide kriteriene for når en person skal få hjelp til å dø, skriver Mathilde Tybring-Gjedde.

Les mer om

  1. Aktiv dødshjelp