Debatt

Handlingsplanen mot menneskehandel er gått ut på dato | Synnøve Økland Jahnsen

  • Synnøve Økland Jahnsen, forsker ved Politihøgskolen

Debatten fremstår som fastlåst og tilslører at vi ikke har data som måler omfanget av sexkjøp før og etter forbudet, skriver artikkelforfatteren. Her fra en demonstrasjon mot menneskehandel utenfor Stortinget i fjor sommer. Foto: Henrik Skolt / NTB scanpix

Prostitusjonspolitikk kan ikke isoleres fra andre politiske felt – som folkehelse og innvandringspolitikk.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

De som ønsker å fjerne sexkjøpsloven viser gjerne til Amnestys rapport som synliggjør at Norge forsømmer forpliktelsene overfor menneskerettskonvensjonen.

Påstanden er at dagens lovgivning gjør det vanskeligere for dem som selger sex å beskytte seg mot utnyttelse og vold.

Et viktig poeng, som ofte glemmes, er at rapporten ikke bare retter skyts mot straffeloven, men også mot politiets metodebruk og da særlig bruken av hjemler i utlendingsloven.

Resultatet er at beskyttelse mot utnyttelse og vold bare synes å være tilgjengelig for dem som passer inn i en snevert definert kategori: ofre for menneskehandel. Kampen mot prostitusjon går på bekostning av andre gruppers rettigheter.

Foto: Synnøve Økland Jahnsen

Mener sexkjøpsloven treffer på målet

De som støtter seg på Vista Analyse' evalueringsrapport, og påstanden om at tilstanden ville vært mye verre uten sexkjøpsloven, mener sexkjøpsloven har truffet på målet – i den forstand at den har dempet etterspørselen.

Vista viser til en slags signaleffekt eller fremtidsscenario, målt etter antall personer som oppsøker hjelpetiltak.

De mener å kunne påvise en nedgang, men svarer ikke på spørsmålet om nedgangen skyldes registreringspraksiser, politiets håndheving av hallikparagrafen (også kjent som operasjon husløs) og bort- og utvisningsmuligheter i utlendingslovgivningen, snarere enn effekten av sexkjøpsloven.

Debatten virker fastlåst

Om man stiller disse kritiske spørsmålene kan man banne på å bli stilt til veggs av Vistas våpendragere. Debatten fremstår derfor som fastlåst og tilslører at vi ikke har data som måler omfanget av sexkjøp før og etter forbudet, og dermed svar på om den har virket etter hensikten.

For det var vel dette som var målet, å endre befolkningens holdninger til kjøp av sex? Eller? Evalueringen gir oss ikke et entydig svar på dette, og hopper bukk over utgangspunktet: om forbudet har negative konsekvenser for dem som selger sex.

Vista fant ingen indikasjoner på at voldsforekomsten hadde økt, bedyret de. Ikke så rart, ettersom dette ikke ble studert – noe de underkommuniserte.

Min forskning viser at oppslutningen rundt dagens politikk er ujevnt fordelt, og utføres på et skjørt politisk grunnlag. Sett bort fra straffeloven finner vi ingen tydelige politiske styringssignaler på nasjonalt nivå.

Det er derfor opp til hver enkelt kommune og politidistrikt å avgjøre om dette er et felt de ønsker å føre politikk på, og hvordan de eventuelt vil gjøre det.

Resultatet er sporadiske innsatser mot menneskehandel, heller enn en helhetlig strategi der prostitusjonspolitikk forankres i langsiktige målsetninger på lokalt nivå.

Les også

Det må gjentas gang etter gang: Prostitusjon er ikke et yrke

Hjelpetiltak redusert til et minimum

I Oslo har gateprostitusjon over tid vært en synligere del av bybildet enn andre steder i landet.

Det kan forklare hvorfor politiets spesialenhet mot menneskehandel satte seg som mål å skape «synlige» effekter av deres innsats, på tross av motstand fra andre fagetater og organisasjoner som jobbet inn mot prostitusjonsmiljøene.

I Bergen synes samarbeidsrelasjoner mellom politiet, frivillige organisasjoner og kommunale tjenestetilbydere å være mindre konfliktfylte, i det minste på overflaten.

Det kan nemlig også tenkes at motstanden mot den politiske vendingen avtok fordi hjelpetiltakene samtidig ble redusert til et minimum, og personalet som hadde mest kunnskap om utviklingen i feltet måtte finne seg andre oppgaver.

Da Bergen kommune strammet grepet, mistet det norske samfunnet ikke bare verdifulle kontaktflater ut mot marginaliserte grupper, men også deler av grunnlaget vi en gang hadde for å systematisere og dele erfaringer.

Stor variasjon mellom politidistrikter

Det er stor variasjon mellom politidistriktene, der kun et fåtall har avsatt ressurser til innsatsen.

Det er også stor variasjon i meninger om hva som er heldig og uheldig utvikling på prostitusjonsfeltet og hva man skal regne som vellykket innsats mot menneskehandel. Noen steder har resultatene vært mer synlige på henleggelse- og straffesaksstatistikken enn i gatebildet.

Felles for alle distriktene er likevel at de kommer til kort i møte med et komplisert globalt problemfelt som strekker seg hinsides tradisjonelle måter å bekjempe ordens- og kriminalitetsproblemer.

Selv om forbudet fikk noe oppslutning innad i politiet da det ble innført, er det først og fremst kampen mot menneskehandel (herunder også hallikvirksomhet) og utlendingskontroll som gir retning til politiets innsats mot prostitusjon. Det er også her det synes å gå galt.

Ulike tiltak, både i regi av frivillig sektor, kommunene, politi og utlendingsmyndigheter, virker sammen og kan ikke forstås isolert. Prostitusjonspolitikk kan heller ikke isoleres fra andre politiske felt, herunder folkehelse og innvandringspolitikk.

Prostitusjon er i større grad enn før en konsekvens av økt migrasjon kombinert med ekskluderende mekanismer på arbeidsmarked, mekanismer som rammer noen grupper hardere enn andre.

Les også

Fagmiljøene på gaten er enige: - Færre gateprostituerte, men det skyldes ikke sexkjøpsloven

Regjeringen er merkelig stille

Kommunale tiltak bare kan lappe på problemer som skapes (og ignoreres) et annet sted i vårt politiske system.

Hovedproblemet er likevel at få synes å ville erkjenne hvor lite vi faktisk vet om konsekvensene av politikken som føres eller verne om tiltak som forsøker å bøte på dette, i form av systematisering av kunnskap og erfaringer fra prostitusjonsfeltet.

Dagens regjering er ikke bedre enn den forrige og har vært merkelig stille, på tross av at de varslet omkamp om sexkjøpsloven.

De som kjenner feltet godt har ventet lenge på en ny handlingsplan mot menneskehandel, ettersom den forrige har gått ut på dato.

De ser også med spenning frem til utfallet av den varslede stortingsmeldingen. Det er jo lov å håpe at gode krefter samler seg, også når det ser mørkt ut.

Les også

Vi må oppdra våre menn. Hold fast ved sexkjøpsloven, Norge!

Les også

Sexarbeider skriver: Sexkjøpsloven beskytter hverken meg eller kollegene mine

Les også

Høyre freder sexkjøpsloven ut regjeringsperioden


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger påFacebook ogTwitter

Les mer om

  1. Prostitusjon
  2. Oslo
  3. Bergen
  4. Straffeloven

Relevante artikler

  1. DEBATT

    «At prostitusjon handler om et forkvaklet kvinnesyn, forties fullstendig»

  2. DEBATT

    Internrevisjonen: Sexkjøpsloven gjør livet verre for sexarbeiderne

  3. POLITIKK

    – Hvis målet bare var at vi skal se færre prostituerte på gaten, kan de som var for sexkjøpsloven være fornøyd

  4. POLITIKK

    Færre selger sex på gaten skyldes ikke sexkjøpsloven

  5. DEBATT

    Foregangslandet?

  6. POLITIKK

    - Fjern forbudet mot å kjøpe sex og hallikparagrafen. Tillat bordeller.