Kort sagt, torsdag 16. april
Kina og korona. Bølgekraft. Norge og korona. Trygget for barn. Reagans økonomiske politikk. Kraftkommuner. Matematikk. Sjømat. Åpning av skoler og barnehager. Korona og eldre. Dette er dagens kortinnlegg.
Barn skal ha det trygt hele tiden
I disse dager snakkes det om de barna som ikke har det bra i hjemmet sitt. Vi bekymrer oss for hvordan de har det nå når skoler og barnehager er stengt og de ikke har et trygt sted å gå til. Politikere står i fullt alvor og snakker om dette uten å gi oss noen form for løsning på det. Det hjelper ikke barna at det sitter politikere og andre voksne og tenker på dem. Ingenting blir bedre av tanker uten handling.
Det er ikke derfor jeg skriver om dette. Jeg vokste selv opp i et hjem preget av omsorgssvikt, vold og rusmisbruk. Skolen var mitt friminutt og mitt trygge sted. Men det var og er ikke bra nok. Vi kan ikke la disse barna bo i slike hjem med den unnskyldningen at de tross alt har skole eller barnehage som en liten pause fra det vonde. Disse barna trenger hjelp, konkret hjelp! Ikke gode tanker.
Det er ikke greit at barn kommer hjem til vold og rus når skoledagen er over. Dette er ikke et problem som bare finnes nå i disse koronatider. Det er verre nå selvsagt, både for foreldrene og barna, men det er ikke et problem som forsvinner når samfunnet åpnes igjen. Vi kan ikke la barn bo i slike hjem. Vi kan ikke la barn i dette landet ha det slik at skolen skal være et friminutt fra det vonde. De skal ha det trygt hele tiden, også etter skolen!
Anonym, overgrepsoffer
Flere myter om Reagan
Eirik Løkke i Civita påstår i Aftenposten 10. april at USAs tidligere president Ronald Reagan ikke led av statsskrekk. Men det gjorde han avgjort før valget, da skulle staten skrumpes og underskuddet fjernes. Da han ble president, gjorde han imidlertid det motsatte.
At Reagan ikke bedrev reaganomics, ble klart tidlig i hans presidenttid. Professor Victor Norman ved Norges Handelshøyskole sa allerede i et intervju i Bergens Tidende 4. mars 1983: «Det har lenge vært tegn til fremgang i den amerikanske økonomien: det vi nå ser er en konsekvens av at staten har ført en ekspansiv finanspolitikk, det vil si at en har større utgifter enn inntekter.»
Her er det nok grunn til å legge større vekt på professor Normans kunnskaper og innsikt enn påstandene fra Civita. Også den meget liberale økonomen L.H. Rockwell kritiserer Reagan. Ikke for hans løfter i valgkampen, men for den politikken han faktisk førte. I en artikkel i «The Free Market Reader» i 1988 skrev han: I come to bury reaganomics, not to praise it.
Odd E. Rambøl, siviløkonom og sosiolog
Å være kraftkommune er positivt
Som grunneiere reagerer vi sterkt på Lars H. Gulbrandsens innlegg i Aftenposten 7. april, der han forsøker å fremstille vindkraftdebatten som en kulturkollisjon mellom by og land. Det fremstilles også som om vindkraft, og til dels klima, er noe som en elite i Oslo kjemper for.
Vannkraft, og senere spesielt vindkraft, har gitt norsk industri unike konkurransefortrinn. Disse arbeidsplassene er så visst ikke plassert i Oslo. Utnyttelse av utmark til energiformål er en stor og voksende næring i mange distriktskommuner. Å være kraftkommune er positivt. Eiendomsskatt og leieinntekter fra vindkraft bidrar til revitalisering av gårder, grender og bygder. Alt tilsier også at Norge vil trenge mye kraft for å nå klimamål. Vi mener naturligvis ikke at vindkraft skal dekke hele behovet. Vi må spille på mange strenger.
Vi tror ikke på at det finnes noen sneversynt elite som ikke vet at vindkraft har konsekvenser for natur og friluftsliv. Men det er et faktum at noe natur over hele kloden må tas i bruk for å sikre et levelig klima for alle. Vi mener det er riktig å ta i bruk vårt eget lands utmarksressurser fremfor å bruke andres. Der konsekvensutredninger viser at konsekvensene for natur og andre næringer blir for store, skal man ikke bygge, ei heller i vernede eller villmarkspregede områder.
Gulbrandsens innlegg er unyansert og mest av alt egnet til å polarisere debatten. Det vi trenger fremover, er grundige og forutsigbare prosesser, med medvirkning og avveining av ulike hensyn. Vi trenger at lokalsamfunnene får noe mer av verdiskapingen. Dette tror vi vil øke den lokale aksepten, gi bygdene våre nye bein å stå på og være positive tiltak både for klima og natur.
Grunnkraft ved Odd Steinsland, Ole Melø, Odd H. Liestøl, Sigmund Virak og Robert Helland
Matematikk er ikke fascinerende i seg selv
Nei, vi har ikke et nasjonalt matematikkproblem – det er globalt.
Matematikk er ikke fascinerende i seg selv. Man må ha en grunnleggende trygghet, selvtillit og interesse for faget for at det skal være tilfellet.
Jeg opplever at store deler av min tid med elever går ut på å motivere til arbeid. Elever som vil arbeide, er det jo bare å hjelpe. En elev som ikke vil arbeide, er mer eller mindre fullstendig immun mot hjelp – uansett hvor genial jeg måtte klare å være.
Sjelden er det manglende evner som er grunnen, men det at det ikke oppleves nyttig, eller fordi systemet ikke har klart å gi opplevelse av mestring/forståelse – i så stor grad at det er tryggere å bruke overlevelsesstrategier enn å forsøke å forstå noe. Det er nemlig fullt mulig å være til stede i et klasserom der det foregår matematikkundervisning uten å gjøre noe som helst faglig relevant arbeid.
Den trenede elev som vil unngå å gjøre faktisk arbeid, er flink til å rekke opp hånden, flink til å svare ja/hm på de rette stedene og til slutt si ja når læreren spør om man har forstått. Som regel har lærerne stått for det meste av tenkingen – eleven har fremstått som proaktiv. Fenomenet kalles funnelling: Læreren bryter ned oppgaven til stadig mindre fragmenter og tilbyr selv svaret uten at eleven blir utfordret på å prøve selv. Kombinert med pedagogisk utålmodighet: Lærere venter i snitt 0,9 sekunder før de besvarer egne spørsmål. Så er vi mattelærere kanskje selve utfordringen?
Klarer man videre å endre perspektivet fra at eleven har problemer i faget, til at eleven er i problemer, så er mye gjort. En elev som er i problemer, kan hjelpes gjennom tilpasset opplæring.
Faget matematikk må finne balansen mellom regning og matematikk.
Trenger du å kunne forklare hvordan en bil virker for å få lov til å kjøre den og inneha et førerkort? Nei. Men du må kunne bruke bilen på en trygg og forutsigbar måte. Matte i Norge og verden generelt stiller i for stor grad krav om at sjåførene skal kunne redegjøre for hvordan motoren fungerer. Elevene trenger ikke bli fascinert av pi i seg selv, men de må være i stand til å bruke pi til noe nyttig. Bruken til noe nyttig er regning, å forklare hvorfor er matematikk.
Nye læreplaner inviterer i større grad til nyttig bruk av fag.
I matte må vi lærere evne å se mer på hvordan matte brukes nyttig, og ikke kun for å svare riktig på eksamen. Da må vi på samme måte som våre elever våge å gjøre noen feil – som vi kan lære av.
Simen Spurkland, lærer
Ikke glem sjømaten!
Norge er ikke selvforsynt med melk, korn og kjøtt, skriver Svenn Arne Lie i Aftenposten 8. april. Han glemmer å nevne fisken, som har berget oss gjennom tøffe tider. Det er ikke slik at vi i en krisesituasjon må importere 50 prosent av maten. Vi kan spise mer av det vi selv produserer. Da berges vi av blant annet silden, torsken og poteter.
Lies største bekymring er at vi importerer råvarer til fôret. Handelen er global, er bra for velferden, har bidratt til å redusere sult og har løftet milliarder ut av fattigdom. Vi bør derfor også i fremtiden ha en åpen handel.
Den største utfordringen med fôrråvarene er at vi bruker for mye soya, mais og raps. Unødvendig mye jordareal brukes til å produsere råvarer til fôret. Også i et klimaperspektiv vil vi være tjent med å finne alternativer. Vi kan høste raudåte og andre plankton. Alger og insekter kan dyrkes. Disse kan bli en viktig del av kostholdet til våre husdyr, laksen inkludert. Slik kan Norge bli en enda større produsent av matvarer. I tillegg kan det bli et nytt norsk industrieventyr.
Geir Ove Ystmark, administrerende direktør, Sjømat Norge
Vi skal ha en trygg åpning av skoler og barnehager
Fra 20. april gjenåpner vi barnehagene. Fra 27. april åpner vi skolene for elevene fra 1. til 4. klasse, og skolefritidsordningen.
En vikarlærer (20) skriver i Si ;D i Aftenposten om den planlagte åpningen. Innsenderen mener det er for risikabelt å åpne.
Det er viktig for meg å si at regjeringen aller mest er opptatt av at vi fortsatt skal jobbe for å redusere smitte. Når vi nå letter på tiltakene, er det etter grundige diskusjoner med helsemyndighetene. En forsiktig åpning må være medisinsk forsvarlig. Derfor gjør vi dette i kontrollerte former.
Barnehagene og skolene skal få gode og konkrete råd og sjekklister for hvordan de skal unngå smitte. Lærerne skal ikke være i tvil om hva de skal gjøre. Vi jobber med denne informasjonen, og den vil komme i god tid før skolene og barnehagene åpner.
Selv om vi åpner gradvis, kan vi komme til å måtte stenge igjen dersom smittespredningen kommer over et visst nivå. Helse går foran alt. Det kan dere være helt trygge på.
Guri Melby, kunnskapsminister (V)
Kunne Kina ha avverget pandemien?
Forskningsrapporter kan feiltolkes og misbrukes, også av journalister. Et eksempel er overskriften «Forskere: Kina kunne trolig avverget pandemien» i Aftenposten 30. mars. Som biolog har jeg lest utdrag og sammendrag av rapporten det henvises til, og finner bl.a. følgende konklusjon: «China’s vigorous, multifacedet response is likely to have prevented a far worse situation, which would have accelerated spread globally.»
Rapporten gir ingen støtte til påstanden fra Reportere uten grenser om at Kina kunne ha avverget pandemien. Derimot sier den at epidemien kunne ha utviklet seg langsommere hvis inngripende tiltak hadde vært satt inn tidligere, og det er noe helt annet. For eksempel anslås det at hvis myndighetene hadde stengt av Wuhan og andre byer to uker tidligere enn 23. januar, kunne 86 prosent av smittetilfellene vært unngått. Men er det rimelig å forvente en slik reaksjon fra kinesiske myndigheter før det første registrerte koronadødsfallet 11. januar? Hva da med reaksjonene i andre land, som i motsetning til Kina var godt kjent med farene?
Aftenpostens Kina-journalistikk er oftest svært ensidig Kina-kritisk og bidrar til å bygge opp et fiendebilde etter USAs ønske.
Eirik Skattum, biolog
Bølgekraft er krevende
Det vil ta 30 år i beste fall før en løsning. Den må derfor finansieres av det offentlige. Ocean Energy, som har store annonser i dagspressen, reklamerer med en idé for å trekke ned bøyen som fanger energien i bølgene ved storm. Dette har mange prøvd. Av kystland med stor forskning, som Japan, Norge, Sverige, Skottland og Portugal, er det ingen som har lykkes. Ved NTNU har vi holdt på i over 30 år, avslutningsvis med et meget godt samarbeid med Fred. Olsen.
Jeg ønsker Ocean Energy lykke til, men vil gjerne se en fungerende prototype og et anslag for vekt, kostnad og energi som skal høstes. Alt for hver bøye.
Tore Undeland, professor, NTNU
Norge er annerledes i møte med korona
Forutsetningene, konsekvensene og tiltakene knyttet til koronapandemien er ikke de samme i Norge som i de fleste andre land.
Norge har et effektivt helsevesen og en velfungerende velferdsstat, og vi har generelt bedre helse enn andre folk. Vi har andre sosiale vaner med mindre uteliv og mer avstand mellom oss enn på kontinentet. Dessuten er det generelle miljøet renere, og det gjør oss også bedre rustet til å møte pandemien.
FHIs tall for koronapasienter som har fått intensivbehandling, er langt lavere enn fryktet. Det er mange grunner til at Norge er mindre rammet enn andre land. Fordi vi er forskjellige, blir også konsekvensene forskjellige.
Hvis vi er enige om at Norge til en viss grad er forskjellig fra andre land, kan vi da enes om at tiltakene også bør være forskjellige? Altså at vi ikke uten videre kan generalisere og iverksette samme tiltak som andre land.
Den logiske konsekvensen av ulikhetene er å åpne opp for barn og unge, sosiale arenaer og hytter. Vi er nå så «vaksinert» mot nærkontakt at vi automatisk vil holde rimelig god avstand i lang tid fremover!
Erik Høivold, samfunnsviter og lektor
Epidemien bør stoppes. Det er viktig også om «bare» flest eldre og syke dør.
Eiliv Lund skriver i Aftenposten 10. april under overskriften «Epidemien er ikke lenger en alvorlig trussel mot den friske delen av befolkningen». Men han nevner ikke at rundt 1,6 millioner nordmenn ikke er unge og friske.
Hvis vi slipper opp så mye at «epidemien brenner seg gjennom befolkningen i sakte tempo», slik Lund uttrykker det, risikerer vi økende smittetall og mange dødsfall i aldersgruppene fra 50 år og oppover. Mange blir svært alvorlig syke, og en del dør, selv om de har tilgang til behandling med respirator.
Reproduksjonsraten, R, har falt fra 2,54 før tiltakene ble iverksatt til i underkant av 1 nå. Dette viser at kampen mot epidemien i Norge så langt har ført til mange færre dødsfall enn om vi ikke hadde satt i verk tiltak. Lettes tiltakene slik at R kommer over 1, betyr det at flere blir smittet og vil dø av korona.
Av de 48 som døde av korona i Norge fra 4. til 10. april med dødssted registrert i VGs statistikk, døde 34 på sykehjem og andre omsorgsinstitusjoner.
Hvordan et dødsfall av korona på sykehjem kan oppleves, beskrives av pårørende til en pasient som døde av korona på Gullstøltunet sykehjem.
Overskriften lyder: «Britt Kristine mistet faren til korona: - Han fortjente ikke å dø på denne måten. Det er det ingen som gjør!»
Eldre flest aksepterer at livet går mot slutten, men frykter å dø av korona. Det er liten tvil om at både ektefelle, barn og barnebarn ville gitt mye for å unngå et dødsfall av korona i familien.
Hvis vår strategi for å bekjempe koronakrisen ikke legger stor vekt på hvordan den rammer andre enn unge og friske, er vi på ville veier. Derfor opprettholder regjeringen en politikk for å «slå ned» epidemien, slik at den snart brenner ut. Ved at helsemyndighetene overvåker smittesituasjonen nøye og vi alle bidrar i den livsviktige dugnaden for å hindre smittespredning, vil epidemien i Norge bli et stadig mindre problem.
Gunnar Kvåle, dr. med., professor emeritus i internasjonal helse, og Steinar Westin, dr. med., professor emeritus i sosialmedisin
