Gi meg en fastpsykiater! | Hanne Tegnér

Jeg hadde 15 behandlere på ett år. Alt av tillit og trygghet og evne til tilknytning ble rasert.

Det store antallet behandlere var den viktigste årsaken til Hannas triste skjebne på Blakstad psykiatriske sykehus. Det leser jeg i Aftenpostens mandagsavis. Selv har jeg opplevd dette som noe av det mest frustrerende i møte med psykiatrien.

Jeg hadde 15 behandlere på ett år. I tillegg måtte jeg forholde meg til mange pleiere på de psykiatriske avdelingene. Alt av tillit og trygghet og evne til tilknytning ble rasert. Disse opplevelsene som er så viktige for tilfriskningen.

Jeg har ikke mye å utsette på den enkelte behandler. Det er systemet som ikke fungerer. Det var hundre hender der ute som ville hjelpe meg, men det jeg trengte, var én hånd å holde i.

Min reise gjennom psykiatrien

Jeg er kroniker og har vært gjennom mange depresjoner. Den siste depresjonen førte til en reise gjennom psykiatrien i 2016.

Hver behandler har fått navn, et tall, så du skal slippe å telle selv.

Det begynt hos fastlege 1 og psykiatrisk sykepleier 2 i kommunen der jeg bor. Akutte alvorlige bivirkninger av medisinene mine gjorde at jeg måtte bytte tabletter. Det ble gjort på akutt-teamet hos psykiater 3 og psykolog 4. Så ble jeg dårligere.

Jeg kontaktet akutt-teamet igjen, denne gang med nye behandlere 5 og 6. Legevaktslege 7 ble kontaktet på grunn av nye akutte alvorlige bivirkninger av tabletter. Så ble jeg enda dårligere.

Ny legevaktslege 8 ordnet innleggelse på akuttpsykiatrisk avdeling (lukket avdeling) med ny behandler, psykiater 9. Deretter ble jeg overført til Distriktspsykiatrisk senter (Dps), døgnenheten (åpen avdeling) og ny psykiater 10 og to kontaktpersoner, psykiatriske sykepleiere, 11 og 12. Så ble jeg utskrevet og sendt hjem.

Jeg hadde kommet inn hos avtalespesialist, psykiater 13, men det viste seg å være en blindvei. Hun avlyste behandlingen etter tre samtaler med begrunnelsen at jeg var for syk. I stedet fikk jeg time på Distriktspsykiatrisk senter (poliklinikken) hos enda en ny psykiater 14 og ny psykiatrisk sykepleier 15. Samtidig kom jeg tilbake til kommunens tilbud, psykiatrisk sykepleier 2 og fastlege 1.

Feilslått desentralisering

Ringen var sluttet, men det betydde ikke at behandlingen hang sammen. Jeg gikk den oppmerkede veien. Jeg var ikke kasteball i systemet. Jeg skulle ikke utredes for ny diagnose. Alle behandlerbyttene var resultat av desentraliseringen av psykisk helsevern. Derfor: Det trengs en solid omorganisering av psykiatrien.

Vi kronikere med alvorlige psykiatriske diagnoser bør få vår egen fastpsykiater på samme måte som vi har vår egen fastlege. Med én stor forskjell: Fastpsykiateren skulle følge oss hele veien. Da først ville det bli sammenheng i behandlingen.

Med fastpsykiater ville vi få samme behandler på poliklinikken, ved innleggelse, under sykehusopphold, ved utskriving og i tiden etter på poliklinikken igjen. Dermed ville vi ikke få behov for tilbudet i kommunen eller hos fastlegene våre. Ved å følge oss slik ville behandlerne fått en helt annen kjennskap til oss og sykehistoriene våre. Psykiatri er ikke somatikk. Relasjonen mellom pasient og behandler er av avgjørende betydning for tilfriskningen. Det finnes til og med de som mener relasjonen er viktigst.

Tenk deg følelsen: Ett sted, én behandler

Dersom det i tillegg ble en samlokalisering distriktsvis i ett hus, et sykehus, ville mye være gjort. Der kunne alle psykiaterne og psykologene hatt hvert sitt kontor. Slik ville det bli enkelt for behandlerne å ha kontakt med de forskjellige pasientene sine på de ulike nivåene i behandlingssystemet.

Tenk deg følelsen: Ett sted, én behandler. Når du blir utskrevet, vet du at du får oppfølging av samme psykiater som du hadde på sykehuset. Og, jeg drømmer, dagtilbud på samme sted med de samme psykiatriske sykepleierne. Tenk deg hva det ville bety for meg som pasient! Tipper behandlerne også ville se mer mening i arbeidet sitt, og jeg ville fått én hånd å holde i .

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter